Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Prikkesyken på Barneteatret Vårt

Prikkesyken

Stykket er basert på bildeboken Prikkesyken av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig.

Sted: Barneteatret Vårt
Regi: Rune Jakobsson
Med: Jonas Delerud, Alexander Martinsen og Eva Eklöf Mørkeset
Scenografi og kostymer: Märta Fallenius
Scenografiassistent/rekvisitør: Rigmor Hanken
Musikk: Jonas Høgseth
Maske: Anita Jacobsen Marø
Lysdesign: Thomas Mellingen Hanssen
Lyd: Lyd & Lys Partner

Anmeldt av Bjørn Vatne

TRYGG TOLKNING AV BARNEFAVORITT

Prikkesyken har ingen problemer med å holde barna i ånde gjennom 45 minutter, men kunne ha vunnet mye på å våge mer.


Prikkesyken er andre oppsetning fra det relativt ferske Barneteatret Vårt i Ålesund. Barne- og figurteateret, under kunstnerisk ledelse av Eva Mørkeset, har en uttalt ambisjon om å sette opp nye stykker for barn og unge. Altså ikke bare Astrid Lindgren, og kanskje ikke bare feelgood-teater. Sistnevnte ambisjon symboliseres ved Janus-barneansiktet som utgjør deres nye logo.

Men det må også tøys og moro til. Dermed er det helt på sin plass at de tar for seg noen av de senere årenes aller beste barnebøker, forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Per Dybvigs serie om Reven og Grisungen. I dette tilfellet den tiende og foreløpig siste boken, Prikkesyken.

Grisungen (Jonas Delerud) får det for seg at han er syk, og oppsøker sin venn reven (Alexander Martinsen) som agerer som lege. Der blir han truet med diverse ubehagelige remedier, og da det til slutt blir slått fast at urken er gåen og antakelig må tas, har grisen fått nok av leken. Reven må endre taktikk for å berge stemningen, og skriver ut en resept på kokosboller og brus. Det er definitivt mer i grisens ånd. Sammen pønsker de ut hvordan de skal lure godsakene fra kua (Eva Eklöf Mørkeset). Selvfølgelig går det hele galt, og radarparet vikler seg inn i løgner og forviklinger som driver historien fremover. Innholdet i sceneversjonen avviker i det hele tatt svært lite fra boka.

Publikums forventninger
De to elskelige skikkelsene og deres snodige medkarakterer har blitt til teater tidligere, da i form av dukkespill. Så visuelt spennende som dette universet er, egner det seg utmerket til scenen. Reven, grisungen og deres omgivelser er skjeve, rotete, skitne og så langt fra en perfekte Disney-omgivelse du kan komme. Det gjør dem levende og troverdige, og som skapt for gode rolletolkninger.

Den unike streken til Dybvig gir samtidig sceneversjonen en stor utfordring, og det er publikums forventninger til det visuelle. Vi venter, og ønsker, å møte reven og grisungen slik vi kjenner dem. Det er selvsagt umulig, ettersom mye av magien i Dybvigs tegninger nettopp ligger i det som ikke er der, i de store, hvite flatene med bare enkle objekter som antyder omgivelsene.

Skapt for turné
Når vi så møter scenerommet til Barneteatret Vårt, er det gjennom en intim svart boks, et rom i rommet som åpenbart er bygget for å kunne turneres med og fremstå som lik uansett lokale. Barna får beskjed om å ta plass i front, og de voksne henvises til bakre benk i det lille amfiet. Nettopp dette er nok et smart trekk. Det er i hvert fall ikke en lyd fra fremste rad i løpet av de 45 minuttene forestillingen varer – den fysiske nærheten til reven, grisungen og kua nede på gulvet holder dem ekstra godt i ånde.

Kulissene er enkle og funksjonelle, med noen små mekaniske overraskelser, men uten den store brask og bram. Det kler forestillingen godt. Her er karakterene helt sentrale. Men hvordan makter så skuespillerne å gjenskape de allerede legendariske figurene?



Sjarmerende gris
Den engstelige, men samtidig skøyeraktige grisen, i Jonas Deleruds skikkelse, er forestillingens klart sterkeste kort. Han har en strålende mimikk som lynraskt veksler mellom trist, sint, fandenivoldsk og forurettet, og er den som oftest påkaller latteren fra salen. Dessuten er han den som best gjenskaper karakteren fra bøkene, slik denne anmelderen forestiller seg dem. Hvis det da skulle være et mål i seg selv. Jeg kan ikke se for meg at denne rollen kunne ha blitt bekledd bedre.

Den upålitelige reven er egentlig bare snill, men du vet aldri hvor du har ham. Under premieren bruker Alexander Martinsen litt tid på å bli varm, og utsondrer ikke all den galskapen og innfallsrikdommen som man forventer at reven har i seg. Han er alt i alt mindre definert enn grisen, men slik er det muligvis også i bøkene. Men når han får en skokk av uønskede pasienter på døra, tar vanviddet mer overhånd, det spruter mer av Martinsen, og det blir skikkelig liv i forestillingen.

I tillegg dukker kua opp, en moderlig dame som må lures for å nå målet om kokosboller og brus. Eva Mørkeset låner fra den lange rekken barneteaterkarakterer hun har bak seg, og selv om ikke rollen gir all verden å spille på, viser hun at hun er en svært erfaren skuespiller som vet akkurat hvordan man lokker fram smilet hos de små.

Ingen rørviksk timing
Nå har jeg hatt den glede å se og høre Bjørn F. Rørvik selv lese fra sine bøker for flere forsamlinger av barn. Latteren satt løsere da. Barna under premieren i Ålesund sitter som tente lys, men det er først og fremst de voksne som ler. Som oppleser har Rørvik selv en formidabel timing som lar språkleken i teksten skinne, han pauser på alle de riktige stedene og lar de rare formuleringene henge akkurat lenge nok til at barna får ta dem til seg. Denne timingen er ikke like godt til stede i teaterversjonen. Reven og grisungen har riktignok en fin rytme seg imellom, selv om de kanskje blir litt like i sin rolletolkning og ikke skaper veldig stor dynamikk av den grunn. Men noe skorter i avleveringen, som gjør at mange av poengene farer forbi uregistrert.

Strukturen i stykket er heller ikke helt polert. Jeg har langt på vei mange av de samme innvendinger som vi finner i Lisa Marie Nagels anmeldelse av en annen Rørvik-dramatisering, Tutomaten. Stykket slutter overraskende når forviklingene endelig har tatt seg opp, alle får sine kokosboller og er liksom vel forlikt.

Mer galskap, takk
Forestillingen levner likevel ingen tvil om at det er et kompetent apparat som står bak, og enhver barnefamilie står fritt til å betrakte det overstående som pirk i en flott forestilling.

Men kompetente aktører gjør også at man kan stille høye krav.

Jeg kunne først og fremst ønske meg mer galskap i Prikkesyken. Mye mer. Jeg kunne ønske at strikken ble tøyet lenger, at skuespillerne rendyrket sine karakterers særtrekk enda litt mer, at man spilte på det skjeve og rare, gikk mer over the top og laget et overskuddshorn av komisk barneteater som gjerne kunne ha innslag av det surrealistiske. Det er nemlig mange fine tilløp her. For eksempel noe så enkelt som åmen, festet på en radiostyrt bil, som plutselig krysser scenen. Den er noe av det som høster mest latter. For ikke å snakke om den fine velkomsten i foajeen, med bamsesykehus der det plutselig blir både hjertestans og medisin mot hjertesorg for de medbrakte kosedyrene. Her kan ensemblet hente inspirasjon fra de improviserende teaterspirene i Jugendteateret, som bemannet feltsykehuset.

Prikkesyken er en trygg kvalitetsforestilling som ikke gjør skam på det ferske ryet til Barneteatret Vårt. Den gir også en solid tolking av boka som legger seg nært opp til Rørvik og Dybviks univers, både visuelt og innholdsmessig. Det ekstra steget som løfter dette opp til noe unikt og nytt, mangler imidlertid.

Om Bjørn Vatne



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.021 Sekunder