Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Superheroes på Black Box Teater


Superheroes
av Isenkramteateret

Black Box Teater, Lille scene, 7. April
For ungdom fra 15 år

Skuespillere: Mats Eldøen, João Pamplona, Marte Mørland og Caroline Johansen
Regi: Nils Petter Mørland
Dramaturg og regiassistent: Mats Eldøen
Lysdesign: Ingeborg S. Olerud
Scenografi: Monica Nestvold
Komponist: Gaute Tønder

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

SVAKT OM SUPERHELTER

Superheroes er en lettvekter på stjernehimmelen. Mens Wakka Wakka med Baby Universe presenterte et gjennomarbeidet framtidsdrama, hopper Isenkramteateret bukk over problemene til fordel for superlett underholdning i denne co-produksjonen med Black Box Teater.



I foajeen på Black Box Teater blir vi ønsket velkommen av regissør Nils Petter Mørland som gjerne vil ha publikum inn i scenerommet. Der kan vi få være med på noen leker. Vi kan velge mellom pilkast, ringspill, kaste ball mot blikkbokser eller å kaste kake i ansiktet på kompaniets skuespiller João Pamplona. Over hver aktivitet henger en hvit ballong med et rødt kors og et skilt hvor det står henholdsvis krig, fattigdom, sult og miljø. For hvert kast er vi med på å gjøre verden til et litt verre sted. Symbolikken er (bevisst) overtydelig. Lirekassemusikk spilles over høytalerne og stemningen minner om tivoli. Folk deltar velvillig på aktivitetene, og noen vinner sogar en liten premie. Så setter vi oss og resten av forestillingen forblir vi passive tilskuere til en lettfattelig og ikke særlig dyptpløyende komedie, der det drives harselas med enkle løsninger uten at det presenteres noe alternativ strategi for å løse stykkets konflikter.

Isenkramteateret består av Nils Petter Mørland, Mats Eldøen og Ingeborg Staxrud Olerud. Det er imidlertid bare de to førstenevnte som har vært involvert i arbeidet med kompaniets nyeste forestilling, Superheroes: Mørland som regissør og Eldøen som skuespiller, dramaturg og regisassistent. Øvrige skuespillere er Marte Mørland, regissørens teaterhøgskoleutdannede søster som også er kjent som en dyktig improskuespiller, João Pamplona, utdannet ved Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Fredrikstad og medlem av kompaniet AKT 5 og Caroline Johansen, improskuespiller og barneteaterinstruktør.

Improviasjon som basis
Om seg selv skriver medlemmene av Isenkramteateret på internett: “Isenkramteateret lager forestillinger som er triste og morsomme med alt vi kommer over. Vi tror at vi kan bruke hva som helst for å lage teater, så lenge vi virkelig har noe på hjertet. Isenkramteatret setter skuespilleren i sentrum og arbeider og utvikler forestillinger med improviasjon som basis.” Det siste er også tilfelle med Superheroes, der all dialog og alle scener er improvisert fram av skuespillerne underveis i prosessen fram mot ferdig forestilling. Improvisasjon, det at scener skapes og spilles i øyeblikket, er også hovedingrediensen i Isenkramteaterets populære barneforestilling Lekene slår tilbake. I den produksjonen benytter kompaniet barns medbragte leker som utgangspunkt for en rekke improviserte historier som tilsammen utgjør en forestilling. Lekene slår tilbake har vært rundt med Den kulturelle skolesekken og har også blitt spilt på festivaler i utlandet. Nils Petter Mørland er dessuten kunstnerisk leder for improvisasjonsteaterkompaniet Teater Liksom, der også Mats Eldøen er med.

Rodrigo, Super X, Tranparency og Luna Girl
Superheroes består av tre ulike fortellernivåer, hvorav det første er det minst gjennomførte, men kanskje det som kommuniserte best med meg. I rollen som seg selv (?), snakker Mats Eldøen i mikrofonen om tilsynelatende egne opplevelser. Hvorfor det bare er han og ingen av de andre skuespillerne som snakker, lurer jeg fortsatt på. Og hvorfor de valgte et slikt grep er heller ikke åpenbart. Likevel likte jeg denne delen av forestillingen, der kompaniet i det minste forsøkte å kommunisere noe vesentlig og oppriktig direkte til meg om sin undring over tilværelsen.

Dette elementet mangler dessverre i forestillingens to andre parallellhistorier. Først og fremst handler forestillingen nemlig om de fire superheltene Rodrigo, Super X, Luna Girl og Tranparency som får vite at jorda står i fare for å bli invadert av noe de kaller Den Intergalaktiske Liga. De fire bestemmer seg for å gjøre noe med saken og legger derfor alle verdensproblemene i en hatt. Deretter trekker de hvert sitt problem, som de så sverger på å løse. Slik håper de å hindre verdens undergang. Superheltene, kledd i skisseaktige kostymer som kan minne om barns kostymering i lek, skrider til verket med stor tro på egne krefter, slik bare superhelter kan. Tonen er munter og iveren stor, der de danser og flyr fra den ene scenen til den andre. Flyvescenene er løst ved hjelp av små Barbiedukkelignende figurer som hver enkelt skuespiller/helt styrer selv, og kampene foregår “med kapper, tøff musikk og [i] sakte film”, mens syperheltene slåss, løper og forsøker å ta problemene ved roten, som det står i programmet. Spillestilen er ekspressiv og parodisk og tydelig inspirert av superheltsjangeren både i tale og bevegelse.

Innimellom scenene med superheltene, møter vi astronautene Sherlock og Duncan som er i ferd med å forlate jorden til fordel for en årelang reise på jakt etter en annen beboelig planet. Etter 70 år finner de ut at de har reist uten å navigere, slik at alle årene i praksis har vært bortkastet. Disse scenene er i seg selv nokså underholdende, men fordi koblingen til den andre historien er fraværende, mister de sin potensielle kraft og forblir uvesentligheter i den store sammenhengen.



Rytmisk haltende, men energiske skuespillere
Superheroes er en forestilling som er problematisk på flere måter. Rytmisk er den haltende, til tross for fengende og lett tilgjengelig musikk. Valget av å bruke blackout mellom de ulike lagene i fortellingene, den litt strevsomme dubleringen av rollene og valget om å la skuespillerne selv bære inn scenografi der det er nødvendig, gjør at forestillingen tidvis framstår som noe amatørmessig.

Skuespillerne er energiske og nokså presise, men regien er lite nyansert. Superhelter er riktignok stereotyper, men fire i tallet fordrer fire ulike karakterer. Vi blir aldri kjent med hver enkelt, og får ikke engang vite hvilken superkraft de har. I stedet danser/sloss de i umotiverte transportetapper mellom de forskjellige scenene. Dermed har regissør Mørland latt mulighetene som ligger i superheltsjangeren gå fra seg, til fordel for fire nokså identiske karakterer med felles mål og samme strategi for å nå målene. Dynamikken er imidlertid god mellom de to astronautene, til tross for at selve handlingen er uten mål og mening. Jeg vil også framheve João Pamplona som den av de fire som arbeidet godt med å føre sin superheltfigur. Flere spillscener ble løst ved at skuespillerne førte dukkeversjonen av seg selv mens de snakket. Pamplona var den eneste som klarte å gi liv til sin dukke, i det som forøvrig framsto som lite gjennomtenkt bruk av et virkemiddel.

Uten mål og mening
Først og fremst bærer Superheroes preg av at kompaniet selv ikke har noen svar på spørsmålene de stiller (hvis de stiller noen spørsmål overhodet). Istedet tyr de til lettvinte løsninger og skriver til og med i programmet: “Superheroes er drømmen og håpet om at det finnes en enkel løsning på alle problemene og at alt kommer til å ordne seg til slutt.” Dermed slipper de å mene noe, for løsningen står allerede nedskrevet for publikum å lese. Konfliktene de presenterer; trusselen om invasjon fra verdensrommet samt fattigdom, krig, sult og miljøødeleggelser, oppleves aldri som reelle, all den tid de blir løst på magisk vis av magiske superhelter. Resultatet er selvsagt at vi ikke bryr oss om hvorvidt verden går under eller ikke. Når astronautene oppdager at de har reist i 70 år uten mål og mening trekker vi bare på skuldrene, for dermed blir jo også den historien uten mål og mening.

Hva vil de si?
Som tilskuer til denne forestillingen lurte jeg derfor på hva kompaniet ville med forestillingen sin. Hva ville de si? Hva vil de at en femtenåring skal sitte igjen med etter å ha forlatt scenerommet? Forestillingen bærer preg av å ha blitt improvisert fram uten tanker om hvor den skulle ende og kanskje også uten tilstrekkelig refleksjon omkring hva forestillingen skal formidle. Jeg har stor sans for improvisasjon som metode, men da må den kunstneriske lederen for prosjektet vite hva han eller hun vil med arbeidet. Først da kan et arbeid ta steget fra arbeidsmetode til kunstverk. Superheroes er langt fra kompleks nok til å kunne tilby ungdom eller voksne noe å bryne seg på og den er altfor svevende til å passe for barn. Som en improvisert forestilling som oppsto i øyeblikket hadde den vært underholdende og poengtert, men som bearbeidet materiale holder den dessverre ikke mål. Til det er verden altfor kompleks og løsningene Isenkramteateret presenterer altfor enkle. Selvom det trolig er tilsiktet fra kompaniets side å forenkle og banalisere verdensproblemene, virker grepet mot sin hensikt når ingenting tas på alvor, selv ikke krig, sult, fattigdom og miljø.

Om Lisa Marie Nagel



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder