Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag og forskning: Bjørkeng: Nettkidsa. Barnas digitale hverdag


Anmeldelse av fag og forskningslitteratur

Per Kristian Bjørkeng

Nettkidsa. Barnas digitale hverdag
Cappelen Damm 2011

Anmeldt av Hans Kristian Rustad

NYTTIG, MEN UKRITISK OM BARN PÅ NETT

Per Kristian Bjørkeng er godt informert, men hans mediedeterministiske holdning gjør at han ikke drøfter den dominerende oppfatningen av nettet som en arena alle må være på.


De siste par årene har det strømmet på med bøker om vår nye digitale hverdag, det være seg faglitteratur om digitale medier, lærebøker om barn og medier, samt noen løsere hirolex.net populærvitenskapelige formidlingsbøker fra feltet.

En av de siste i rekka er Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkengs Nettkidsa. Barnas digitale hverdag, en lettlest bok på i underkant av 200 sider som synes å dekke de mest aktuelle emnene innenfor det digitale feltet. Her finner vi kapitler med strategisk valgte titler om den digitale barndommen, om multitasking, om overgrep og seksualitet på nettet, om møteplasser på nettet, om mobbing, og om foreldrenes rolle i det myldret av medietilbydelser som barn og unge tilsynelatende er omgitt av. I tillegg kommer man ikke utenom dataspill, og Bjørkeng har også inkludert to kapitler som diskuterer voldsspill, deriblant et kapittel med den suspekte betegnelsen ”problemspilling”. Titlene er lette å selge, de vekker interesse, og er dekkende for de problemstillingene som Bjørkeng ønsker å belyse.

God oversikt og godt mål
Bjørkeng viser god oversikt over et landskap hvor stadig nye ting dukker opp, og hvor kanskje i særlig grad barn og unge raskt innlemmes i nye trender. Han kommenterer fenomener som fenger de yngre, og refererer til statistikker og breitlingshow.com samfunnsvitenskapelig forskning for å sette fenomenene i perspektiv. Her har forfatteren orientert seg i mye forskjellig faglitteratur og i ulike typer undersøkelser om medievaner, medietrender, mediebruk etc. Dette er også bokas styrke. Forfatteren viser god oversikt, og boka er aktuell, til tross for at den altså tar opp emner som rakt blir definert som ”gårdagens nyheter”.

Boka henvender seg til foreldre av den oppvoksende generasjonen, altså den generasjonen som gjerne omtales som ”Generation M”. Og målet med boka er godt: "Målet med denne boka er å gjøre deg til en mer kvalifisert forelder i en digital verden. En som ikke bare lar barna holde på for seg selv "på dataen" og håper på det beste" (s. 12). Det er en målformulering som er i overensstemmelse med råd fra bl.a. Barnevakten. Likevel har jeg mine tvil om foreldre faktisk vil kjøpe boka for å lese om den digitale mediehverdagen, all den tid man får en kortere redegjørelse og oppdatert informasjon i avisenes og magasinenes egne spalter om ikke bare digitale duppedingser, men også tjenester og trender på nett, deriblant Bjørkengs egne kommentarer i Aftenposten.

Ukritisk mediedeterminisme
Bokas legitimitet ligger i dens ønske om å ta opp til drøfting aktuelle spørsmål, og Bjørkeng har med sin kunnskap om digitale fenomener gode forutsetninger for å skrive en slik bok. Men dens problem er i hovedsak framstillingsformen. Boka er i for stor grad preget av at den ikke ønsker å være moraliserende. Bjørkeng ønsker som forfatter ikke å bli sett på som den voksne forelder som retter en pekefinger mot andre foreldre og forteller dem at de må passe barna sine for digitale medier. Dét er vel og bra. Men i boka får det den uheldige konsekvensens at Bjørkeng trer ut av sin analytiske rolle og blir i overkant tolerent, ja, kanskje også litt naiv. Han blir talsmann for en særdeles liberal holdning som raskt dømmer foreldres holdninger som ekstreme dersom de utviser tilbakeholdenhet og forsiktighet, og som er restriktive overfor sine barn med hensyn til det å være på Internett og bruke sosiale medier.

