Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Brageteatret: Forheksede frostnetter


Forheksede frostnetter (A Spell of Cold Weather)
av Charles Way (Storbritiannia)
Oversatt av Tonje Gotschalksenog med Brageteatret
Regi: Odette Bereska Scenografi: Anja Fuurthmannt
Med: Ida Marie Bakkerud, Anitra Terese Eriksen, Lasse Valdal, Jonatan F. Johansen og John S. Kristensen

Brageteatret, Union Scene, 15.01.2011

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

UNDERHOLDENDE, MEN OGSÅ FORUTSIGBART

Forheksede frostnetter er en lettfattelig, sympatisk og tidvis komisk familieforestilling, sydd over en kjent og velbrukt lest.



Brageteatret
Brageteatret i Drammen har siden etableringen i 2000 vært ett av Norges få rene barne- og ungdomsteatre. Foruten forestillinger i egne lokaler ved Union Scene i Drammen, spiller Brageteatret alle sine produksjoner for skolebarn i fylket gjennom Den kulturelle skolesekken. For forestillingen Før det ringer (2010) av Liv Heløe og regi ved Cecile Mosli, fikk Brageteatret teaterbransjens egen pris, Heddaprisen, for beste barne- og ungdomsforestilling. Forestillingen inngikk i Brageteatrets store europeiske samarbeidsprosjekt Platform 11+, og ble skapt i samarbeid med ungdom ved Galterud Skole. Teatret skal i den kommende tiden utvikles til regionteater for Buskerud og vil i framtiden også komme til å produsere teater for voksne.

Jeg så forestillingen Forheksede Frostnetter en lørdag formiddag, en såkalt Bragelørdag. Gjennom hele sesongen kan man se forskjellige barneforestillinger, ofte gjestespill, hvilket i praksis betyr at Brageteatret i noen grad også er en programmerende scene. Inkludert i teaterbilletten får barna tilbud om å være med på andre skapende aktiviteter i etterkant av forestillingen. Denne lørdagen var det tegning eller å kle seg ut med kostymer.

At Brageteatret er vant til å ha barn på besøk, merkes med en gang man kommer inn i foajeen. En felespiller står blant publikum og underholder. Han spiller små, kjente melodisnutter og tar gjennom musikken kontakt med barna som går forbi. Vel inne i salen blir alle ønsket velkommen til Brageteatret. Også dramatikeren Charles Way, fløyet inn fra England i anledning premieren, blir tatt godt imot av publikum, under ledelse av en engasjert Cathrine Berg-Nielsen (markedsleder). Denne lille prologen er et enkelt grep som på en effektiv måte etablerer kontakt mellom barna i publikum og den forestillingen de skal se.

Forheksede frostnetter er en lettfattelig, sympatisk og tidvis komisk familieforestilling, sydd over en kjent og velbrukt lest. Charles Way er en erfaren dramatiker med en rekke barne- og familieforestillinger på samvittigheten. Han erklærer selv en særlig interesse for å skrive for barn, og langt fra alle tekstene hans er i familieforestillingformatet. En lang liste med kompanier har bestilt tekster fra ham, herunder også det anerkjente britiske barne-og ungdomsteatret The Unicorn Theatre.

Tittelen Forheksede Frostnetter henspeiler på den forvandlingen som finner sted i løpet av forestillingens tre døgn: Det eldre, barnløse ekteparet Betty og Bob lever sine liv nærmest på sparebluss på en bondegård. Gårdens fjøsnisse, Tomas Totresko, forsøker fortvilet å nå fram til det desillusjonerte ekteparet, men får ikke så mye som et riskorn i grøtbollen sin: Husbondfolket nekter for at han eksisterer. Da Betty og Bob plutselig får ansvaret for niesen Kristin, får fjøsnissen endelig hjelp til å vekke dem fra dvalen. Gjennom møtet med barnet Kristin og med magisk hjelp fra Tomas Totresko får ekteparet livsgnisten tilbake (og fjøsnissen selv får både grøt og oppmerksomhet). Det som så ut til å bli en gudsjammerlig trist nyttårsaften for byjenta Kristin, blir i stedet en hyggelig feiring med tanten og onkelen.

Shabby chic-scenografi
Det meste som skjer i forestillingen foregår ved eller i nærheten av Betty og Bobs langstrakte spisebord med omkringliggende fasiliteter. I et gråhvitt rom på en grunn scene, sitter de to på hver sin ende og slurper i seg suppe, drikker kaffe og småkrangler. Fjøsnissen er tilstede, men det etableres tidlig at de to voksne ikke kan (vil) se ham. Interiøret og kostymene, laget av Anja Furthmann, er holdt i blå- og gråtoner, med unntak av Kristin, som kommer som en fønvind i alt det kalde, kledd i rosa fra topp til tå. Rommet er behagelig å se på, med stiliserte trestammer som rammer inn en svalgang bakerst på scenen. Denne gangen defineres i spillet som ulike steder, og fungerer blant annet som landevei, togstasjon og hønsehus. Det gjennomførte visuelle konseptet er med på å gi forestillingen et kvalitetsmessig løft som vil komme særlig godt med i møte med ulike gymsaler rundt om i fylket. Min eneste innvending er at scenografien og kostymene både i snitt og fargevalg minner litt for mye om interiørbladenes shabby chic-stil, der det landlige livet romantiseres og dyrkes som et ideal. Jeg stusset også over valget av helrosa prinsessekjole til heltinnen, men tenker at det kanskje er jeg som er fordomsfull og humørløs og at jenter i rosa kjoler meget vel kan være både handlekraftige og målbevisste.



Gode skuespillerprestasjoner
Skuespillerprestasjonene er jevnt over gode. Alle fem har gått til oppgaven med alvor og engasjement. Mest latter høster Lasse Valdal i rollen som vekselvis hanen, kua og hunden på gården. Jeg kunne kanskje ønsket meg at hunden fikk litt mer kjøtt på beinet, men konstaterte at publikum likte både kua og hanen godt. Den vanskeligste rollen var kanskje den ordløse Tomas Totresko, som var avhengig av å etablere god kontakt med publikum for å få oss på sin side, helt uten å kunne henvende seg til oss verbalt. Jonatan F. Johansen i denne rollen løste dette med et åpent blikk og en fin tilstedeværelse som gjorde ham lett å følge. I rollene som Betty og Bob klarte Anitra Terese Eriksen og John S. Kristensen å skape troverdige skikkelser med rom for utvikling, selv om jeg tok meg i å undres over akkurat hvorfor de to, og særlig Betty, var blitt så bitre. Den tyske regissøren Odette Bereska hadde valgt å ikke gi oss en forklaring på akkurat dette. Ida Marie Bakkerud løste den vanskelige oppgaven det er å spille barn fint, og hun tilførte slik forestillingen den nødvendige varmen og troen på mulighetene for endring.

Som helhet var forestillingen forståelig, nedpå og underholdende. Fordi både jeg og barna rundt meg skjønte (og ga uttrykk for) at vi etter å ha møtt kua og hanen også kom til å møte hunden før det var slutt, var det noen øyeblikk jeg tenkte at forestillingen var ørlite grann langdryg. Å vite hva som kommer til å skje før karakterene på scenen gjør det, kan i visse tilfeller være med på å bygge opp et barnepublikums selvtillit – de vet noe som de voksne på scenen ikke vet. Når det ikke lenger knytter seg spenning til utfallet av historien, kan resultatet i stedet bli at man faller av. Av dette kan man kanskje utlede at også små barn er godt kjent med tradisjonelle dramaturgiske strukturer, i den grad at det er rom for i større grad å tilby dem mer kompliserte fortellinger enn det den klassiske, nedstrippede eventyrstrukturen har å by på.

Tekstens forutsigbarhet og magiske løsninger
De innvendingene jeg har mot forestillingen, handler derfor om tekstens forutsigbarhet og om dens hang til magiske løsninger. Det som presenteres som et virkelig problem, at de to gamle så å si har glemt å leve, løses på magisk vis ved hjelp av Tomas Totresko og noen snakkende gårdsdyr. Slik fratas også Kristin delvis muligheten til virkelig å være årsaken til forandringen på gården. Like fullt har Brageteatret, med den teksten de har hatt til rådighet, laget en fin forestilling for barn mellom fire og åtte år. Den er gjennomarbeidet, effektivt fortalt og den tar i bruk teatrets visuelle og fysiske virkemidler for å gi liv til historien om et barn som snur opp ned på tilværelsen til to gamle og livstrette voksne. I så måte inngir forestillingen håp, og jeg velger å tro at det er dette aspektet ved fortellingen som har vært avgjørende for Brageteatrets valg av tekst.

På Brageteatres hjemmesider kan man lese at teatret ser som sine viktigste oppgaver å lytte til hva barn og unge har på hjertet og også bidra til at barn og unge blir hørt. Gjennom sine forestillinger ønsker Brageteatret å synliggjøre barns tanker, drømmer og kultur. Forheksede Frostnetter er ikke den av Brageteatrets produksjoner jeg har sett som gjør dette best, i så måte ble jeg slett ikke forhekset. I stedet ble jeg sittende igjen å lure på hvorfor Brageteatret har valgt nettopp denne teksten, især når jeg vet at barn fra omkring 80 skoler skal se forestillingen. Da oppleves forestillingen som lite nyskapende og kanskje også litt skjematisk. Når de likevel først har gjort dette valget, har resultatet blitt en godt gjennomført og hyggelig forestilling, som etter min mening minner mest om en tradisjonell familieforestilling.

  • Allerede mandag 17. januar startet skolesekkturnéen for Forheksede Frostnetter, som først er over den 06. Juni 2011. Se turnéplan

  • Hjemmesiden til Brageteatret: http://www.brageteatret.no/
  • Hjemmesiden til dramatikeren: http://www.charles-way.co.uk/
  •  
      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.019 Sekunder