Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Skatten på Sjørøverøya på Det Norske Teatret

Skatten på Sjørøverøya

Dramatisert av Preben Harris fritt etter Robert Louis Stevensons roman

Musikk og sangtekster: Sebastian
Oversettelse: Agnes Ravatn
Regi: Audny Chris Holsen
Scenografi: Nora Furuholmen
Kostymer: Unni Walstad
Koreografi: Belinda Braza
Musikkansvar/arrangement: Svenn Erik Kristoffersen

Med Frank Kjosås, Paul Ottar Haga, Sigve Bøe, Bernhard Ramstad, Unn Vibeke Hol mfl.

Det Norske Teatret, lørdag 19.02.2011

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

INGEN LYSTBETONT OPPLEVELSE

Forslitt og gammeldags musikal om unggutten Jim Hawkins og hans jakt på Kaptein Flints skatt. Fine sanger og enkeltscener, men alt i alt en dyster og lite underholdende opplevelse for både liten og stor.


Barn og unge på Det Norske Teatret
Det Norske Teatret har i mange år tilbudt storslagen scenekunst for barn og unge på hovedscenen. Det har på ingen måte vært spart på effektene i forestillinger som har hatt bred publikumsappell og som jevnt over har fått gode kritikker. Den formidable suksessen Jungelboka, med Adil i hovedrollen som Mowgli, satt muligens også en ny standard for produksjonene: Kommunikasjon med ungdom gjennom bruk av uttrykksformer og musikk fra populærkulturen. Fjorårets forestilling, Den hemmelege hagen, fritt etter Frances Hodgeson Burnetts bok fra 1911, var følgelig iscenesatt som et dataspill. Det Norske Teatret er dessuten involvert i prosjektet Den Mangfoldige Scenen, hvor barn og unge med ulik etnisk bakgrunn lager teater med hjelp fra profesjonelle krefter. Prosjektet DUS (Den unge scenen), et nasjonalt dramatikkprosjekt for ungdom, har sitt hjem på DNT. Den lørdagen jeg så forestillingen, var salen fullsatt, til tross for nokså lunken mottakelse i dagspressen. Det kan derfor virke som at publikum forventer gode teateropplevelser for barn og unge på Det Norske Teatret.

Opprinnelig føljetong
Skatten på Sjørøverøya er opprinnelig en roman skrevet av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson og utgitt i sin helhet i 1883. Før det hadde den vært gitt ut som føljetong i ungdomsmagasinet Young Folks. Fortellingen, som finner sted på midten av 1700-tallet, handler om den unge gutten Jim Hawkins som ved en tilfeldighet kommer over et ettertraktet sjørøverkart som viser veien til en svært verdifull skatt. Sammen med familievennen Dr. Livesy og den bemidlede godseieren Trelawney legger Jim ut på en sjøreise som for alltid vil komme til å prege ham. Med på reisen er den tvilsomme sjømannen Long John Silver og hans menn, og fortellingen tar en ny vending da Jim overhører at Silver planlegge å drepe sin arbeidsgiver Trelawney og hans menn for å beholde skatten selv. Etter mye fram og tilbake (i teaterversjonen i hvert fall), ender det hele med at Jim og hans følge finner skatten og forlater Sjørøverøya etter blodige kamper der liv går tapt. I boken unnslipper Long John Silver med en liten del av skatten, og drar tilbake til England hvor han finner seg en kone og blir boende. Teaterversjonen ender annerledes. Jim forlater Silver i nede i et skattekammer, hvor det ikke er mulig å komme seg opp uten hjelp.



Skummelt i begynnelsen
Forestillingen åpner i Mrs. Hawkins vertshus, der Jim Hawkins bor og jobber. To rustikke bord med benker og en trapp med svalgang på hver side av scenen illuderer vertshuset. Det hele er veldig brunt. I det som for meg så ut som tidsriktige og nokså naturalistiske kostymer, møter vi mor og sønn Hawkins, stamgjesten Dr. Livesy og den suspekte gjesten Billy Bones. Handlingen skyter fart når Bones blir overfalt og drept av sjørøverkollegaen Blinde Pew. Blinde Pew har tidligere vært innom vertshuset og gitt det som kalles ”Det svarte tegnet”. I praksis er det en dødsdom som bare kan unngås hvis Bones gir fra seg skattekartet. Scenen som fulgte denne dødsdommen var forestillingens mest skremmende sekvens. Langs stolradene i salen kom det svartkledde menn inn på hver side. Mens de synger om det svarte tegnet, skjuler ansiktet i svarte hetter og gjør dramatiske bevegelser med armene. Sangen og stemningen er dyster. Når det i tillegg blir avfyrt kruttpistoler, er det mer enn skummelt nok, nesten også for meg.

Dystert hele tiden
Den dystre stemningen slapp aldri helt taket og gjorde at jeg kjente meg ganske sliten da jeg kom ut. Det fikk meg til å lure på hvorfor regissør Audny Chris Holsen har valgt å la være å innføre komiske elementer i sin versjon av Skatten på Sjørøverøya. I et univers preget av kamp på liv og død hadde det hjulpet med noen litt lettere, komiske øyeblikk (såkalt comic relief). Isteden gjorde det påtrengende alvoret at jeg meldte meg ut av fortellingen – det hele ble for insisterende og intenst. Det forundrer meg fortsatt at Holsen ikke har åpnet mer for den humoren og den frodigheten som det åpenbart er rom for i en vaskeekte sjørøvermusikal som skal være for barn fra åtte år og oppover.

Forvirrende handling
Som tilskuer brukte jeg dessuten uvanlig mye tankekraft på å forsøke å finne ut hvem som var hvem i handlingen, hvilken relasjon de hadde til hverandre, hva som hadde skjedd mellom dem tidligere og ikke minst forsøkte jeg å få klarhet i hva som til enhver tid foregikk. Det hele var veldig forvirrende. Handlingen var ikke kjent for meg på forhånd, og til min forundring var den heller ikke gjenfortalt i en lettfattelig versjon i programmet som var laget til forestillingen. Dette hadde absolutt vært på sin plass, for handlingsgangen var ikke alltid like lett å forstå.

Buljongterning istedenfor suppe
For meg virket det som om de hadde forsøkt å koke hele suppen (romanen) ned til en buljongterning (teaterforestillingen). Med dette mener jeg at forestillingen var tettpakket med informasjon, sidetemaer, bipersoner og vendepunkter som ikke var underbygget i tidligere scener. Det var med andre ord ingen indre, organisk sammenheng mellom de ulike scenene, snarere var de satt etter hverandre med Jim Hawkins som forteller innimellom, trolig som et grep for å hjelpe oss med å skjønne historien. Det siste fungerte forsåvidt nokså godt og var en kjærkommen hjelp til publikum.

Velge bort
Forestillingen hadde tjent på å velge bort noen karakterer og temaer (for eksempel heltenes tilknytning til nasjonen Storbritannia) til fordel for Jim Hawkins´ personlige utvikling og vei mot voksenlivet. Slik det var nå, rakk vi aldri å bli kjent med ham. Dermed kunne vi vanskelig identifisere oss med Jim, og jeg tok meg i å være helt uinteressert i hans skjebne. Det var synd, for Frank Kjosås er en skuespiller som fint klarer å formidle ung sårbarhet og styrke på samme tid. I fortellermonologene mellom spillscenene fikk vi øye på karakteren Jim, men så forsvant han igjen, inn i all informasjonen og forflytningene i tid og sted. Long John Silver, spilt av Paul Ottar Haga, var også en fin figur, men heller ikke ham rakk vi å bli skikkelig kjent med.