La oss ta ett eksempel: "Forfatteren Gregory Smith mener at barn ikke bør få tilgang til chat før de er 17 år. Det er et ekstremt standpunkt", skriver Bjørkeng (s. 11). Det er i hovedsak to problemer ved en slik framstilling. Det ene er den normative holdningen som Bjørkeng selv har. Kanskje kan man også se på saken fra et mer pragmatisk syn. For hvem er Smiths standpunkt ekstremt? For de foreldrene som synes deres barn er i overkant opptatt av tilbydelser på nett, der nettbruken går utover andre arbeidsoppgaver og andre sosiale aktiviteter, er det neppe ekstremt å forby chatting, som ett av flere tiltak. For barna med et balansert mediebruk, og som uproblematisk pendler mellom ulike aktiviteter, på og utenfor nettet, vil et absolutt forbud mot chatting fram til man er 17 år kanskje være for strengt. Det andre problemet med Bjørkengs framstilling er at den ukritisk kommuniserer en utbredt oppfatning om at barn, tenåringer og voksne må være på nett, hvis ikke går dem galt. Er det virkelig sånn at tenåringer må chatte, ha egen Facebook-konto etc.?

Dessverre stiller ikke Bjørkeng slike spørsmål. I stedet synes han villig til å forfekte nødvendigheten av å chatte, selv om det i noen tilfeller medfører at barn chatter med voksne man ikke kjenner. Han skriver i forbindelse med seksuelle overgrep: "Blant tiltakene er totalforbud mot a chatte med fremmede før barna er over den seksuelle lavalder. Det ville være et ganske ekstremt inngrep, siden det ikke er mulig å delta i større nettsamfunn uten å komme i kontakt med noen du ikke kjenner fra før" (s. 46). Slike mediedeterministiske holdninger blir for ukritiske og ureflekterte, hvilket er synd for bokas del. Her kunne man ha forventet seg en drøfting av på den ene siden ulike måter å vurdere bruken av chat, og på den andre siden den dominerende oppfatningen av nettet som en arena alle må være på. En slik diskusjon trengs på feltet, framfor en holdning à la "la oss prøve oss fram og se hva som skjer". I stedet for et slikt kritisk refleksjon, som både foreldre og pedagoger hadde hatt nytte av å lese, videreformidler Bjørkeng denne oppfatningen.

Foreldre, følg med!
Det er likevel et viktig budskap i boka, og som her må trekkes fram. Bjørkeng oppfordrer foreldre til å følge med på barnas aktiviteter på nett. En slik oppfordring kan ikke komme mange nok ganger, spesielt ikke når vi daglig leser i aviser om barn og unges uheldige erfaringer på nett. Og i den balanserte framstillingen Bjørkeng gir, der han gir leserne kunnskap om ulike arenaer og kulturer på nett slik at eventuelle foreldre kan følge bedre med, samtidig som han ikke ønsker å skape en overdreven frykt, virker oppfordringen fornuftig.

Språklig upresist
Boka er stort sett velskrevet, hvilket man må forvente av en forfatter med journalistisk bakgrunn. Likevel blir noen av formuleringene slappe og ureflekterte, hvilket gjør det vanskelig å følge Bjørkengs tankegang. F.eks. skriver han om skole og læring: "Pedagogikk er en viktig del av barndommen". Jeg er usikker på hva Bjørkeng legger i ordet "pedagogikk". Er det universitetsfaget "pedagogikk" han mener? I så fall sier setningen like lite som "nevropsykologi er en viktig del av barndommen". Han fortsetter setningen om pedagogikk med å påstå at "også den er i ferd med å bli digital". Faget pedagogikk er vel pedagogikk, uavhengig av medier og teknologi. Og læren om oppdragelse og undervisning, som pedagogikk betyr, er en lære som verken er blitt mer eller mindre digital. Dette er selvsagt småplukk, og lest mer velvillig forstår man at Bjørkeng med "pedagogikk" mener "pedagogiske arenaer", men like fullt kunne jeg ønsket meg en bok med et høyere språklig presisjonsnivå.

Tittelen på boka liker jeg ikke. For meg blir den for skrikete, og antyder et ønske om å framstå som kul og ungdommelig. Det blir litt som 40-åringer som blogger og etteraper ungdomskulturelle uttrykk for å framstå som trendy, men som ender opp med å bli avvist av både ungdom og voksne.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder