Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Wakka Wakka Production i samarbeid med Figurteatret i Nordland: Baby universe


Baby Universe
av Wakka Wakka Productions (USA/Norge) i samarbeid med Figurteatret i Nordland. På turné med Riksteatret, i samabeid med Universitetet i Oslo

Regi, konsept & manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock.
Musikk: Lars Petter Hagen.
Dukker: Kirjan Waage.
Masker: Gwendolyn Warnock.
Scenografi: Joy Wang, Gwendolyn Warnock.

På scenen: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock.

Chateau Neuf, fredag 11. januar. Forestillingen blir spilt på engelsk og er for barn fra 11 år og oppover.

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

IMPONERENDE FORESTILLING

I en bunker innsvøpet i totalt mørke, befinner noen få gjenlevende mennesker seg. Solen er i ferd med å slukne og menneskehetens undergang er nær. Kan redningen være et lite vesen med navnet Baby Universe nr. 7001? Svaret er å finne i Wakka Wakka Produksjoners svært underholdende figurteaterforestilling.



Det New York-baserte figurteaterkompaniet WakkaWakka Productions består av norske Kirjan Waage og amerikanske Gwendolyn Warnock og Gabrielle Brechner. Sist kompaniet var i Norge var det med den kritikerroste og prisbelønnede figurteaterforestillingen Fabrik – the legend of M. Rabinowitz, som fortalte historien om en norsk jøde fra Haugesund som drev en herrekonfeksjonsfabrikk og som ble drept i konsentrasjonsleir i 1942. Som Fabrik, er Baby Universe produsert i samarbeid med Figurteatret I Nordland. Sistnevnte er et produksjons- og distribusjonssenter for figurteater, lokalisert i Stamsund, som blant annet skal bidra til å utvikle figurteater som kunstnerisk genre i Norge. Baby Universe er dessuten på turné i regi av Riksteatret, som på sin side samarbeider med Universitetet i Oslo i anledning deres 200-årsjubileum.

Å shit, eré dukketeater!?!
Jeg så forestillingen i Chateau Neufs storsal sammen med elever fra flere videregående skoler i Oslo. I forkant av selve forestillingen overvar jeg et lukket arrangement for elever ved Grefsen videregående skole. Den medievante biologen Dag Hessen holdt et kort og engasjert innlegg med utgangspunkt i den forestående forestillingens tematikk, dessverre uten å ha sett forestillingen først. Jeg lyttet til elevene og fikk inntrykk av at de ikke visste hva helt hva slags forestilling de skulle se. Min sidemann konstaterte høylytt til sine venner at dersom han hadde visst at det var dukketeater de skulle se, hadde han nok heller blitt værende på Burger King (vel, egentlig sa han: ” å shit, er´e dukketeater!?! Da kunne jeg jo chilla´n på Burger King i stedet!”). Dessverre fikk jeg ikke pratet med ham etterpå, men trolig endret han mening underveis i forestillingen.

Teknisk briljant og sjeldent følsomt
For Baby Universe er figurteater man sjelden ser på norske scener. Det er teknisk briljant og samtidig både følsomt, alvorlig og humoristisk. Dukkene er håndsydd av kompaniets Kirjan Waagan, som denne gangen har laget et helt eget fantasiunivers, der hovedkarakteren er et babyunivers ved navn 7001. Inspirert av science fiction, fremtidsfortellinger, religion, myter og naturvitenskaplig forskning, forteller Baby Universe historien om verdens undergang når solen en gang i fremtiden slukner. På scenen står en liten rullestol med en robotisert dukkeutgave av den berømte astrofysikeren Steven Hawking. Med bevegelige øyne og med hodet på skakke, ønsker han velkommen med sin karakteristiske datagenererte, stakkato stemme og fortsetter lakonisk: ”We better hurry up. The end is nearer than you think”. Dermed er forestillingen i gang. En imponerende figur, som vi dessverre ikke får se igjen (den høyst virkelige Hawking er multihandikappet og uttrykker gjennom en datamaskin som snakker for ham).

”These are the last days”
Selve forestillingen begynner dystert med en sending fra den i overkant galgenhumoristiske ”Apocalypse Radio”, som sender live fra bunkeren der de siste overlevende menneskene befinner seg. Scenen er røykfull og helt mørklagt: Det gir følelsen av at lyset har forsvunnet for godt og at luften er i ferd med å bli brukt opp. Apocalypse Radio dukker opp med jevne mellomrom gjennom hele forestillingen, som en tydelig påminnelse om alvoret i situasjonen menneskene befinner seg i. Det er så vidt de døende intervjuobjektene, spilt av mennesker ikledd heldekkende masker med et slags lys i stedet for ansikt, orker å svare på de direkte og grusomme spørsmålene radioverten stiller: ”How are you?”, etterfulgt av en påtrengende, rungende og svært upassende latter. ”These are the last days” er svaret de stotrer fram med spinkle stemmer.



Morskjærlighet redder menneskeheten
Hovedhandlingen i forestillingen er imidlertid mer eventyrlig anlagt. Vi møter en ung kvinne (figur) kledd i hvit kjortel og med en hatt som kan minne om en glorie. Hun har fått ansvaret for å passe på og oppfostre det som kalles et babyunivers. Inni babyuniverset, en menneskelignende figur i svart med stjerneprikker over hele seg, forsøker forskerne å dyrke fram et nytt solsystem som de kan flykte til når solen dør. Babyunivers nr 7001 har høyst menneskelige trekk, og det oppstår en nær relasjon mellom kvinnen og babyen. Kjærligheten mellom mor og barn bærer frukter, og 7001 erklæres som redningen for menneskeheten. Det skal ikke mye fantasi til for å se parallellen til Bibelhistorien: Også i Baby Universe er unnfangelsen jomfruelig og babyen må ofres for å redde alle de gjenlevende. I dette laget av fortellingen møter vi også solen, en døende og grinebitersk gigant. Han ønsker ikke å bli erstattet av andre, og sender månen ut for å kidnappe babyuniverset. Ferden går via de mange planetene, og innom solen selv, før babyen gjenforenes med sin mor og overgir seg til sin skjebne.

Imponerende forestilling
For en som aldri har sett en forestilling av Wakka Wakka Productions, må denne forestillingen være intet annet enn imponerende. Dukkeførerne, kledd i gassmasker med mørke klær, er helt usynlige bak de uttrykksfulle og svært levende dukkene. Spillet er svært presist, enten det er med store og små hanskedukker eller som helfigur spilt på stylter. Skuespillerne er dessuten svært dyktige til å bruke stemmene sine som virkemiddel for å skape troverdige karakterer og ulike stemninger og følelser. De har funnet en fin balanse mellom det tragiske og det komiske. Når man i tillegg kan glede seg over de detaljerte og fantasifulle figurene og Lars Petter Hagens stemningsfulle musikk, byr Baby Universe på noe av det jeg liker best med teater: solid håndverk, spilleglede og lek med virkemidler og med fortellermåter.

Likevel ikke overbevisende nok
Til tross for alle disse åpenbare kvalitetene ved forestillingen, lider den til en viss grad under en manglende kobling mellom de to fortellernivåene (bunkeren/babyuniverset). I etterkant av forestillingen fikk skoleelevene anledning til å stille spørsmål til kompaniet. Da kom det fram at innenfor forestillingens fiksjonsunivers var fortellingen om babyuniverset kun et eventyr menneskene i bunkeren fortalte hverandre for å holde motet og moralen oppe i sine siste timer. Denne viktige koblingen mellom de to fortellingene var så vidt jeg kunne se ikke synlig i forestillingen. For å få til dette, måtte man i større grad latt historien om babyuniverset springe ut av konkrete situasjoner i bunkeren. Slik det var nå, oppsto den parallelt på scenen, som en ny, separat historie.

Jeg mener at forestillingen hadde hatt enda større tematisk relevans og gjennomslagskraft dersom det var menneskene i bunkeren som også i praksis hadde vært forestillingens hovedkarakterer. Da kunne eventyret om babyuniverset blitt en slas katalysator for opplevelsene deres, og på den måten blitt brukt for å belyse den fortvilende situasjonen disse menneskene befant seg i. Da måtte de to historiene blitt spilt i dialog med hverandre, og ikke parallelt slik det var nå.

Elevene på videregående skole virket ikke plaget av at forestillingen ble spilt på engelsk. Er man yngre enn dette (anbefalt aldersgrense er 11 år), kan det være lurt å ha med seg en som kan bistå med litt oversettelse. Fryktinngytende er forestillingen ikke, snarere åpner den på en fantasieggende måte for refleksjon over menneskene og jordens fremtid. I så måte kan forestillingen være fin for voksne og barn å se sammen, all den tid verken liten eller stor har de endelige svarene på spørsmålene forestillingen stiller. Utover dette, vil man som tilskuer også ha glede av forestillingens referanser til andre fortellinger, dens fortellerglede og kompaniets finslepne spill. Dersom Riksteatret gjester ditt hjemsted med Baby Universe, ville jeg absolutt tatt turen: Det er ikke ofte man får se figurteater av dette kalibret. Men da håper jeg Riksteatret benytter bedre spillerom en storsalen på Chateau Neuf: det var virkelig ikke et lokale som fikk fram det beste ved forestillingen – snarere tvert imot.

  • Video: http://www.youtube.com/watch?v=M6Ycz1OKqwM
  • Om Lisa Marie Nagel



  •  
      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.019 Sekunder