Innkjøpt dansk musikal
Kanskje henger mine innvendinger sammen med det faktum at DNT har kjøpt rettighetene til en dansk musikalversjon av romanen. Det kan bety at regissøren ikke har hatt tilstrekkelig handlefrihet når det kommer til å velge vekk scener og sanger. Kanskje det var derfor Godseier Trelawney, en bifigur i sceneversjonen, fikk en hel sang til introduksjon i motsetning til de mer sentrale karakterene? Når det er sagt, likte jeg sangnumrene godt, især en duett mellom Jim og moren hans som handlet om at Jim skulle reise fra barndomshjemmet for første gang. I den duetten ble Jim og moren hele, troverdige karakter som jeg kunne leve meg inn i. Musikkens emosjonelle kvaliteter traff meg ved flere anledninger, selv om jeg nokså ofte hadde problemer med å skjønne hva de faktisk sang.

Hvorfor har de valgt denne?
Etter å ha sett forestillingen ble jeg sittende igjen med et spørsmål jeg ikke helt har fått svar på: Hvorfor har DNT i det hele tatt har valgt å sette den opp? Hva er det de vil formidle til de barna og ungdommene de inviterer inn i teatret? I omtaler av den opprinnelige romanen står det at Skatten på Sjørøverøya er en oppvekstskildring, hvor Jim Hawkins går fra å være gutt til mann. Det kunne vært en fin fortelling å formidle, men den er dessverre veldig lite synlig i sceneversjonen. For eksempel velger Jim Hawkins, uten noe som helst forvarsel, å drepe en sjørøver for å redde sitt eget liv og seilskuta Hispanola. Dette (og de andre som drepes, forresten) går ikke veldig inn på Jim der og da, men blir tatt opp i en slags epilog i aller siste scene. Da har vi sett at Jim har forrådt og forlatt Long John Silver på Sjørøverøya og at han angrer på alle livene som har gått tapt i kampen for å finne og eie gullskatten. Når denne tvilen har ligget så lite oppe i dagen underveis i fortellingen, hjelper det ikke med en tale på slutten. Da oppleves denne som påklistret.

Sett utenfra, er det som om forestillingen ikke er seg bevisst hva den formidler. En lang rekke drap begås på scenen i løpet av skattejakten, uten at dette blir løftet fram og diskutert scenisk. Dermed framstår forestillingen som et litt slitsomt eventyr og ikke som en forestilling som vil meg noe. For en åtteåring vil det kanskje også framstå som underlig? Hvorfor dreper de hverandre, og er det greit? Jeg mener det er for enkelt å si at sånn var det i gamle dager, for sjørøveri er jo et høyaktuelt problem også i 2011. For ikke å snakke om det moralske spørsmålet som handler om retten til å ta en annens liv.

Oppleves ikke som relevant
I programmet skriver oversetter Agnes Ravatn (hvorfor ikke regissøren?) om forestillingen. Ett av hennes poenger er at det er tvilsomt at vi som er publikum vil få noe med nåtidens sjørøvere å gjøre. Det er forhåpentligvis sant for de fleste av oss, men kanskje ikke for de av barna som har en mor eller far som jobber i et rederi? Eller som kommer fra Somalia? I avisene kan vi denne uken til alt overmål lese om en dansk familie som er kidnappet av sjørøvere i Adenbukten.

Jeg mener vel ikke at Det Norske Teatret skulle ha laget barneteater om somaliske sjørøvere, men heller at den forestillingen de har laget, ikke sier meg så mye. Jeg er glad for at Det Norske Teatret velger å satse på scenekunst for ungdom. Jeg håper bare de velger noe som tilbyr noen nye perspektiver, være seg estetiske eller tematiske, neste gang de skal sette opp noe for barn og unge. Jeg savner teater som går til kjernen av problemene og som tør å stille noen vanskelige spørsmål, på ordentlig. Gjerne på hovedscenen og gjerne i storslagne oppsetninger, men med et vesentlig innhold. Skatten på Sjørøverøya har fine øyeblikk, men den oppleves dessverre ikke som relevant.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder