Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Typisk dyrisk på Operaen


Typisk Dyrisk
Barnas egen kammerkonsert på Scene 2!
Idé og realisering: Astrid Kirschner og Martin Hasselgren

Den Norske Opera & ballett 13. februar 2011

Anmeldt av Eve-Marie Lund


HVOR BLE DET AV GALSKAPEN?

Typisk dyrisk er en ”kammerkonsertforestilling” for barn, men mangler en klar regi og konsekvens. Noen fine øyeblikk, men den store kontakten med salen uteblir.



Den Norske Opera og ballett går bevisst inn for å nå barn og unge. Barnekoret har allerede vært en fantastisk realitet i flere år. Formidlingsavdelingen gjør en kjempejobb, og utviser stor fantasi og profesjonalitet når det gjelder kurs, omvisninger og deltagelse på prøver og forestillinger.

Nå har man tatt mål av seg til å lære barn å lytte til musikk, ved å arrangere en egen konsert for barn i barnehage-og småskolealder spesielt. Dette er en vanskelig gruppe, som vanligvis har falt mellom alle stoler når det gjelder kulturtilbud. For hvordan formidler man musikkens innhold til denne aldersgruppen?

      “Dyrene i musikken har rømt! Dirigenten prøver å finne dem, men hvordan ser musikkens dyr egentlig ut? Som vanlige dyr? Det er det faktisk bare du som vet. Musikkens dyr ser du bare med øret!”

    Dette lyder lovende, og ut fra den lekre brosjyren forledes vi til å tro at det hele skal være interaktivt, at vi skal få være med på jakt etter de rømte dyrene. Men løftene blir dessverre ikke innfridd.

    Barnas egen kammerkonsert heter det forlokkende i annonsen. Og programbrosjyren lover enda mer: En vakker, spennende sak der en magisk jungel med dyr, egg, en mystisk kiste, en sommerfugl og … hurra! et troll skrur den barnlige forventningen i taket. Alt er avbildet over i små ruter, som om vi skal delta i et spill. 10 poeng! Vi gleder oss. Musikk er alt dette; magi, spenning, stemning, eventyr … Men får vi det?

    Køen foran inngangen er lang, og salen blir på det nærmeste full. Et tegn på at tiltaket er populært og behovet uttalt. Noen av barna er kledd i det fineste de har, å gå i operaen er noe spesielt, det er høytid og spenning.

    Scenerommet
    Teppet er åpent, på scenen står åtte notestativer oppstilt, en xylofon på den ene siden og et klaver helt bakerst. Helt foran står en kiste. Det er nakent, ikke særlig spennende. Lyset senkes og dirigenten kommer inn, kledd i kjole og hvitt. Dirigenten? Det er jo ingen musikere på scenen … Han klatrer opp på kisten og begynner å dirigere til ingen nytte. Henrykt latter fra salen. Man er med. Etter hvert kommer musikerne slentrende inn. Pantomimekunstneren Martin Hasselgren, som har hatt ideen til forestillingen sammen med fiolinisten Astrid Kirschner, leder det hele, uten et ord! All lyd og tale er overlatt

    Musikken
    som i seg selv er spennende nok. Saint-Saëns Dyrenes Karneval er et rimelig trygt valg når man vil presentere musikalske dyr. Han får da også stor plass: Løven åpner, senere opptrer skilpadden, elefanten, gjøken, fossilene og svanen.

    4. sats av Schuberts Ørret-kvintett, den mest kjente og kjære, lett å følge. Den spennende kisten forflytter seg rundt på scenen, med Hasselgren i. Nå blir den båt, han fisker, faller i ”vannet”, så langt alt bra, ungene er med.

    Griegs ”Sommerfugl” spilles helt bakerst på scenen av en kjole og hvittkledd pianist. Men nå kommer manglene i helheten frem. Hasselgren lar pianisten overta. Det blir altfor snilt, konsertmessig pent og pyntelig, og ungene glipper. Det hjelper ikke at orkestermedlemmene flagrer over scenen som sommerfugler, forfulgt av Hasselgren med sommerfuglnett. Dette virker amatørmessig og foregår i tillegg så langt bak på scenen som overhodet mulig, også delvis skjult bak det digre klaveret.

    Og så: ”Troll”! Dette kunne vært en fin rosin i pølsa, men skusles fullstendig bort som mulighet. Igjen brukes musikerne som skuespillere, noe de ikke er. Nå er det flere som må tisse, og en viss uro blir merkbar.

    Komponisten Heinrich Ignaz Franz Biber er altfor lite spilt, og det er flott at han står på programmet. Men også her svikter det, både musikalsk (har de ikke øvd nok …?) og regimessig fra pantomimesiden. Bak meg ler en velvillig far litt for høyt, mens en festkledd datter vrir seg på fanget.

    Via Tsjajkovskijs ”Blå fugl”, mer Saint-Saëns, Rimskij-Korsakov og Mussorgskij kommer vi til Rossinis katteduett. To av operaens unge, vakre solister (Silvia Moi og Rita Therese Ziem), igjen iført kjole og hvitt, avleverer en musikalsk helt grei, men regimessig dønn kjedelig og tafatt prestasjon. Det hjelper ikke at den entusiastiske Hasselgren er utstaffert som mus. Den unge damen bak meg erklærer høylytt at det er ”SJEDELIG!”, selv om pappa ler alt han orker.

    Saint-Saëns igjen, nå med forestillingens beste innslag: Elefanten, spilt glimrende og medrivende på kontrabass av Christian Mortensen. Hasselgrens ballett med jakkepåkledning er morsom, og ungene er med en liten stund igjen.

    Pantomimekunstneren bruker ikke scenen godt nok, holder seg altfor mye på én side og altfor ofte for langt bak. Skyggespillet av “Svanen” hadde blitt mye bedre på midten. Nå fikk bare én del av salen virkelig glede av det. Og hva innbiller man seg, når man plutselig får det for seg at det er festlig å slenge godteri utover i salen, men bare på én side!? 50 % av det unge publikummet føler seg snytt og urettferdig behandlet, og vil ta denne følelsen med seg hjem.

    Bortskuslede muligheter
    er i det hele tatt et gjennomgangsproblem i denne konsertforestillingen. Ideen er i utgangspunktet glimrende, og med en profesjonell regissør til å piske, luke og få ideene til å blomstre, vil det kunne bli bra.

    Forestillingen og fremføringen bærer preg av for liten prøvetid og altfor mange halve løsninger. Selv om det selvfølgelig er mulig å lage noe på relativt små midler, får det være grenser for hvor små de skal være. Både foreldre og barn tørster etter tilbud som dette. Operaen har allerede vist at de tar barn og unge på alvor, og det er viktig å slippe til eksperimenter, for det er slik man kommer fremover og kan skape nye tradisjoner. Konklusjonen må bli: Mer av dette, mye mer, men lær av feilene. Vær sjenerøse, både overfor dere selv og publikum. La ungene få være aktivt med. Og ikke minst: Våg å være gærne!

    Om Eve-Marie Lund



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder