Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Siri Jøntvedt og Gyrid N. Kaldestad: Svevning - en dansekonsert for de minste

Svevning – en dansekonsert for de minste
Konsept og utøvere: Siri Jøntvedt og Gyrid Nordal Kaldestad
Kunstnerisk konsulent: Snelle Hall
Scenografi/kostyme: Olav Myrtvedt

Dansens hus i Oslo, lørdag 28. januar
Anmeldt av Lisa Marie Nagel

UTFORDRER IKKE BARNA

Svevning er en forestilling som tar sats, men som dessverre lander på kulen. Mangel på kommunikasjon mellom aktørene og mellom scene og sal gjør forestillingen til en lite tilfredsstillende opplevelse. Enkle løsninger preger forestillingen, som likevel har noen fine musikalske kvaliteter.



Klangfugl var navnet på et kulturrådsinitiert prosjekt som hadde kunst for barn mellom 0 og 3 år som sitt nedslagsfelt. Fra 2002 ble det nasjonale prosjektet videreført i et europeisk samarbeidsprosjekt under navnet Glitterbird. Ett av de norske bidragene til Glitterbird, var danseforestillingen Ooujeeih!, koregografert av Un-Magritt Nordseth (nå kunstnerisk leder for Dansens hus), med musikk av Gyrid Nordal Kaldestad og dans ved Siri Jøntvedt og Snelle Hall, best kjent som Siri & Snelle. Ooujeeih! ble svært godt mottatt av både publikum og presse og turnerte blant annet med Riksteatret i 2006/07. I Svevning – en dansekonsert for de minste er det Siri Jøntvedt og Gyrid Nordal Kaldestad som står for konsept og utføring, mens Snelle Hall er kunstnerisk konsulent, i en mindre kompleks og mer uferdig forestilling enn det den gjennomarbeidete Ooujeeih! var.

Kommunikasjon, rom, gjenkjennelse, overraskelse
Det er mange mulige innfallsvinkler til å anmelde en forestilling for barn under tre år. Hovedutfordringen knytter seg til hvilke vurderingskriterier man skal velge som utgangspunkt for kritikken. I boken Med kjærlighet til publikum, hvor de oppsummerer erfaringene de gjorde seg i forbindelse med Klangfugl, lanserer de tre forfatterne Ellen Os, Leif Hernes og Ivar Selmer-Olsen fire faktorer som de mener er viktige når man skal formidle kunst for barn:

      1. Kommunikasjon mellom barn og kunstner
      2. Passende rom
      3. Gjenkjennelse
      4. Overraskelse


    For å begynne med rommet: Forestillingen ble spilt i den såkalte studioscenen, et rom med plass til 150 tilskuere. Puter var lagt ut til barna, som ble plassert i fang og ved siden av sine voksne ledsagere. Noen eldre barn og en del voksne ble i tillegg sittende i stolsetene i amfiet lenger bak i rommet. De to utøverne Gyrid Nordal Kaldestad (musiker) og Siri Jøntvedt (danser) var begge til stede i rommet da vi kom inn. På scenen sto et slags svart telt, dekorert med blomster i mange forskjellige farger. Fra teltet kom det to røde ledninger som endte opp i hver sin hvite høytaler. Siri var kledd i rødt fra topp til tå, mens Gyrid var kledd i lilla. Det var liten avstand mellom publikum og utøvere og mulighet for nær kontakt mellom scene og sal. At de to ønsket velkommen til forestillingen, var også med på å bygge opp min forventning om dette.

    Lovende start som ikke innfris
    Forestillingen startet ved at de to hentet hver sin røde barnestol, satte seg ned og begynte å spille. Det vil si, Siri begynte å spille på en xylofon, mens Gyrid sang. Etter hvert ble sangen også tostemt. Melodien var gjentagende, den kunne minne om en vuggesang. Jeg likte godt alvoret som preget de to utøverne og måten de lot melodien være i sentrum for sin og vår oppmerksomhet. Salen, som nettopp hadde summet av prat og barnebabling, ble med ett helt stille; vi lyttet alle sammen. Deretter sovnet Siri, mens Gyrid snek seg bak på scenen, fant en mikrofon og begynte å lage musikalske snorkelyder og en slags improvisert syning med lyder som minnet om babybabling. Samtidig beveget Siri seg som en sovende på den lille røde stolen. Slik fikk vi også se at hun er en danser.



    Resten av forestillingen utspilte seg på samme måte. Den ene gikk bak i teltet og hentet et instrument (minicymbaler, melodika, minipiano, rytmeegg) eller laget lyder, den andre var foran og agerte. Noen ganger møttes de foran på scenen og utførte noen bevegelser sammen. Det fikk meg til å lure på hva de ønsket å formidle. I programmet kunne man lese at: ”Svevning er en forestilling for det aller yngste publikummet der de møter lyder, former og bevegelser fra sin egen verden. De får servert fargesterke leketøysinstrumenter, rare grimaser, morsomme lyder og bevegelser fulle av følelser.” Men å servere fargesterke leketøysinstrumenter og rare grimaser rett og slett ikke er nok. Mellom de to utøverne, som jeg fortsatt lurer på hvem var og hvorfor de var der, var det veldig liten kontakt. Det samspillet jeg så antydning til i åpningsscenen, ble ikke tatt opp igjen før helt til slutt.

    Glassvegg mellom scene og sal
    Min hovedinnvending knytter seg likevel til det fraværet kontakt med publikum (babyene/barna) som preget forestillingen. Til tross for sin vennlige tilstedeværelse, var ikke utøverne fokusert på publikum og deres reaksjoner. En doktoravhandling skrevet av teaterviter Siemke Böhnisch (Universitetet i Agder) peker på hvordan en forestilling for små barn nødvendigvis må endre seg og utvikle seg hver eneste gang, i tett samspill med sitt lydhøre og levende publikum. Böhnisch bruker begrepet feedbacksløyfen for å sette ord på den kontakten som oppstår i forestillinger for barn under tre år. I Svevning var det som om publikum ikke var til stede, eller som om det var en glassvegg mellom scene og sal. Det siste hadde kanskje vært å foretrekke, for sånn det var nå, måtte foreldrene agere glassvegg. Som alltid under forestillinger for denne målgruppen var det et par barn som slett ikke ville sitte stille, men som i stedet ville oppleve forestillingen ved å løpe fram og kjenne på installasjonen på scenen. Det forbauset meg, som det har gjort andre ganger i liknende situasjoner, at utøverne ikke hadde en annen løsning på denne situasjonen enn å late som om det ikke skjedde. Til deres forsvar skal det sies at de slett ikke er alene om denne strategien. Det er tvert imot en meget vanlig strategi.

    Det forundrer meg at Kaldestad og Siri & Snelle ikke har valgt annerledes, især når de ser hvordan barna blomster opp når de omsider får lov til å komme opp på scenen og leke med noen flotte, fargesterke bjeller og rytmeegg. Da bobler det i salen, da skjer det spennende ting.

    Liten framdrift og ingen tydelig slutt
    Svevning bærer preg av et oppriktig ønske om å lage en fin stund for de aller minste barna. Innholdsmessig er det litt tynt, og den mangler rytme og framdrift. Elementene er satt sammen i en rekkefølge der det ene ikke nødvendigvis fører fram til det andre. Dette fordrer at man han andre elementer som skaper framdrift, uten at jeg kunne se hva dette skulle være i akkurat denne forestillingen. Jeg skulle også gjerne sett at installasjonen (blomsterteltet med høytalerne) ble mer tatt i bruk. Forestillingen er dessuten preget av at de elementene av gjenkjennelse som ligger innbakt i musikken og bevegelsene, som babyspråk, leggetid og barnebevegelser, ikke framføres direkte for barna sånn at de kan se og oppfatte dem, men ligger som skjulte referanser bakt inn i en større sammenheng. Overraskelsene, i form av lyder og instrumenter, fungerer dessverre heller ikke helt etter planen, ettersom stillhet ikke fungerer som virkemiddel for å fange små barns oppmerksomhet. Forestillingen har, som mange andre forestillinger for denne målgruppen, ikke en tydelig slutt, men en glidende overgang til at barna få leke med rekvisittene. Det fungerer greit, men gjør også at jeg tenker at en forestilling som mangler en tydelig kunstnerisk begrunnelse, vanskelig kan ha en gjennomarbeidet slutt, eventuelt avslutning.

    Utfordrer ikke barna
    Svevning hadde en lovende begynnelse som dessverre ikke ble innfridd underveis. Jeg tror nok at barna som så forestillingen hadde en fin stund, men jeg tror de kunne ha blitt utfordret mye mer presist og på en mye mer inspirerende måte enn de ble denne gangen. Svevning er slett ikke den eneste forestillingen for de aller minste jeg har sett som ikke klarer å treffe sitt publikum. Snarere synes jeg dette er regelen mer enn unntaket. Det er vanskelig og utfordrende å skape kunst som virkelig fungerer for de aller minste. Svevning gjorde slik jeg ser det, dessverre ikke det.

    *Ifølge Store norske leksikon er svevning:
    akustisk fenomen som opptrer når to toner med nesten samme frekvens (tonehøyde) klinger samtidig, og høres som en periodisk veksling i lydstyrken. Dette utnyttes ved stemming av to strenger til samme tone: vekslingene blir langsommere og opphører helt når strengene har fått nøyaktig samme frekvens.

    Turnéplan: http://siriogsnelle.no/2010/10/svevning/

    Spilles på Haugesund Teater 5. mars og i Bærum Kulturhus den 2. april.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder