Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Kjell Olaf Jensen: Gutters verden. Fotball, dataspill, romuhyrer og guder

Illustrasjon: Aram Østenstad

Ifølge pålitelige undersøkelser slutter de fleste gutter å lese i begynnelsen av tenårene - bortsett fra i spesielle tilfeller, som Harry Potter og Ringenes Herre. Kan dette ha en sammenheng med den litteraturen som tilbys denne gruppen? For å forsøke å finne et svar på dette spørsmålet har vi tatt syv stikkprøver av guttebøker utgitt av ulike forlag. De fleste av bøkene er norske, og de fleste er utgitt i løpet av siste år.


Bøkene
To av de syv bøkene i bunken skiller seg ut: Invasjon fra Planet X av Paul Buchanan og Rod Randall på grunn av sitt umiskjennelig amerikanske preg, og Kolbjørn Brekstads Gudane kjem både fordi den nok henvender seg til et eldre publikum enn de øvrige, og på grunn av sitt blodige innhold.

Det ville være meningsløst å hevde, på dette spinkle grunnlaget, at norske guttebøker er av bedre kvalitet enn amerikanske. Dessuten er Invasjon fra Planet X en svært morsom bok, som handler om den meget jordnære lokalfesten i en amerikansk småby, da familiefaren skal vinne chilikokkekonkurransen med sitt mildt sagt reddsomme produkt, samtidig som sønnen, den mulige tekniske begavelsen Willy (oppkalt etter pioneren Wilbur Wright fra flyvningens absolutte barndom; storebroren hans heter ganske riktig Orvill) skal prøve sitt nye, forhåpentlig flyvende objekt Skyrunner 1000. Ifølge Willy er gjenstanden "et gjennombrudd i luftfartens historie"; vennen Filip mener derimot at det snarere dreier seg om "et gjennombrudd i gressklippingens historie". Slik fortellingen utvikler seg, får ingen av dem helt urett. Men Filip er kanskje forutinntatt etter å ha prøvet Willys forrige oppfinnelse, den forsterkede vannballongkasteren Splatmaster 3000, og ved et uhell å ha truffet småbyens bølle, Knuser'n Grubb, slik at han nå må bruke sparepengene til å leie livvakt.

Med andre ord trygge amerikanske familieverdier, ispedd en god dose overfladisk amerikansk religiøsitet. Harmløst og absolutt underholdende, men uten så veldig mye mer.

Gudane kjem, Kolbjørn Brekstads fjerde roman om Rein fra Vik, er av et helt annet kaliber og beregnet på et annet og noen år eldre publikum. Historien er ikke tidfestet, men det må dreie seg om jernalder og folkevandring – intrigen preges av at bøndene i Trøndelagsfjordene får sin fred forstyrret av grupper som kommer østfra med sine nye guder, etter selv å ha blitt fortrengt av andre og enda mer brutale folk. De nye gudene er de vi kjenner fra norrøn mytologi, med Odin og Tor i spissen. Den unge, kloke, varme, modige og dyktige fjordbonden Rein og hans spredte naboer dyrker vetter i steiner og trær, og bortsett fra Rein er de nokså uvillige til å gi slipp på gamletroen.

Boken kan nesten tjene som lærebok i hvordan man forhandler frem en vanskelig fred mellom folk som i utgangspunktet er fiender, men som oppdager at de har felles interesser, i et samfunn hvor menneskeverdet ikke er helt det samme som i våre dager; samtidig forteller den en god del om hvordan man holder et samfunn sammen, det vil si hva som utgjør limet i samfunnet. Slagscenene er brutale, dyre- og (særlig) menneskeofringene enda verre. Hver gård er en folkerik enhet, med treller som for de andre ikke er mennesker, men ting, gårdfolk som er frie gårdsarbeidere og selve bondefamilien. Det blir en del gjentagelser, både av scenene fra tinget og av diskusjoner, men alt i alt er "Gudane kjem" en spennende historie -- skjønt som sagt med svært mye blod.

Mens Kolbjørn Brekstad skaper didaktisk velberådd spenning ved hjelp av avstand i tid, tar Jon Ewo hele verdensrommet i bruk i serien om Trash Bazooka – Med Jorda som innsats er den tredje boken i serien. Trash Bazooka heter forresten Kjell Ivar Hansen når han ikke er stuntpilot. Boken rommer en del tanker – med innhold – om tolvåringens langt fra problemfrie verden, men er likevel den man går glipp av minst ved å hoppe over i denne bunken. Skal man først spille dataspill, kan man i grunnen like gjerne gjøre det på en maskin som ved å lese bøker som i altfor stor utstrekning består av et visst antall nokså monotone automatspill med gitt utfall, strukket ut over en god del for mange sider. Med Jorda som innsats er likevel av den mildere sorten i sin genre, og den er heller ikke uten humor.

Med Sverre Knudsens Hjerte til salgs er vi igjen over i et annet kaliber. Personkonstellasjonen kan parallellføres med den hos Jon Ewo, men her er Ewos verdensgambler-romvesen Vewelmer Ertzz blitt til den superkapitalistiske samfunnseieren Bjørn Ivar Larsen, og stuntpilotene er skiftet ut med et forholdsvis anarkistisk kollektiv av opprørsk ungdom. Det er med andre ord en svært politisk roman, og også her dreier det seg om en serie bøker med samme hovedperson, selv om Hjerte til salgs bare er roman nummer to om den 15 år gamle Morten Miles Mo. (Faren er saksofonist og Miles Davies-tilhenger, og jazzmusikk spiller en betydelig rolle i historien.) Både hovedpersonens alder og temaet indikerer med andre ord at forfatteren igjen henvender seg til et litt eldre publikum.

Heller ikke her finnes det noen tidsangivelser, men samfunnsutviklingen tyder på at vi befinner oss noen år frem i tiden, etter at dagens privatiseringsgalskap har fått utvikle seg ut i det helt groteske. Boken handler også om hvor lett det er å la seg kjøpe av et utspekulert umenneskelig system, og om den overhengende faren ved alltid å følge minste motstands vei. Dessuten viser den ganske godt hva ensomhet er. Skal jeg først utrope noen kvalitetsmessig "vinner" i denne stabelen av guttebøker, må det bli Sverre Knudsens Hjerte til salgs.

Med Ekspedisjon Livredd av Arild Dahl er vi tilbake i aldersgruppen 10-12 år. Likheten med Hjerte til salgs består i skurkerollen – her er fienden "Lavpriskongen", som eier en dyrisk mengde lavprisbutikker, bygger hyttepalasser i fjellet og begår den nedrigste miljø- og faunakriminalitet. Bokens spenning ligger imidlertid snarere i den andre hovedhandlingen, to gutters opplevelser og angst da de går seg bort i fjellet. Pussig – og originalt – nok blir de ikke bedre venner av den grunn, og i en viss utstrekning kan man saktens si at også Ekspedisjon Livredd er en bok om ensomhet. At forholdet mellom gutter og deres foreldre tas opp, er enda et fellestrekk med Sverre Knudsens roman.

Så kommer vi til fotballbøkene, og igjen møter vi et seriefenomen. Kjersti Wolds Nettopp Jensen og de røde djevlene er tredje bok om Nettopp Jensen, som egentlig er døpt Bernhard, som har en chihuahua med det noe malplasserte navnet King, og en venn som heter Tometer'n. Sistnevnte driver barnevaktfirma og er like fotballgal som Nettopp selv. Vanskelige familieforhold spiller en betydelig rolle i boken, selv om de nok blir bedre og mer troverdig behandlet av Sverre Knudsen i Hjerte til salgs. Derimot er humoren et langt mer fremtredende virkemiddel hos Kjersti Wold.

Familieforholdene veier også tungt i Lars Mæhles Keeperen til Tunisia – tittelen viser til et fotballkort som nesten ikke er til å oppdrive, etter det siste verdensmesterskapet i fotball. Romanen inneholder dessuten ikke minst en Elvisgal bestefar med den uhyre verdifulle originalsingelen til "In the Ghetto" i safen. Det er en svært rik intrige som rulles opp, med verdisaktyveri, Danmarkstur, forelskelse med sterk innlevelse, og antydet forklaring på hvordan klassens bølle er blitt klassens bølle. Og fotball. Dessuten har boken en slutt som utvider de fleste av perspektivene så det nesten tar pusten fra en. Keeperen til Tunisia er en roman med sterke personkonstellasjoner, hvor heltene viser seg ikke å være hundre prosent perfekte, og skurkene også er mennesker. Desto mer troverdig blir handlingen og temabehandlingen.

Gutter er gutter
Sier så dette utvalget noe om hvordan forfattere og forleggere tror gutter er? Eller om den sviktende leseviljen hos gutter i tenårene?

Noen av bøkene forteller i hvert fall noe om hva bokfolk tror gutter er opptatt av, hva deres verden består av, hva de liker å tenke på; og dette gjelder særlig de minst interessante bøkene, hvor forfatteren ikke ser ut til å ha noe spesielt han/hun vil ha sagt, men hovedsakelig forsøker å skreddersy et produkt som skal gli mest mulig motstandsløst gjennom markedet.

At det bildet som da trer frem, blir banalt, kan knapt overraske. I så fall blir gutters verden bestående hovedsakelig av fotball og dataspill; enkelte ønsker også å gjøre inntrykk på kameratene, og i noen utstrekning på utvalgte jenter. Konkurranseinstinktet blir altdominerende – verden defineres som det stedet hvor det gjelder å være sterkest, raskest og smartest.

Et annet poeng er at så mange av bøkene kommer i serier, og det gjelder også bøker hvor forfatteren åpenbart har andre motiver i tillegg til ønsket om å selge et produkt. For de minst interessante bøkene kan det kanskje tenkes at forenklingen er et motiv også for forfatteren – det er lettere å få fra seg en roman når bokens univers allerede er forhåndskonstruert og skjelettet er på plass. Og for alle gjelder det naturligvis at leserne lettere tyr til bøker om figurer, miljøer og handlingstyper de kjenner; da vet de i større eller mindre utstrekning hva de går til allerede når de åpner boken.

De bøkene som virkelig opptrer i serier, tilfører knapt noe nytt. De gjentar et mønster, bekrefter et allerede opprettet univers og føles dermed fullstendig trygge for leseren. For andre bøkers vedkommende virker det som om de vil være noe mer enn gjenskapende, som om de ikke bare er ment å skulle gjenta en mer eller mindre suksess. Da er det snarere snakk om bøker som bruker personer fra tidligere verker og som bygger på handlingen der, men ikke bare gjentar den med et litt annet innhold i ferdigkonstruerte felt. Kanskje er personene så interessante at det er verd å følge dem videre, kanskje er det idékonstellasjonene som fenger og som trenger videre utvikling. I hvert fall dreier det seg om forfattere som åpenbart har noe å fortelle, og om bøker som stiller langt større krav til leseren. Fordi bøkenes element av forutsigbarhet er svakere, sier de mindre om hvordan leseren er, eller forventes å være. Det dreier seg mer om romantrilogier eller tetralogier enn om serieromaner.

Jeg har kalt alle disse bøkene "guttebøker", og det er de utvilsomt. De handler om gutter og om gutters verden – også dette blir mer åpenbart jo mer overfladiske bøkene er og jo spinklere den litterære kvaliteten er. Men også de beste av dem henvender seg åpenbart til et publikum som først og fremst består av gutter, selv om det kanskje er en regel at jo høyere kvalitet en bok (eller et hvilket som hest kunstverk) rommer, desto mer allment er det publikummet som fenges. (Vel å merke ikke "større", men "mer allment".) Satt på spissen vil antagelig en bok som er skrevet for heisførere med potetball som livrett og skillen på venstre side, være temmelig dårlig. Særlig hvis boken, for å tekkes en slik gruppe, må handle om en heisfører med potetball som livrett og skillen på venstre side. Og enda særligere hvis den er den trettende romanen i serien om heisføreren med potetball som livrett og skillen på venstre side. (Her begynner disse særtrekkene allerede å virke ganske kjedelige og dumme, etter bare å ha vært brukt tre ganger.)

Fordi kvalitetsbøker henvender seg til et mer allment publikum, har de et mer allmennmenneskelig innhold (eller kanskje årsakskjeden er omvendt). Både handling og persongalleri kan gjerne være så sære som bare det, men de er ikke skreddersydd på forhånd: Elementene av uforutsigbarhet og overraskelse (risikomomentene) må dominere, leseren må ikke vite altfor mye om hva han eller hun går til, man må risikere noe, investere mer av seg selv. Ideelt sett bør det man føler når man legger fra seg boken, være noe mer enn det tomme behovet for mer av det samme. Hvis ikke, kan man like gjerne bli stående ved den enarmede banditten eller fortsette å splæsje romfiender på en skjerm – man er og blir like fattig, uansett.

Veien ut av uføret
Har så disse bøkene forandret seg på de kanskje 45 årene som er gått siden jeg var deres publikum? Det er selvfølgelig vanskelig å observere noe om et fenomens forandringer så lenge observatøren selv er i kontinuerlig forandring, men slik vil det jo være med alle observasjoner. Man stiger aldri ned i samme elv to ganger, ifølge Heraklit.

De enkle seriekonstruksjonene som bygger på hva forfatter/forlegger tror publikum er opptatt av, er som før, bare innholdet i de ferdigopptrukne rutene er forandret. De mer kvalitetspregede verkene minner også, selv om skilsmissebarn er langt vanligere i dag enn i 1950-årene, og dette naturligvis gjenspeiler seg i litteraturen. Familier i vanskeligheter har det likevel alltid vært. Religion og (særlig) historie har også alltid dannet en fruktbar bakgrunn for både barne- og voksenbøker, og det samme har opplevelser og farer i naturen eller svakheter ved samfunnsforholdene.

Studerer man de underliggende temaene i de beste bøkene, kommer man også til et interessant forhold. Ikke nok med at de er felles for dagens og tidligere tiders barne- og ungdomslitteratur, men de varierer heller ikke noe særlig uansett hvilket publikum litteraturen henvender seg til eller hvem som skriver den. Urettferdighet, angst, ensomhet, fysisk fare og kjærlighet er så allmennmenneskelige fenomener at alle mennesker er opptatt av dem, uansett alder, kjønn, samfunnsposisjon eller epoke. Dette er derfor temaer vi finner igjen enten verkene er skrevet av Aiskylos, Goethe eller norske guttebokforfattere i det tredje årtusen.

Alle disse observasjonene og argumentene peker i retning av én og samme konklusjon, nemlig at det ikke kan være bøkenes innhold som er årsaken til at gutter i tenårene ikke lenger leser bøker. (Det finnes også andre argumenter – for eksempel at gutter i tenårene neppe var de ivrigste leserne før i tiden heller, og at gutter i tenårene heller ikke leser andre publikasjoner enn bøker.)

Grunnen til den manglende lesningen er vel snarere sosial eller sosiologisk. Å lese er like "ut" som å gå med gal type klær. Det dreier seg om den alderen da gruppepresset er størst, og gruppepresset går i andre retninger enn mot litteraturen. Dermed oppstår en barriere som det skal svært mye til å overvinne. J. R. R. Tolkien skrev Ringenes Herre for en god del tiår siden; det er snart 30 år siden jeg leste den selv. Likevel ble ikke boken noen suksess blant gryende tenåringsgutter før den fikk kolossal drahjelp av filmen(e) – som typisk nok er langt mer brutale, overfladiske og dataspillaktige enn Tolkiens tidvis henimot poetiske og mytisk vakre og dypt menneskelige tekst.

Da står vi tilbake med Harry Potter, men disse bøkene henvender seg nok til et noe yngre publikum og treffer muligens guttene i øyeblikket før de finner ut at det gir helt feil signaler i flokken å lese bøker. (Dessuten er Harry Potter-bøkene bare en del av hele det syndromet som utgjør Harry Potter-fenomenet.)

Noen vei ut av uføret? I hvert fall ikke på noe lettvint vis. Antagelig må vi bare fortsette kampen for å vise den rikdommen som ligger i bøkene – og fortsette skrivingen og utgivelsen av gode bøker. Og voksne har ikke alltid noen grunn til å sukke oppgitt over ungdommen, heller. Det er ikke så mange årene siden hele kunstarter og kulturformer, som opera og ballett, ble betraktet som toppen av det latterlige og det sosialt umulige av hele samfunnsklasser med mennesker som kalte seg voksne. (For den samfunnssektoren som sogner til det såkalte Fremskrittspartiet, er det visst langt på vei slik fremdeles. Og om lesningen blant menn i næringslivets topposisjoner kan kollega Per Bang på siste side i Dagens Næringsliv si en hel del avslørende ting.)


Litteratur:

Kolbjørn Brekstad: Gudane kjem, Samlaget 2002, 224 sider.

Paul Buchanan og Rod Randall: Invasjon fra Planet X, oversatt av Arne Olav L. Hageberg og Ragnfrid Aarflot. Lunde 2000, 107 sider.

Arild Dahl: Ekspedisjon Livredd, Gyldendal Tiden 2002, 157 sider.

Sverre Knudsen: Hjerte til salgs, Aschehoug 2002, 172 sider.

Lars Mæhle: Keeperen til Tunisia, Samlaget 2002, 167 sider.

Frank Miguel Wedding (Jon Ewo): Trash Bazooka. Med Jorda som innsats, Omnipax 2002, 182 sider.

Kjersti Wold: Nettopp Jensen og de røde djevlene, Cappelen 2002, 195 sider.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder