Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Teater Innlandet og Teater Spillebrikkene: Nei, nei, gutt


Nei, nei, gutt
på Teater Innlandet og Teater Spillebrikkene

Sangtekster: Margrethe Munthe
Manus: Hedda Munthe og Inger Gundersen
Regi: Inger Gundersen
Koreografi: Camilla Tellefsen
Scenografi/kostymedesign: Kristin Bengtson Hagen
Skuespillere: Hedda Munthe og Kenneth Åkerland Berg
Dansere: Vilde Victoria Madsen og Ronald M. Belaza

Anmeldt av IdaLou Larsen

HVOR BLE DET AV MARGRETHE MUNTHE?

For de minste kan det være vanskelig å følge med i denne forestillingen som har lite historie (og lite med Margrethe Munthe å gjøre).

Teater Innlandets første sjef, Janne Langaas, har tydeligvis tenkt å satse på teater for barn. Siden 1997 har kompaniet hennes, Barske Glæder, spesialisert seg på forestillinger for ikke-voksne, og det er gledelig at hun vil prioritere denne aldersgruppen også som sjef for et institusjonsteater. Allerede i mai blir det en ny urpremiere, denne gangen for barn mellom null og tre år.


Merkelig tittel
Nei, nei, gutt henter sin tittel fra en vise av Margrethe Munthe der en skolegutt får beskjed om at han ikke lenger må «storme inn i stuen/uten å ta av seg luen». Det er kanskje en av sangtekstene hennes som tiden har løpt aller mest fra, og det er derfor litt vanskelig å skjønne hvorfor det nettopp er den som har gitt stykket tittel – ikke minst fordi visen ikke har noe med forestillingen å gjøre, og heller aldri blir sunget. Den lystige melodien blir bare brukt som et slags akkompagnement til åpningsscenene.

Nei, nei, gutt har ingen egentlig handling. Gjennom en rekke fint koreograferte og presise opptrinn følger vi en litt gæren familie fra morgen til kveld. Far (Kenneth Åkerland Berg) er vimsete og litt dum, mor (Hedda Munthe) er jålete og forferdelig dum, mens de to barna, Storesøster (Vilde Victoria Madsen) og Lillebror (Ronald M. Belaza) er noe kjappere i hodet, men krangler uavbrutt.

Glemt bursdag
Familien står opp, ikke bare én, men to-tre ganger, det er lørdag, og Lillebror mener at det også er bursdagen hans. Men frokosten forløper rituelt uten at han blir spesielt lagt merke til, litt senere skal mor bake kake, men bakingen har ikke noe med bursdagen å gjøre, den er bare symbolet for lørdagsstresset, og et påskudd for å trekke inn Munthes sang om Hans og Per. Visen synges ikke, den bare visualiserer at begge vil smake: «Begge to vil skrape, begge fatet tar, og i hver sin ende haler de og drar, fatet med rabalder - bums - i gulvet faller». I motsetning til hos Margrethe Munthe hvor ungene får ris, er det her far som må støvsuge.

Så drar de på tur i skogen, og hjem til middag, og så senker kveldsroen seg over familien. Moren strever hele tiden med at det er noe hun må huske – er det kanskje 17. mai i dag. «17. mai er vi så glad i», mente jo Munthe. Først når mor har lagt seg, husker hun plutselig at det er bursdagen til Lillebror! Og så ender det hele med «Hurra for deg som fyller ditt år» med allsang fra salen.



Overtydelig satire
Selve kjernen i det lille som finnes av handling, familien som glemmer Lillebrors bursdag, kunne neppe ha fungert i Munthes tid. I dag er den er bare utenkelig. Det gjør det vanskelig for de minste tilskuerne å følge med i historien, ikke minst fordi det omtrent ikke sies noe. Alt uttrykkes gjennom kroppsspråk og mimikk. Den satiriske tegneserie-skildringen av dagens prektige familie er så overlesset at den blir masete overtydelig for oss voksne, som den antakelig skal more. Best fungerer nok forestillingen for ti-tolv-åringene: To småjenter ved siden av meg frydet seg over de både vittige og elegante dansenumrene.

Margrethe Munthe fortjener bedre
Å lage en forestilling der dans, musikk og gøyale opptrinn smelter sammen er en god idé. Problemet er at manusforfatterne ikke har hatt noen historie å fortelle, og derfor pøser på med utvendige gags som til tider oppleves som ganske slitsomme. Hva Margrethe Munthe har med det hele å gjøre, er enda mer uklart: Melodiene til sangene er gøyale nok, men det er ikke hun som har komponert dem, og selv om enkelte av visene altså er påskudd for opptrinnene, er bursdagssangen den eneste vi får høre. Det er synd, for hundre år etter at de ble skrevet, er Munthes tekster fremdeles artige, og mange har noe å si oss den dag i dag.

Om IdaLou Larsen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder