Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Liv Heløe: Blå jakt

Blå jakt
Av Liv Heløe

Regissør: Ivar Tindberg
Scenograf & figurdesigner: Gilles Berger
Komponist & lyddesigner: Peter Baden
Koreograf: Steen Koerner
Lysdesigner: Arne Kambestad
Maskør: Jill Alræk
Dramaturger: Ragnhild Mærlie & Solrun Toft Iversen
På scenen: Reny Folgerø, Frode Bjorøy, Karin Stautland, Sarah Christine Sandberg, Erik del Barco Soleglad, Tormod Løvold, Svein Hofseth Hovland og Thomas Sævig.

Den Nationale Scene, Småscenen, 20.01.11

Anmeldt av Petra J. Helgesen

EN UNDERSJØISK LEK

Småscenen på DNS har blitt et undervannslandskap i mørkeblått, med den dempede lyden av hav, og fiskestimer svømmende foran publikum. Blå jakt skaper en overbevisende illusjon samtidig som det lekes med den.



To tydelige regigrep Swiss Replica Watches
Det er torsdag 20. januar, klokka er flere scener over 17.00, og Småscenen på DNS er ikke lenger en teatersal. Vi har dukket ned i et undersjøisk rom av mørkeblått og oransje, innkranset av mastene på sunkne skip, og her nede er det et renn og et tut og et kjør av krabber, sild, laks, skate, ål og berggylt. «Det er morgenrushet,» forklarer Selen oss, «Alle er sultne, alle skal på jobb – samtidig, selvfølgelig.»

Eller egentlig er det ikke oss Selen forklarer dette til, men til Lynn. Lynn er ei tiårsgammel jente med kort guttesveis og dusinvis av figurstrikk rundt armene, spilt av Reny Folgerø. Hun har mistet den nye trommen sin og har fulgt etter Selen ned i havdypet for å få hjelp til å finne den igjen. Hjemme sitter farmor og lurer på hvor barnebarnet blir av. Selen gir nemlig ikke fra seg tjenestene sine gratis, først må Lynn være med å fange erkefienden hans – Håkjerringa.

«Håkjerringa. Tilhører slekten hai. Ferdes langs norskekysten. Kan bli 8 – vi gjentar – 8 meter lang. Spiser torsk, lange, lyr, uer, sild, skate, sjøfugl, blekksprut, småhval. Går ikke av veien for å spise sin egen mor.» Denne gangen er det to fiskerkledde skuespillere som forklarer, ved hjelp av plansje og pekestokk, og de forklarer til oss – til publikum. Hver gang Lynn stiller et spørsmål om livet i havet, dukker fiskerne opp med plansjene og de pedagogiske stemmene, som hentet rett ut av nynorsk skolefjernsyn, og handlingen stopper opp.

De to tydeligste grepene regissør Ivar Tindberg har gjort, er disse to: På den ene siden undervannsillusjonen, og på den andre siden bruddet med den samme illusjonen. Begge grep er vellykket.

Illusjonen
Scenograf og figurdesigner Gilles Berger skal ha mye av æren for den fascinerende opplevelsen publikum får av å bevege seg ned og under vann. Berger har bakgrunn fra frigruppen Cirka Teater i Trondheim, som han var med på å danne tidlig på 80-tallet. Han har lang erfaring med å skape visuelle forestillinger der objekter og figurer spiller en sentral rolle, og i Blå jakt tar han oss bokstavelig talt med under vann ved å la det enorme «bølgeteppet» sveve over hodene våre. Stykket tar ellers i bruk et bredt register av figurer og scenografiske løsninger: skyggespill, svart teater, stangdukker, hånddukker, fjernstyrte figurer, og den veldig håkjerringa – på godt og vel fem meter – krever både maskinell og manuell føring.

Det synes at skuespillerne, og særlig hovedrolleinnehaver Reny Folgerø, har brukt mye tid med koreograf Steen Koerner. Det er en prestasjon å illudere vannmotstand i kropp og ansikt en hel forestilling igjennom, og skuespillernes kroppsbevissthet gjør minst like mye for vannillusjonen som kulissenes farger, lys og lyd. En annen stor utfordring for skuespillerne har nok vært figurspillet, der flertallet ser ut til å være ferskinger. Heldigvis er de godt hjulpet av enkle føringsteknikker og flotte visuelle effekter, og slik sett blir ikke de uerfarne figurspillerne noen avgjørende svakhet ved forestillingen. (Hvis jeg skal være streng, og det må jeg vel kunne tillate meg å være i en parentes, burde nok Selen, som er en hovedrolle, enten hatt et mer variert repertoar som figur, eller en mer erfaren figurfører enn Frode Bjorøy. Denne figuren kan bli forstyrrende monoton i enkelte partier.) Sarah Christine Sandberg er dessuten et hederlig unntak. Hun fører sine figurer med stø og følsom hånd.
Figurenes føringsteknikker er valgt etter hvilke funksjoner de har. De pratsomme dyrene er hånddukker, der figurførerens hånd styrer munnbevegelsene deres. Stangdukkene svømmer stort sett forbi, om de er en ål, en skate eller en sildestim. Fjernstyrte krabber er mest av alt en kulisse, og håkjerringa, med sine store og maskinelle bevegelser, skal skremme oss. Noe hun også gjør når hun glefser utover publikum med angstbassen til komponist og lyddesigner Peter Baden i bakgrunnen.

Heldigvis vet vi at dette ikke er virkelig. Fordi vi til tross for den overbevisende illusjonen, hele tiden gjøres bevisst på at vi samtidig er publikum og at dette er teater.

Dobbelheten
Blå jakt gir oss en eventyrverden med snakkende dyr, der småjenter kan puste under vann og onkler kan omskapes til seler. Verken barn eller voksne er noen gang i tvil om at dette er en lek vi leker. Vi kan hoppe i stolen når Håkjerringa glefser etter oss, men like etterpå kan vi le av henne når hun snakker sin treige og komiske sørlandsdialekt.

Stykkets komikk er i stor grad knyttet til stemmebruk og gode replikker, og er et stadig brudd på illusjonen. Torsken er selvsagt nordlending, den sladrete Berggylten er bergenser og oppdrettslaksen er selvsagt fra Sunnmøre. Den doble virkeligheten blir også understreket i det åpne figurspillet og de små ironisk-pedagogiske opptrinnene med publikumshenvendelse. Illusjonsbruddet er et interessant grep som hele tiden får oss til å pendle mellom nærhet og distanse til det som skjer på scenen.

Det er dette grepet som gjør at jeg fryder meg ekstra når Lynn skjærer seg i fingeren – hun skal lokke Håkjerringa i fella – og et rødt tørkle på stang flagrer ut av hånda hennes. Likheten til blod som flyter gjennom vann, er slående og effektfull, samtidig som de åpent viser hvordan illusjonen skapes. Teateret som en form for lek, der vi på en og samme tid vet at dette er en illusjon og likevel lever oss inn i den, blir tydeligere enn i de tradisjonelle stykkene DNS vanligvis serverer oss.

Den dramatiske teksten
Det er torsdag 20. januar, klokka er få scener fra 18.00, og publikum har blitt kjent med havet på en helt ny måte. Da Liv Heløe skrev den dramatiske teksten til Blå jakt var hun inspirert av Berglijot Børresens bok om fiskenes følelsesliv, og fiskenes ulike personligheter i stykket er inspirert av faktiske forhold. Det er ingen tilfeldighet at sildestimen er portrettert som kommunister.

Midt oppi alle de visuelle effektene, den konkrete kunnskapen og de lekne replikkene, har Liv Heløe og Ivar Tindberg, også fått plass til en mer alvorlig fortelling, en historie om å velge sin egen vei. Vi blir kjent med ei sild som vil svømme et annet sted enn resten av stimen, onkel Ellef som velger havet framfor landjorda, og Lynn som heller vil spille tromme alene enn å synge i kor. Selv om vi får høre at «det som blir borte på sjøen, er for alltid tapt,» kjemper Lynn seg tilbake til farmor og Vika. Det gjelder å ta et valg.

Jeg håper at mange bergensere (og andre som har mulighet) velger å ta turen til DNS de neste månedene, og stige ned i småscenens havdyp. Endelig har teatersjef Bjarte Hjelmeland gitt oss det han lovet oss da han startet: ny norsk dramatikk for barn. Når Blå jakt dessuten er en undervannslek verdt å være med på, er det bare å entusiastisk entre teatersalen.
Til forskjell fra andre undervannsmiljøer vi kjenner, som Blekkulf og Nemo, har dette undervannsuniverset en lokal forankring. Håkjerringa svømmer rett utenfor Bergen, og som den gode bergenser hun er, trommer Lynn (og skuespillernes felles buekorps) oss ut av forestillingen til taktfaste vers.

    «Jeg er Lynn
    Jeg har fått en tromme
    Jeg har fått den nå i dag
    Jeg skal øve øve øve
    Spille spille spille

    Jeg skal spille for Håkjerringa
    Og for Torsken
    For Ålen og Steinbiten
    og Kråkebollene
    Og Berggylten og den ville Laksen
    Jeg skal spille for Silda
    og for Selen

    Jeg er Lynn
    Jeg har fått en tromme».


  • Om Petra J. Helgesen



  •  
      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.019 Sekunder