Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Inger Østenstad: Kritikken og det barnelitterære feltet

Illustrasjon: Aram Østenstad

Et barn, en forfatter, et forlagsmenneske eller en foresatt vil vektlegge forskjellige kriterier i kvalitetsbedømmelsen av litteraturen. Hvordan kan en barnebokkritiker som ønsker å være på parti med barnas leseglede, forholde seg til det barnelitterære feltet og de ulike interessene og kriteriene som er i spill der?


Barnelitteraturens tre poler
Barnebøker er til for barnas skyld og sikter ideelt sett mot barnas leseglede og deres tilgang til de beste bøkene og et variert utbud av bøker. Barnebøker er også et middel i voksnes oppdragelse og påvirkning av barn, og de formidler den litterære skriftkulturen til nye generasjoner.

Pendelen for hvilke kriterier som ligger til grunn for vurderingen av barnebøkene svinger mellom disse tre polene. Selv om strengere kunstneriske kriterier har fått økt betydning i vurderingen av barnelitteraturen de senere år, utgis det stadig gode bøker som ikke prøver å være kunst, men ganske enkelt vil underholde. Selv om didaktikken i barnebøkene kom under kraftig angrep på syttitallet, er ikke barnebøkene som høster størst heder i våre dager, blottet for didaktikk.

Erna Osland vant for eksempel både Brageprisen og Kritikerlagets barne- og ungdomsbokpris i 1999 med Salamanderryttaren, en bok som vil øke barns forståelse og respekt for det 7. bud, og som føyer seg inn i en tradisjon hvor barnebøkene har handlet om å fremme kristen moral og humanistiske verdier. Didaktikken i nyere barnelitteratur kan også handle om oppdragelsen av barnas estetiske sensibilitet. Her kan Jon Fosses prisbelønte Søster (2002) tjene som eksempel.

Kanskje har voksne forfattere et ubevisst oppdragerinstinkt når de henvender seg til barn? Det at didaktikken i barnebøkene er blitt kritisert og har mistet prestisje, ser likevel ut til å ha ført til at måtene barnebøkene søker å påvirke barna på, er blitt mer indirekte og skjulte og derfor vanskeligere å identifisere og vurdere.


Voksenmakt og vokterrollen
Perry Nodelman har problematisert hvordan barnelitteraturen preges av voksnes antagelser og forestillinger om barn. Han har vist likheter mellom det intellektuelle grunnlaget for europeisk kolonialisme, slik Edward Said har beskrevet det i Orientalisme. Vestlige oppfatninger av Orienten (1978), og de vanlige antakelsene om barndommen slik de kommer til uttrykk i barnelitteraturen. Barnelitteraturen kan, ifølge Nodelman, forstås som det middel ved hvilket voksne tar kontroll over barndommen og tvinger barn til å godta den voksne overmaktens undertrykkende fremstilling av hvem de egentlig er.

Nodelman gir en ekstrem fortolkning av voksnes ganske selvfølgelige og naturlige utøvelse av sitt sosialiserings- og oppdragelsesansvar overfor barn. Han minner om at grensene mellom oppdragelse og overgrep er tynn, og at det derfor er viktig å behandle barnebøkene seriøst som tekst eller litteratur. En mer raffinert litterære analyse må ofte til for å drøfte hvordan bøkene søker å påvirke barna og utøve voksenmakt. Barn bør ikke utsettes for noen slags overgrep gjennom bøkene, og barnebokkritikeren har påtatt seg en voksenrolle og en vokterrolle. Fordi en helt verdinøytral litteratur er utenkelig, må det føres en diskusjon om hvilke verdier som uttrykkes i litteraturen.


Det barnelitterære feltet
Ved å bruke Pierre Bourdieus analyse av det litterære feltet som mal, kan en beskrive det barnelitterære feltet slik: Det er et felt der aktørene (forfattere, forleggere, kritikere, bibliotekarer, osv…) strider om noe som er felles, om noe spesifikt som står på spill innen akkurat dette feltet.

Hovedstridsspørsmålet er hvilken barnelitteratur som bør skrives, fremmes, premieres. Striden står om «doxa» – hvilket litteratursyn som skal dominere feltet. For den enkelte aktør vil det være ulike interesser som står på spill: Økonomiske interesser, posisjoner, sosial og faglig prestisje. Det handler om omsetning, forlagenes markedsføringsmidler, eksponering i bokhandel og bibliotek, tilgang på stipender, prisbelønning, aktørenes konsakreringsmakt, kampen om spalteplass, taletid på NRK…

Barnebokkritikeren virker med andre ord i et litterært felt hvor interessene er kryssende og heller ikke anmelderens posisjon og interesser er statiske.

Det kan ikke være noe mål at feltet skal bli harmonisk og at alle er enige om hva som er den gode litteraturen. Striden i feltet er en god ting. Men for bedre å orientere seg før slagene, kan det være lurt å kartlegge interessemotsetningene, hvilke stridsspørsmål de gir seg utslag i, og hva som står på spill for de ulike aktørgruppene.


Forfatterne
I 1997, i forbindelse med NBUs 50-års jubileum, stod det to kronikker i Dagbladet om barnelitteratur. Den ene av NBUs daværende formann Per Olav Kaldestad, den andre av forfatteren Jon Fosse.

Kaldestad og Fosse inntok tilsynelatende diametralt motsatte posisjoner. Som fagforeningsmann kunne Kaldestad se tilbake på 50 fremgangsrike år for «sine» forfattere. Han skrev om litteraturens verdi som trøst, men var ikke sikker på om den lenger virket overfor «de nye unge», som var hans betegnelse, som han opplevde som friere, mer informerte og desillusjonerte. Disse nye unge stilte krav til litteraturen som den ikke kunne møte.

I denne situasjonen falt Kaldestad tilbake på litteraturens egenverdi som et særegent frirom for kreativitet som gir avstand til virkelighetens kompleksitet, og dessuten på grunnskolens rolle som kunst- og litteraturformidler.

I sin kronikk tviholdt Fosse på kunstnerens kompromissløshet. Han benektet at barnebøker kunne ha litterær verdi med mindre de var skrevet av en kunstner som et autonomt kunstobjekt. Det vil si desinteressert, uten tanke på å handle om noe spesifikt og uten tanke på en kommunikasjon tilpasset barn og unge.

De to kronikkene viser at det blant forfatterne kan herske ganske ulike grunnholdninger til barnelitteraturen. Kaldestad og Fosse nærmet seg likevel hverandre mot slutten av innleggene: Kaldestad løste problemet med at barne- og ungdomslitteraturen ikke (lenger) kommuniserer så godt med barn og unge, ved å gi skolen i oppgave å formidle litteraturens egenverdi som motvekt til «den overveldende informasjonsstrømmen som rører seg i det glatte maktspråket,» som det het.

Fosse forklarte den plett hans estetiske desinteresse fikk da han mot slutten av kronikken vedgikk at innkjøpsordningens favorisering av barne- og ungdomslitteraturen til dels lå til grunn for hans barnelitterære produksjon, ved å referere til kunstens «humanistiske» vesen, det vil si dens oppdragende funksjon som «menneskehetens lærer» som romantikerne ville ha sagt det.


4 posisjoner i feltet
Ved generalisering kan det påstås at «forfatterposisjonen» hevder litteraturens didaktisk-humanistiske egenverdi, som tradisjonelt knyttes, slik Fosse gjør, til litteraturen som kunstfenomen i en tradisjon som skiller skarpt mellom kunst og underholdning, på den måten som Fosse også gjør i sitt innlegg.

Denne potensielt elitistiske posisjonen kommer lett i konflikt med «markedsposisjonen» som i hovedsak er innrettet på omsetningstall og profitt. Her vil spørsmål om popularitet inngå som en vesentlig del av kvalitetsvurderingen, mens popularitet nesten vil være et omvendt kriterium for «forfatterposisjonen», som vil hegne om litteraturens egenverdi ved å insistere på rent estetiske bedømmelseskriterier.

«Foresattposisjon» vil trolig i mindre grad vurderer bøkene ut fra popularitet eller estetisk vellykthet, men snarere ut fra mer overordnete oppdragerhensyn i funksjon av hvilke holdninger bøkene uttrykker, om disse holdningene er ønskelige og påvirker barna på en positiv eller negativ måte.

En fjerde posisjon er barnas «leserposisjon». Barna er lite skolert i den didaktisk-estetiske vurderingen av litteraturen. De er lite opptatt av riktigheten av sin egen oppdragelse, selv om de av og til kan være skremmende snusfornuftige. De er påvirkelige for den massive markedsføringen av enkelte titler, men er stort sett ganske egenrådige når de avgjør hvilke bøker som har verdi for dem. Leseglede, opplevelse, innlevelse, identifikasjon og individualitet er nøkkelordene for «leserposisjonen». Det gjelder meg og hva jeg liker.

Disse posisjonene forekommer sjelden i «ren» form. Kritikeren, som ideelt sett skal være desinteressert i forhold til disse posisjonene, vil i praksis kanskje også være forfatter, ta oppdrag for forlag som konsulent eller oversetter, selv være foresatt og kunne ha levende minner om sine leseopplevelser som barn.


Barna og kritikken
Barna har svake stemmer innen feltet. Deres «konsakreringsmakt», med Bourdieus begrep, er nesten null. Deres mulighet til å ta til motmæle mot voksent overformynderi er nesten null. Det er ved selve lesehandlingen at de gjør sine vurderinger gjeldende. Det er gjennom hvilke bøker barna leser med hvilken glede og hvilket utbytte at kvalitetsbedømmelsen av barnebøkene som litteratur for barn finner sted.

Det er blitt hevdet at barnebokkritikeren, som ikke kan annet enn å snakke på vegne av barna over hodene på barna, har et særlig problem i forhold til annen litteraturkritikk. En kan imidlertid hevde at barnebokkritikerens forhold til barna som lesere ikke er annerledes enn voksenbokkritikerens forhold til leserne. I Den borgerlige offentlighet skriver Jürgen Habermas om hvordan kunst- og litteraturkritikken har sitt utspring i det fremvoksende borgerskapets prosjekt om å danne seg selv og sin selvforståelse ved hjelp av litteraturen. Kunst- og litteraturkritikeren ga seg selv en eiendommelig dialektisk oppgave: han forstod seg selv som publikums representant og samtidig som dets pedagog. I så måte gjør det ingen forskjell om publikum er barn eller voksne.


Litteratur uten forstavelse
En annen problemstilling i Fosse og Kaldestads kronikker gjelder spørsmålet om barnelitteraturen er et eget felt. Jon Fosse fornekter eksplisitt barnelitteraturens selvstendighet idet han underordner den de samme estetiske kvalitetskriterier som gjelder for voksenkunstlitteraturen. Kaldestad forteller suksesshistorien om hvordan barnebokforfatterne i løpet av de siste 50 årene har trådt inn i det store litteraturfeltet. Det ser ut til at barnebokforfattere blir tatt alvorlig som forfattere i den grad de kvitter seg med forstavelsen «barne».

I artikkelen «Bør vi stille andre spørsmål til barnebokkritikken? Nedslag i norsk barnebokkritikk, årgang 1997» fant Karin Beate Vold at kritikerne stadig oftere karakteriserer barnebøkene positiv ved at de også har noe å si de voksne. Det tyder på at kritikere og forfattere deler interesser når det gjelder å utviske skillet mellom barnelitteraturen og voksenlitteraturen.


Den doble stemmen
Begrepene om «all-alder-litteratur» eller «barnebøker for voksne» finner sin teoretiske begrunnelse i Zohar Shavits teori om «teksters ambivalente status» eller den «doble stemmen» i barnebøkene. Tankegangen er at barnelitteraturen henvender seg både til voksne og barn, og at begge henvendelsene må fungere tilfredsstillende om barnelitteraturen skal være virkelig god.

Dette kan tolkes positivt som et tegn på et økt fellesskap mellom barn og voksne. Vi kan være på vei tilbake mot en tilstand som i leirbålenes tid, hvor det ikke fantes noen barne- eller voksenlitteratur, bare det kulturelle fellesskapet om betydningsfulle fortellinger. Voksne ser ut til å bruke mer tid på bøker og fortellinger sammen med barna enn før. Barna kan være på vei ut av den barnebokgettoen som oppdagelsen av barndommen på 1700-tallet og de didaktiske barnebøkene forviste dem til.

Barnebokas «doble stemme» er også en besnærende tanke for en kritiker som da får en langt sikrere autoritet i kvalitetsbedømmelsen av barnelitteraturen. Om bøkene ikke taler til den voksen leseren, er de dårlig barnelitteratur. Det samme høyt spesialiserte språket og tankemodellene kan brukes i omtalen av barnelitteraturen som voksenlitteraturen. Barnebokforfattere og -kritikere som søker anerkjennelse på linje med dem som arbeider med den «ordentlige» litteraturen, vil ikke lenger skille seg ut.

Problemet er at den «doble stemmen» nesten må miste balansen. Bare den ene partens vurdering blir formulert og derfor tillagt vekt og betydning. Barnebokas «doble stemme» kan fort bli kriteriet for en litteratur på flukt fra seg selv og sin egenart som litteratur for barn.


Kritikk er ingen vitenskap
I den enkelte barnebokkritikk tar kritikeren mange og ulike kriterier i bruk. Det finnes ikke et knippe allment anerkjente kriterier som en kan forvente eller forlange at alle kritikere skal bruke. Om alle bøker kunne vurderes på en og samme måte ut fra de samme kriterier, ville det innebære at alle bøker og alle lesere var like.

Kritikeren kan ikke skrive etter en mal, men etter et ideal: Å gi en mest mulig rettferdig beskrivelse og vurdering av den enkelte bok. Å være bevisst og klar når det gjelder hvilke kriterier som ligger til grunn for vurderingen. Å være bevisst hvilke interesser en vil tjene med sin kritikk.


Kriterier
Per Thomas Andersens ofte siterte Vinduet-artikkel «Kritikk og kriterier» ga en liste over kriterier som hadde sitt utgangspunkt i nykritikeren Monroe C. Beardselys bok Aesthetics. Problems in the Philosopy of Criticism (1958). Andersen bruker listen for å beskrive hvilke kriterier som oftest benyttes av (voksenbok)kritikerne. Også Karin Beate Vold brukte denne disposisjonen i sin artikkel hvor hun vurderte norsk barnebokkritikk årgang 1997:

    1. De moralske/politiske kriterier vurderer tekstens verdiladning og kan hevdes å være viktige og nødvendige fordi ingen tekst er verdinøytral. Andersen var ganske negativ til disse kriteriene som på sitt verste gir en pretensiøs livssynskritikk. Vold finner at påpekningen av tekstens verdi ofte skjer i form av påstander som ikke forankres i en litterær analyse.

    2. De kognitive kriterier vurderer kunnskapstilfanget, tankekraften eller det intellektuelle nivået i teksten. Andersen fant disse lite brukt. I barnebokfeltet hvor lærerik er et honørord, er de trolig mer utbredt. Vold fant som en ny tendens i kritikken at kriteriet ofte handler om hva barneboka har å lære den voksne.

    3. De genetiske kriterier gjelder det som kommer før den aktuelle teksten, for eksempel dens forhold til en litterær tradisjon, forfatterskapet eller samtidslitteraturen. De krever kunnskaper og oversikt av kritikeren og Vold fant at barnebokkritikerne slurver mye her.

    4. De estetiske kriterier vurderer teksten som kunstnerisk eller litterært produkt:
    • kompleksitetskriteriet handler om at den gode teksten er mangetydig og fremstår som en åpen gåte som ikke fullt ut lar seg løse verken av kritiker eller leser. Mens dette kriteriet synes å være det foretrukne i den kvalifiserte voksenbokkritikken, finner Vold at barnebokkritikken i liten grad benytter seg av dette kriteriet, og dermed «opprettholder forestillinger om barnelitteraturen som harmløs, søt eller simpelthen middelmådig, rett og slett forenklet litteratur».
    • integritetskriteriet gjelder i hvor stor grad teksten henger sammen som et hele. Det er dypest sett forankret i en romantisk idé om at kunsten er en organisk enhet hvor ingenting kan trekkes fra eller legges til uten at den kunstneriske fylden reduseres.
    • intensitetskriteriet handler om fylden av leserens estetiske opplevelse. Andersen knytter dette kriteriet til de russiske formalistene Sjklovskij og Muka?ovský og teorien om «underliggjørelsen grep» i teksten. Kriteriet egner seg da særlig for modernistisk diktning. Om en betrakter saken mindre idealistisk og mer pragmatisk, kan teksten gi ulike opplevelser som kan spenne fra «identifikasjon» til «underliggjøring». Kriteriet er vanskelig for en voksen barnebokkritiker som bare kan gjøre antagelser om barnets lese- eller opplevelsesmåte og -fylde. Barn kan også oppleve en helt annen «intensitet» enn den som kritikeren opplever i teksten.
    Disse kriteriene kan trolig settes inn i et prestisjehierarki: Et modernistisk syn på litteraturen som kunst gir de estetiske kriteriene forrang. Den «rene» teksten bedømmes som god i kraft av måten den er tekst på, ikke i kraft av hva den uttrykker og hvordan kritikeren/leseren oppfatter dette. De kognitive og moralsk/politiske kriterier står derfor til en viss grad i motsetning til de estetiske som er myntet på å identifisere «litterariteten» i en tekst som eksisterer for sin egen skyld og er hevet over sitt budskap eller sin ideologi.


    Egne barnebokkriterier?
    Andersens artikkel behandlet ikke spørsmålet om barnebøker krever egne kriterier. I artikkelen «Barns behov for bøker. Hva skjer når barn er ’inne i teksten’?» kan Sylvi Penne – med utgangspunkt i A. Appleyards Becoming a Reader: The Experience of Fiction (1991) – forstås slik at barnelitteraturen ikke bare bør vurderes ut fra sin «litteraritet», men også i relasjon til barns eksistensielle behov for fortellinger og deres utviklingsmessige evne til å tilegne seg ulike typer narrative strukturer på ulike alderstrinn eller utviklingsstadier. Min erfaring med barns omgang med bøker og fortellinger bekrefter i stor grad dette.

    Mens «kompleksitet» kan være et ukontroversielt kvalitetsmål på en «voksen» tekst, kan det passe dårligere eller måtte brukes på en annen måte i vurderingen av barnelitterær kvalitet. Barnebøker krever kompleksitet for å være interessante, men barn kan bli frustrert av for stor litterær kompleksitet. Den kan frata dem motet til å lese, underkaste dem en voksen fortolkningsmakt eller gjøre dem uforholdsmessig avhengig av en voksen formidler. Om kompleksitet får bli et for dominerende barnelitterært kvalitetsmål, kan det føre til at barnas foretrukne bøker rangeres lavere enn den litteraturen voksne formidlere (f. eks. i skolen) ønsker at barn skal lese.

    Problemet med å definere egne kriterier for barnelitteraturen – som for eksempel «narrativ koherens», «forstålighet», «oppbyggelighet» eller «spenning» – er at slike kriterier kan basere seg på ren synsing om barns intellektuelle og sjelelige evner og være en hemsko for litteraturen som skapes. Barn er også ulike og trenger mange forskjellige bøker.


    På parti med lesegleden
    Fordelingen av «konsakreringsmakt» er ujevn. Det barnelitterære feltet ser noen ganger ut til å være dominert av den «forfatterposisjonen» eller «kritikerposisjonen» som er mest puristisk når det gjelder teksters litteraritet, og som betrakter spørsmålet om barnelitteraturens kvalitet helt løsrevet fra spørsmålet om bøkene kommuniserer med barn. Denne purismen bør ta innover seg at barnebibliotekarer forteller at mange bøker som voksne forståsegpåere bedømmer som litterært gode, rett og slett ikke interesserer barna.

    Dette skal puristene likevel ha: For å gi barnelitteraturen større frihet og bredde, har det sikkert vært viktig å utfordre det litteratur- og kunstsynet som gjorde voksenlitteraturen til kunst og fornektet barnelitteraturens estetiske verdi. Men på den annen siden kan hva som helst være kunst i våre dager, uten at hva som helst dermed gir god barne- eller voksenlitteratur. En barnelitteratur som ingen barn leser, er meningsløs.

    En kritiker som ønsker å ta parti for barnas leseglede, må vokte seg vel for å styrte ned i motsatt grøft ved å innta kompromissløse standpunkt mot barnebokas «litteraritet». En god barnebok er ingen enkel sak, og alle barnebøker søker ikke å være gode på den samme måten.

    De estetiske kravene til tekstens «litteraritet» sikrer at det stilles krav om den kvaliteten som er nødvendig for å skape litteratur av varig verdi. «Litteraritet» er også viktig for barnas mulighet til å utvikle sin «litterære» evne til å fortolke tilværelsens kompleks av fortellinger. De kognitive kriteriene tar stilling til spørsmål som gjelder barnas tilgang til de fortellingene som de har et eksistensielt behov for. Begreper som «egnethet» og «tilgjengelighet» kan derfor være viktige i vurderingen. De moralsk/politiske kriteriene er nødvendige for å vurdere hvordan fortellingene og tekstene utøver voksenmakt. De krav som barn kanskje oftest selv tyr til når de omtaler bøkene, som «innlevelse», «spenning» «humor» eller «identifikasjon», må til om teksten også skal åpne for leselyst og engasjement.

    Barnebokkritikken er den voksnes kvalitetsvurdering av en bok som et barn vil vurdere på sin måte. Slik må det være. Så får vi heller strides om vi er uenige. Litteraturkritikk er uansett en diskutabel sak.



    Litteratur

    Andersen, Per Thomas, «Kritikk og kriterier», i Vinduet nr 3, 1987, Gyldendal Norsk Forlag, s. 17–25

    Broady, Dolnald og Mikael Palme, «Inträdet. Om litteraturkritikk som intellektuelt fält» i Ord & bild: Nordisk kulturtidskrift, Stokholm, nr. 4 1991, s. 89–99

    Fosse, Jon, «All-alder-littearatur», i Årboka Litteratur for barn og unge 1998, red. P. O. Kaldestad og K. B. Vold, Samlaget

    Fosse, Jon, Søster, Samlaget 2002

    Habermas, Jürgen, Borgerlig offentlighet – dens framvekst og forfall, overs. av E. Schwabe-Hansen, H. Høibraaten og J. Øien ; innledn. ved H. Høibraaten, Gyldendal 1971

    Kaldestad, Per Olav, «Femti år for framtida», Dagbladet 29.9.1997

    Nodelman, Perry, ”The Other: Orientalism, Colonialism, and Children’s Literature” i Children’s Literature Association Quarterly 17, no. 1 (spring 1992), s. 29–35

    Osland, Erna, Salamandaryttaren, Samlaget 1999

    Penne, Sylvi; «Barns behov for bøker. Hva skjer når barnet er ’inne i teksten’?», i Årboka Litteratur for barn og unge 2002, red. Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold, Samlaget, s. 20–28.

    Shavit, Zohar, «Teksters ambivalente status», i Nye veier til barneboka, red. H. Bache-Wiig, Cappelen Akademisk Forlag, 1997

    Vold, Karin Beate, «Bør vi stille andre spørsmål til barnebokkritikken? Nedslag i norsk barnebokkritikk, årgang 1997», i Årboka Litteratur for barn og unge 2000, Samlaget, s. 9–27



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder