Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Roadkills på Dramatikkens hus

Roadkills
En forestilling i skjæringspunktet mellom dans og teater

Produsert av Akershus teater i samarbeid med Dramatikkens hus i Oslo.

Urpremiere i Lillestrøm kultursenter fra 20. mars. Skal spilles for barne- og ungdomstrinnet på skoler i Akershus. Målgruppe: 10-13 år.

Tekst: Cecilie Løveid
Regi: Jon Tombre
Koreografi: Un-Magritt Nordseth
Scenografi/kostymer: Yngvar Julin
Lyddesign: Jørgen Munkeby
Maskedesign: June Paalgard
Dramaturg: Ragnhild Mærli
Dansere/skuespillere: Hanna Mjåvatn, Navid Rezvani, Lars Jacob Holm.

Anmeldt av Wenche Larsen på bakgrunn av den åpne visningen i Dramatikkens hus lørdag den 19. mars 2011.

VIKTIG FORESTILLING OM SORG FOR BARN

Forstillingen spilles i et lite rom forma som en skaterampe med publikum på hver side. (Få ser det som skjer når aktørene ligger på gulvet.) På de motstående veggene av rampa vises den samme filmen av biler som kjører på en landevei i skogkanten. Seinere vises en sort flate med hvite prikker som forandrer seg til stjerner og stjernebilder, og til slutt til lysende gule og røde stjerner som sprer seg i livlige bevegelser fra veggen til danserens kropp.


Katastrofen
Det starter med filmen av bilene som glir lydløst forbi på hver side, før ei jente (danseren Hanna Mjåvatn) og en gutt (hip hoperen Navid, kjent som B-boy Spaghetti) kommer inn og begynner å danse. Gutten gjør imponerende power moves til jentas beundring og hun forsøker seg også med enkle, klossete trinn – inntil katastrofen inntreffer. I et plutsetlig inferno av rødt lys og voldsom lyd slynges gutten opp i rykninger og kast, inntil han faller livløs om. Steminga og tempoet skifter, og jenta er aleine. Hun beveger seg langsommere, av og til i animasjonsaktige, uvirkelighetspregede rykk med innslag av electric boogie og lockingbevegelser, og hun begynner å snakke. Jenta savner broren sin, og vi forstår at det var broren hun dansa med, og som blei drept. Jenta vil ikke ha følelser mere, sier hun: ”Klipp dem ut!” – og det klippes forsterkende i lydbildet.

Sorgen
Jenta har laga seg et kjede av dyreknokler og poter. Det er laga av roadkills - døde dyrekropper, som hun har funnet langs veiene. Nå dukker en merkelig revefigur opp - en mann (danseren Lars Jacob Holm) i brune bukser og vest, med revehale og påmalt revefjes. Han er en reveånd som vil ha kroppen sin tilbake, sier han, og vi skjønner at det er ånden etter et roadkill-offer som jenta har laga smykker av. Reveånden er sint på jenta fordi hun har stjålet knoklene hans, men hun forklarer at hun lager smykkene for å hedre de døde dyra, og reveånden og jenta blir venner. Brorens ånd viser seg i glimt og danser med reveånden, og reveånden lærer jenta om de to mysteriene – kroppens mysterium og sjelens mysterium, ”og de elsker. De elsker å danse og leke”.

Kunsten som forvandler
Jenta danser og forsøker å elske, leke og ha det gøy, men det fins kjærlighet med og uten følelser, sier hun, og nå vet hun ikke hva hun skal bruke det til. Som et uttrykk for jentas indre, vises det sorte lerretet med et mylder av hvite prikker, men reveånden viser henne at prikkene er stjerner som hun kan trekke linjer mellom, og plutselig ser vi at stjernebildet ”Broren” kommer til syne. Nå trenger ikke jenta knoklene lenger, og gir dem tilbake til reveånden. Et stjernebilde av reven trer fram på lerretet, og vi ser stjernebildet ”Broren” og ”Reven” sammen. Det foregår en forvandling med jenta, og hun vender seg mot salen og sier med ettertenksom triumf: ”Jeg kan lage smykker!”



Åpen form
Slik så jeg forestillingen på Dramatikkens hus, men det er en forestilling der lite sies med ord, og det som sies, sies ofte på en poetisk måte som åpner for mange tolkninger. Dessuten handler det om subjektive erfaringer og slikt vi ikke vet noe om (som døden, kroppens og sjelens mysterium og dyras virkelighet). At det handler om å lære seg å takle livet etter at man har mista en man er glad i, er imidlertid sikkert, og mer trenger vi strengt tatt heller ikke å forstå.

Det er viktig å behandle et slikt tema som sorg, også for barn og ungdom, og det er viktig å gjøre det på en slik måte at vi kan klare å gå inn i det følelsesmessig og samtidig forholde oss til det og ikke drukne i følelser. Cecilie Løveid er en utfordrende forfatter som har skrevet nyskapende dramatikk, dikt og romaner siden slutten av 60-tallet. Hun har samarbeida med kunstnere innen dans, musikk og bildekunst en rekke ganger; hun har skrevet barnebøker, og hun har skrevet om sorg og lengsel for barn også tidligere (i bildeboka Den riktige vind, som blei dramatisert og spilt på Hordaland teater under Festspillene i Bergen i 1999). Tekstene hennes er underlige, vakre og morsomme, men også vonde og såre og ofte provoserende, ekle og uforstålige. At teaterteamet har valgt å plassere teksten hennes i en gjenkjennelig situasjon (jentas tap av broren, som ikke fins i Løveids tekstmateriale) i et gjenkjennelig ungdomsrom rom (rampa), og kombinerer den med et gjenkjennelig ungdoms-”språk” av dans og musikk, skaper identifikasjon og er nok et klokt valg.

Ikke minst vil sikkert dansen (koreografert av kunstnerisk leder ved Dansens hus, Un-Magritt Nordseth, som tidligere har jobba med Løveid) og musikkbildet (av Jørgen Munkeby fra svart metall/jazz-gruppa Shining) fungere godt i forhold til målgruppa, med vekslende partier av ulike steminger, stiler og energier som tydeliggjør handlinga. Likevel er det trist at teamet ikke har hatt større tillit til barns sans for et poetisk språk, for det er lite igjen av Løveids poetiske tekstmateriale, som har danna utgangspunkt for forestillingen.

Danserne gjorde en veldig god jobb og bærer det meste av forestillingen, men til tross for at jenta er hovedpersonen, var det broren (Navid Rezvani) som stjal showet. Hanna Mjåvatn kunne med fordel ha fått vist mer av hva hun kan og hvor sterk, rå og energisk hun også kan være som danser (slik vi så henne i Dansefeber, der også Navid Rezvani deltok, men der Hanna Mjåvatn vant i 2007). Dansere mangler dessuten ofte en nyansert språk- og stemmebeherskelse. Lars Jacob Holm hadde riktignok god diksjon og stemmeføring i tillegg til kroppsbeherskelse, men på den annen side fungerte castinga og utforminga av figuren hans dårlig med hensyn til at de tre figurene skulle passe sammen.

Samspillet mellom lyd, bilde og dans fungerte derimot godt, og enkelte ganger gikk det opp i en høyere enhet, slik det helst skal, som i den sjokkartede ulykkesituasjonen. Også stjernebildenes forvandling og stjernenes dans over jentas kropp fungerte fint og nærma seg den teatermagien som Løveids tekster inviterer til. (Den innledende filmen med monoton landeveiskjøring var derimot kjedelig, selvom man kunne forsvare det ut fra et ønske om dramatisk stigning og som et realistisk bakteppe som viser hvordan den livsfarlige trafikken faktisk framstår til daglig.)

Kjønnsroller
Forestillingen behandler altså et viktig tema i et spennende, utfordrende scenespråk, skapt av sentrale aktører innen norsk litteratur, dans, teater og musikk. Når våre fremste kunstneriske miljøer innen drama, teater og dans slik bidrar til å fylle Den kulturelle skolesekken, er det derfor underlig at forestillingen reproduserer et konvensjonelt kjønnsrollemønster. Ser ikke det scenekunstneriske teamet at de gjentar og sementerer et kjedelig og betenkelig kjønnsrollemønster når de lar broren få briljere i imponerende stunts, mens jenta - som er hovedperson - ikke får like stor sjanse til å vise seg fram, slik vi veit Hanna Mjåvatn kan? Navid Rezvani, som er en fantastisk hip hoper med enestående utstråling, styrke, energi og publikumstekke, blir så altfor lett ikke bare søstras helt, men også publikums, og han får lov til å stjele showet, slik det så ofte er på scenen, og også i klasserommet. Det samme gjelder forholdet mellom reveånden og jenta. I Løveids tekst er det ånden til ei død reveenke som leiter etter kroppen til den døde mannen sin; i sceneversjonen er det ånden til en død revehann som leiter etter sin egen kropp, og han fungerer som trøstende vismann og læremester overfor jenta. Teatersjef Bjørn Birch fra Akershus teater ønska seg visstnok en forestilling med bare gutter eller menn. Hva handler dette om?

Kunsterfaring i skolen
En bør være seg slike holdninger bevisst og forsøke å skape andre menneskebilder enn dem som reproduserer stereotypier og fordommer. Kunstnere gjør ofte det. De gir ikke bare uttrykk for erfaringer som vi ikke kan sette ord på, og som religionene derfor ellers kan ta monopol på. De tenker også ofte over hvilke verdier offentlighetskulturen formidler, og forholder seg kritisk til de verdiene og maktstrukturene som former oss, og som reproduseres gjennom oss. Derfor er det viktig både på et eksistensielt og et samfunnsmessig plan å slippe kunstnerne til med bilder som kan rokke ved de vante forestillingene og få oss til å tenke over oss selv og hverandre på nye måter - og kanskje også får oss til å gjenkjenne noe på et plan som ligger dypere enn reklamens bilder.

Jeg tror ikke vi trenger å bekymre oss over om barna ”forstår” alt. Som barn var vi kanskje fortsatt mer vant til at det meste tross alt er ubegripelig. Det viktigste er at det er meningsfullt, det vi sier, skaper og gjør - og at det er godt - som dans, tekst, skuespill, musikk og bilde. Slik sett var forestillingen tross alt på mange måter både viktig og god, og jeg tror også den kommuniserte - ikke minst med de få barna som var i salen på den åpne visningen i Dramatikkens hus. I alle fall så de ut til å følge interessert med, og fra en gutt i målgruppa som satt ved siden av meg, kom det stadig ivrige kommentarer og spørsmål, som: ”Fins det stjernebilder?” Da var han der, tenkte jeg. Det var som om han var inne i forestillingen og lot seg bevege - som om det gåtefulle hadde berørt ham og gjort noe med ham, og jeg tenkte at forestillingen hadde forandra verdensbildet hans der og da. Det er i alle fall slik jeg ønsker at teater skal fungere – for voksne og barn. Neste gang håper jeg derfor de vil våge enda litt mer og ikke være så engstelige for å bruke den åpne, overskridende, forvandlende poetiske formen.

Om Wenche Larsen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder