Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Nina Goga om Jørgen + Anne er sant


VARM I BLODET
Jørgen + Anne er sant som kanonisert forelskelse eller farlig forbindelse

Av Nina Goga

2009, Vigdis Hjorth fyller femti år. 2009, Vigdis Hjorths kanoniserte barnbok Jørgen + Anne er sant (1984) fyller tjuefem år. Denne artikkelen feirer først og fremst denne boken. At det er tjuefem år siden boken ble utgitt første gang, er absolutt ikke eneste grunn til å feire akkurat den utgivelsen. Faktisk finnes det flere grunner som ikke har med årstall å gjøre, men som har med litteratur å gjøre, med litterær kvalitet, med litterært mot og med litteratur som eksempel eller paradigme å gjøre.

Jørgen + Anne er sant var Vigdis Hjorths andre bok og også andre barnebok. Året før, debuterte Hjorth med fortellings- og høytlesningsboken Pelle-Ragnar i den gule gården. For denne boken mottok hun Kultur- og vitenskapsdepartementets debutantpris, og selv om det er vanlig å omtale bok nummer to som ”den vanskelige andreboken”, så ble Hjorth tildelt Kritikerlagets pris for beste barne- og ungdomsbok for Jørgen + Anne er sant.


Rekognosering
Boken om Pelle-Ragnar er på mange måter en enslig svale i Hjorths forfatterskap. Boken kan kanskje kalles et litterært rekognoseringsforsøk. Den skiller seg blant annet ut i forfatterskapet fordi det er en gutt som er hovedpersonen. Selv om fortellingen dreier seg om fem år gamle Pelle-Ragnar, handler den også i stor grad om morens fargerike slekt fra Gudbrandsdalen. Det er nemlig ikke noe Pelle-Ragnar liker bedre enn å høre moren fortelle om de kuriøse onklene og tantenes (kjærlighets)liv. At disse innskutte fortellingene er vesentlige for boken som helhet, kan vi blant annet se av måten boken er blitt hentet inn i skolens lesebøker på. Kåre Kverndokkens Leseboka (1995/1996) for elever i fjerde klasse er kommet i mange opplag og ligger også til grunn for Kverndokkens og Jannike Ohrem Bakkes Safari 4 (2007). I begge bøkene finner vi utdrag fra Pelle-Ragnar i den gule gården. I Leseboka er det tatt med to utdrag, og begge utdragene er hentet fra bokens sidefortellinger.

Hvis Pelle-Ragnar i den gule gården var et rekognoseringsforsøk, er Jørgen + Anne er sant en kime i Hjorths forfatterskap. Her møter leseren en viljesterk, litt freidig og svært følelsesladet jente som ikke går av veien for å oppnå det hun vil. Uredd iscenesetter hun intriger med utgangspunkt i fortellingen om den kvinnelige rebellen Banditt-Helga. Fortellingen om den kanskje litt gale, men i hvert fall sterkt følende og forelskete Banditt-Helga, er forbundet med Banditthagen. Hagen, og huset som befinner seg der, er stedet eller scenen for Annes voldsomste følelser og for bokens emosjonelle nav.

Mens lesebøkene har redusert Hjorths debutbok til en leseteknisk treningsbok, så har de lagt sin elsk på Jørgen + Anne er sant for å nærme seg det å skrive om følelser, det å skape litterære personer, det å leve seg inn i litteratur og det å reflektere over litterære grep. Når Jørgen + Anne er sant er tatt med i lesebøker som har vært forpliktet på tre ulike tiårs læreplaner, blir også bokens kraft og potensial som moderne barnelitterær kanon tydelig. I det følgende skal denne artikkelen derfor dreie seg om bokens utgivelseshistorie, om valg av tekstutdrag i ulike lesebøker, om lesebøkenes tilnærming til teksten i form av spørsmål og oppgaver – og om sammenhengen mellom bokens avgjørende topos, Banditthagen, Banditthuset og Banditt-Helga, og en annen forelskelsesbok av Vigdis Hjorth, nemlig Hjulskift fra 2007.

Fra Delfin til Ego
Etter antall opplag og nyutgivelser å dømme er Jørgen + Anne er sant Vigdis Hjorths absolutt mest leste, utbredte og aktuelle barnebok. Foruten nye utgivelser på Cappelen i 1990, 2003 og 2009 er boken utgitt i Bokklubben Barn både i 1986 og 1994, som lydbok på kassett i 1990, på CD i 2002, og i 1995 ble den bearbeidet til radioteater. På Cappelen er boken utgitt i fire ulike serier. Førsteutgaven fra 1984 kom i serien Delfin-bøkene, utgaven fra 1990 kom i serien Favoritt-bok, i 2003 kom boken i serien Reserleser, og i 2009 kom den i Cappelens Ego-serie. Serienavnene forteller ikke bare noe om måter å ordne og plassere teksten på, men også noe om formidlernes syn på forholdet mellom tekst og leser og på mulige lesemåter av teksten. Å gi serier dyrenavn som leseløve og lesehest er typisk for 1980-tallet. Delfinen skal kanskje gi signaler om at bøker i denne serien er lekne og spretne. Serienavnet ”Favoritt-bok” forteller noe om bokens popularitet og er slik et stempel som gir leseren trygghet om at denne boken er ettertraktet, at den er verdt å lese fordi mange andre har lest den. Reserleser er en serie som ifølge forlaget samler ”det aller beste gode forfattere har skrevet for lesere fra 9-12 år”. Serienavnet vektlegger selve lesehandlingen. Dette er en bok det går fort å lese. Enten fordi den er lettlest eller fordi boken er så god at man ikke vil klare å legge den fra seg når man først begynner å lese. Ego-serien ”er en helt ny serie kvalitetsromaner for gutter og jenter mellom 9–14 år” der poenget er å introdusere ”leseren for en oppbyggelig egotripp [og] å sette fokus på at de unge skal unne seg litt tid alene med en god bok”.

Alene Reserleserutgaven av Jørgen + Anne er sant er siden 2003 solgt i om lag 15 000 eksemplarer. At Jørgen + Anne er sant når bredt ut, kommer også til uttrykk gjennom de mange språk boken er oversatt til. Alt i 1985 kom boken på dansk med tittelen Anne elsker Jørgen. Den danske tittelen, og også den tyske Tilla liebt Philipp (1992 og 2001), skiller seg fra titlene på de fleste andre oversettelsene. Mens både den islandske, svenske, finske og nederlandske ivaretar navnerekkefølgen og plusstegnet, så framhever eller oppfatter den danske og tyske tittelen Anne som den aktive og følende hovedpersonen. [1]

Ulike utgivelser og ulike serienavn stiller også krav til nyutforming av bokens omslag eller forsideillustrasjon. Samtidens bildespråk, og forventninger til hvordan en bok som skal appellere til ulike årtiers lesere i alderen 9 til 14 skal se ut, innebærer at Lillian Hjorths forsideillustrasjon alt i 1990 ble skiftet ut med en illustrasjon av Hilde Kramer. I 1994 illustrerte Arild Sæther utgaven for Bokklubben Barn, og i 2003 hadde Elisabeth Vold Bjone ansvar for bokens omslagsdesign. Felles for alle disse omslagene er at de på en eller annen måte avbilder Anne, og med unntak av Vold Bjones forside, har også Banditthagen en plass i illustrasjonen. Fokuset på personer og nøkkelscener er fraværende i Anders Bergesens omslag til 2009-utgaven. Sentralt i dette omslaget er forelskelsesemblemet hjerte som omkranser innskriften” Jørgen + ANNE er sant”, altså bokens tittel som del av omslagets illustrasjon. Emblemet eller forelskelsesdrodlingen er tegnet på noe som likner skolebøkenes rutepapir. På omslaget finner vi også brokker av regnestykker og tall. Kanskje er omslaget siden i Annes mattebok der hun i stedet for leksene skriver eller maner inn Jørgen Ruges navn og betroelsen ”Jeg elsker Jørgen Ruge”. Paradoksalt nok er det også i skolen og skolens lesebøker at den lite skoleinteresserte Annes forelskelse best er blir forvaltet. Jørgen + Anne er sant er på sett og vis blitt et skoleeksempel på forelskelse. I tjuefem år har norske barn lest, og kanskje lært, hva forelskelse er gjennom møtet med Hjorths tekst, særlig de første syv sidene.

… noen blir aldri så forelsket mer i hele livet som da de var ti år …
Følgende lesebøker har det til felles at de alle har med utdrag fra åpningen av Jørgen + Anne er sant: Les om det (1991), Sesam Sesam (1996) og Zeppelin (2007). [2] Det samme tekstutdraget er altså gyldig og verdt å formidle selv om læreplanene har endret seg fra Mønsterplanen av 1987 via L97 til Kunnskapsløftet 06. Før vi ser på lesebøkenes ulike tilnærming til teksten, kan det være verdt å se nærmere på utdraget for å forsøke å forstå hva det er ved denne teksten som gjør den så slitesterk.

Skiller teksten seg fra annen barnelitteratur tidlig på 80-tallet? Som nykommer møtte Hjorth etablerte og litterært sterke forfattere som Tormod Haugen, Rune Belsvik og Fam Ekman. Alle hadde vist seg som utfordrende både med tanke på hva som egnet seg som emner i barnelitteraturen og hvordan det var mulig å skrive om disse emnene. Barnelitteraturen hadde alt gitt 80-tallets unge lesere følende barn, sterke jenter og sanselig skrift. I lys av dette er det kanskje det uredde, ukunstlete og likefremme som slår en i møtet med Hjorths tekst. Ikke minst er åpningsavsnittet forbausende direkte, ja noen vil kanskje til og med si at i dette avsnittet samler hele boken seg. Lesere som liker bøker med lykkelig forelsket slutt får vite at slik er det ikke sikkert det ender. Slik åpner nemlig teksten:

      Det er noen voksne som tror at man ikke blir forelsket før man er tretten år og går i syvende klasse. Men det blir man. Og noen blir aldri så forelsket mer i hele livet som de var da de var ti år og gikk i fjerde. Da Anne Lunde gikk i fjerde, var hun så forelsket i Jørgen Ruge at hun nesten ødela gjerdet i Banditthagen og sov bak en stein hele natten da de ikke skulle være kjærester mer.

    Hva er det da som gjør at selv om alt synes avslørt i første avsnitt, så fortsetter man å lese? At teksten dreier seg om forelskelse gjentas for leseren i tre ulike sammenhenger. Først dreier det seg om voksnes oppfatning av forelskelse, så om barn og forelskelse og så om Anne Lunde, en helt spesiell jentes forelskelse. Har man ikke lest en bok om forelskelse før, kan man etter denne åpningen være ganske trygg på at det er det boken skal dreie seg om. At det ikke er en rosa drømmeforelskelse man skal lese om, blir klart i avsnittets siste setning. For Anne Lunde er forelskelsen og kjærlighetssorgen dramatisk, opprivende og overkommelig. Kanskje er det denne dramatikken, denne voldsomheten, ja nesten sanseløse galskapen, som får leseren til å lese videre. Anne Lunde er en jente man som leser blir interessert i. Og møtet med henne er ikke skuffende. Raskt viser hun seg å være en litt vilter, barsk og sjarmerende jente. I motsetning til de to pene jentene Tone og Ellen og den skoleflinke bestevenninnen Beate, har Anne ”flekkete klær med hull i. For hun sloss med guttene og vant over alle i håndbak, til og med Richard i femte”. Anne er en jente i slekt med Pippi og Lille My.

    Etter den litt opphetete innledningen og karakterpresentasjonen roer teksten ned tempo og miljøet rundt Anne blir beskrevet. De andre barna, familien og nærmiljøet, også den skumle og tiltrekkende Banditthagen, nevnes. Samtidig som våren gryr endrer hverdagens rytme seg når Jørgen Ruge flytter inn i Banditthuset i Banditthagen. Først når leseren, og Anne, vet at Jørgen er flyttet inn i Banditthuset, blir stedet nærmere presentert. Hagen er viltvoksende – som den forelskedes tanker og følelser – i huset spøker det og kanskje bor det en morder der. I løpet av de første sidene forstår leseren at både huset og hagen er sentrale for å forstå Annes handlinger og reaksjoner. Hun har ”sittet alene i Banditthagen mange ganger, men bare om dagen når det er lyst”.

    Når Anne ser Jørgen på skolen, håper hun at han vil være med og leke etter skolen. Håpet om å møtes ute på jordet etter skolen svinner når Anne må sitte igjen fordi hun ikke har gjort leksene. Men når Anne endelig kan hente sykkelen i sykkelskuret, hører hun Jørgens nøkler klirre bak henne. Også Jørgen er sein fra skolen. Bildet som skapes av de to syklende på vei fra skolen, er lekent og fartsfylt. De sykler uten å snakke, men når Jørgen svinger av mot huset og sier ”ha det”, blir Anne ”varm i blodet, veldig varm i blodet” og vet med ett ”sikkert inni seg: Hun elsket Jørgen Ruge!”. Og med denne erkjennelsen slipper lesebøkene leserne. Kanskje også blodet i leseren er begynt å pulsere. Vil de lese mer, må de låne boken, eller de kan sette i gang sin egen forelskelse.

    Styrt resepsjon
    Med tanke på all den både pirrende og overordnete informasjonen Hjorth samler eller spenner opp i bokens første avsnitt, er det interessant å notere at i leseboken Les om det 4 fra Cappelen, Hjorths eget forlag, er nettopp det første avsnittet utelatt. Dessuten stopper utdraget fra boken en setning tidligere enn i utdraget i de to andre lesebøkene. Setningen som slår fast at Anne elsker Jørgen er altså utelatt. For de leserne som bare møter utdraget i denne leseboken, blir Hjorths tekst fattigere. Anne framstår som en mer dempet karakter. Riktignok er teksten illustrert (av Anne Holt) med en helsides framstilling av Anne på en stein i Banditthagen. Lesebokforfatterne har likevel ikke helt sensurert åpningen. De har valgt å gjøre avsnittet til gjenstand for to følelsesutforskende oppgaver i den tilhørende oppgaveboken Norsk i fjerde (1991). Med utgangspunkt i avsnittet går den ene oppgaven ut på å forklare på hvilken måte Anne viser følelsene sine. Den andre oppgaven er mer generell og spør etter ”[h]vilke følelser kan vi vise?”. Oppgavene er altså opptatt av hvordan leseren forstår eller tolker teksten og av at teksten kan være en bakgrunn å diskutere sosiale normer og konvensjoner mot. Problemstillinger av denne typen tydeliggjør også at Anne Lunde er en som bryter normer og konvensjoner, en som våger å blottstille eller vise mer eller noe annet enn det som regnes som akseptabelt – for et barn og for en jente. Nærmer vi oss et paradoks? Jørgen + Anne er sant er kommet i mange utgaver, er trykket i flere lesebokantologier og har etablert seg som en eksempeltekst om forelskelse. Er Anne Lund dermed den eksemplarisk forelskede? Er det hennes handlinger og reaksjoner man vil at leserne skal lære seg å etterlikne. Satt på spissen: Vil man ha gale og hemningsløse jenter?

    I Sesam Sesam Lesebok 5B er både åpningsavsnittet og bekjennelsen med, men deler av teksten er utelatt. Der det er gjort, er det markert med tre prikker. Tekstene i denne leseboken er sortert i tema, og utdraget fra Jørgen + Anne er sant sorterer under overskriften ”Forelsket” sammen med tekster av Ole Lund Kirkegaard, Jan Erik Vold, Ingrid Sjöstrand og et utdrag fra Salomos høysang. Tord Nygrens illustrasjon til teksten understreker forelskelsestemaet. Den viser en gutt og en jente (avbildet fra brystet og opp). Gutten er avbildet forfra med blikket vendt mot leseren, jenten er avbildet svakt fra siden. Ansiktet er delvis vendt bort fra gutten, men leseren kan se at blikket hennes er rettet mot gutten. Nygren har rammet inn jenten i en krans av hjerter. I lys av dette blir det tydelig hvorfor det er beskrivelsen av Banditthuset og Banditthagen som er utelatt i utdraget. Banditthus og -hagesporet fører lesningen av boken inn i kompliserte spørsmål knyttet til forholdet mellom forelskelse, kjærlighet, frihet og galskap.

    Oppgavene til tekstutdraget leder heller ikke lesningen i retning av disse problemstillingene. I ordinær L97-tenkning legges det i oppgavene vekt på eleven som skapende og skrivende, på hvordan elevene ”bruker fantasien” og på hvordan andres tekster skal være utgangspunkt for egen skriving. Elevene kan for eksempel selv dikte opp hva som skjer når Anne og Jørgen treffes seinere: ”Hva skjer? Elevene kan skrive et nytt kapittel eller en dialog”. Eller de kan se episoden i sykkelskuret fra et annet perspektiv: ”Hvordan opplever Jørgen den samme episoden? Fortell”. Hjorths tekst kan fungere som eksempel, men Anne Lundes teksteksempel, fortellingen om Banditt-Helga, holdes skjult for leseren. At det er Hjorths tekst og Hjorth som eksempel på forfatter og skriver det legges vekt på, understrekes gjennom det påfølgende forfatterportrettet der Hjorth forteller om skrivingen sin og om forholdet mellom det fiktive og det selvopplevde.

    Etter Kunnskapsløftet skal elevene bli mer litterære lesere, de skal kunne føre litterære samtaler og gjenkjenne litterære virkemidler. Zeppelin. Lesebok 6 svarer på kompetansemålene blant annet ved å ordne tekstene i leseboken både tematisk og litteraturfaglig. Hjorths tekst sorterer under kapittelet ”Vennskap og forelskelse” sammen med tekster av andre barnelitteraturforfattere som Måns Gahrton, Per Olav Kaldestad, Per Knutsen, Klaus Hagerup og Einar Økland. Også dikt av Sapfo og sangtekster som ”Vem kan segla” og ”Sønnavindsvalsen” hører til i kapittelet. Utdraget fra Jørgen + Anne er sant er, som i de to andre lesebøkene, hentet fra åpningen av boken, men her er ingenting utelatt, både innledningen, beskrivelsen av Banditthuset og (selv)bekjennelsen ”Hun elsket Jørgen Ruge!” er med. Tekstutdraget er rikt illustrert, og det er brukt både foto (av Paal Audestad) og blyanttegninger (av Hilde Hodnefjell). På samme side som tekstutdraget begynner, er det plassert et stort foto av et gammelt hus i en overgrodd hage. Altså Banditthuset i Banditthagen. Hodnefjells illustrasjoner viser Anne og Beates forskrekkelse når Knut forteller at Jørgen bor i Banditthuset, scenen der Knut forteller jentene at Jørgen har fregner, en oversikt over barnas lekeområde og til slutt Anne og Jørgens fartsfylte og luftige sykkeltur hjem fra skolen.

    Oppgavene legger både opp til bevisstgjøring av egne lesestrategier (førlesningsfase, lesestopp) og utforsking av tekstens litterære grep. Blant annet skal elevene forsøke å skille mellom karakterenes ytre og indre kjennetegn, og ved å studere ulike replikker skal de gjøre rede for forskjellene mellom Anne og Beate. Hvis man antar at de nummererte oppgavene er ordnet etter vanskelighetsgrad og at de mest utfordrende spørsmålene stilles til slutt, er det interessant å merke seg at etter alle detaljspørsmålene ber oppgaven elevene lese om igjen det første avsnittet av teksten og finne ut hva det forteller om handlingen i boken. Gjennom oppgavene øves leseren opp i å bevege seg fram og tilbake i teksten, til å se detaljer i forhold til helheten og til å være åpne for å endre sin forståelse av teksten underveis. En lesemåte som sannsynligvis også ville gi Banditthagen, Banditthuset og Banditt-Helga plass i teksten, og åpne for å forstå teksten som mer enn en tekst om et blaff av en forelskelse.

    The madwoman in the text – Banditt-Helga og Edith Key som eksempelkvinner
    Fra 1984 til 2009 er Vigdis Hjorth gått fra å bli beskrevet som ung, positiv barne- og ungdomsbokforfatter til etablert og debattert forfatter av voksenbøker. Skolens lesebøker har forvaltet og kanskje vernet om det positive og glade forfatterbildet. At det urolige, det grublende og det rebellsøkende finnes i kim og derfor også kan lese mot det helt nyeste i Hjorths forfatterskap, faller kanskje utenfor skolens kompetansemål for elever på 4. eller 6. trinn, men det faller ikke utenfor denne artikkelen som feirer tjuefemårsjubileum for boken Jørgen + Anne er sant. Feiringen skal avslutningsvis oppholde seg ved bruken av, og den mulige parallellen mellom, bifigurene Banditt-Helga og Edith Key i henholdsvis Jørgen + Anne er sant og Hjulskift (2007). Hvordan presenterer tekstene de to kvinnene, hvordan forholder hovedpersonene seg til dem, og hva skal leserne med dem?

    Første gang leseren hører om Banditt-Helga, er når Anne og vennene hennes forklarer Jørgen at han bor i Banditthuset. Det er Knut som forteller Jørgen om Banditthuset, det er han som kan mest om huset og hagen for han har en bestemor som ”kunne huske hvordan banditten hadde sett ut”. Knut begynner først å fortelle når de har gått langt inn i hagen ”til et sted hvor tre trær sto i en trekant, med en stor stein i midten”. Bandittfortellingen overrasker fra første stund. Bandittfortellingens hovedperson er Banditt-Helga.

      - En dame-banditt? sa Jørgen. - Ja! - Det er det som er spennende, sa Anne. - Det er mye verre med dame-banditter, sa Knut, - ikke sant”

    Helga bodde i Banditthuset sammen med moren og faren og ”selv om hun var banditt, var hun fryktelig pen. Hun elsket prestesønnen”. Det gjorde dessverre også alle de andre jentene, så for å hamle opp med rivalinnene skal Helga både ha klippet flettene av dem og kastet snøballer på dem. Fordi heller ikke presten var begeistret for Helga, stjal hun kirkesølvet og rømte med prestesønnen til Frankrike. Den fargerike fortellingen om Banditt-Helga ender med at Helga som hevn over alle som hadde behandlet henne dårlig, begynner å spøke i Banditthuset. Jørgen er den første som kommenterer fortellingen. Han synes ikke Helga var så veldig slem. ” – Er det ikke slemt å klippe flettene av jentene, kanskje? sa Dag. – Men hun kunne jo ikke noe for at hun elsket prestesønnen. Ingen sa noe”. Anne blir ”varm i blodet” når hun hører Jørgens begrunnelse. ”Hun hadde tenkt det hun også, inni seg. At Banditt-Helga var tøff.” Seinere, når Anne og Jørgen er blitt kjærester og står sammen i Banditthagen, snakker de mer om Banditt-Helga og konkluderer begge med at hun var tøff. Selv om det er Anne som blir kjæreste med Jørgen er hun ikke uten rivalinner. Inspirert av Helga bestemmer hun seg derfor for å klippe fletten av den pene Ellen. Før hun gjør det, får hun også vite sannheten om Helga. Moren kan nemlig fortelle at ”Helga Storrusten var en litt underlig, ung pike som følte sterkt. Hun var så forelsket i Torgeir Stang, prestens sønn”. Og jenten hun klippet fletten av, var Knuts bestemor. Anne Lunde synes Banditt-Helga er tøff, hun lar seg inspirere av henne og henter moralsk styrke i fortellingen om henne til å våge å føle sterkt. Til å føle varmen i blodet, varmen som kanskje er forelskelsen, men også temperamentet og den nærmest fysiske kampviljen.

    Også Louise Berg i Hjulskift leser og forstår seg selv opp mot en annen kvinne. Men mens leseren blir kjent med Banditt-Helga gjennom andre enn hovedpersonen Anne, så er det Louise som formidler Edith Key til leseren. Til tross for at formidlingskanalen er forskjellig i de to tekstene, så nyanseres hovedpersonenes forestilling om henholdsvis Banditt-Helga og Edith Key på samme måte i de to bøkene. Mens Anne Lunde til å begynne med har en forestilling om Banditt-Helga som tøff, men litt galen, så forstår hun etter hvert at Helga var en person med sterke følelser som ble et offer for andres misunnelse og redsel for det normoverskridende. For Louise er Edith Key et prosjekt, en person hun har fått forskningsmidler til å skrive biografi, eller et forsvarsskrift, om. Ved bokens begynnelse er begeistringen for Edith Key i ferd med å forsvinne. Louise, som har oppfattet henne som usentimental og utfordrende, som en som sprengte rammene for ”hva en kvinne kunne si i det offentlige rom og hvordan hun skulle oppføre seg der”, begynner å tenke på henne som dum, naiv, forvirret og ”kjenner en snikende motvilje” mot henne. Hun erkjenner at hun er trøtt og lei av mye mer enn Edith Key. Hun er lei av kjæresten, kollegaene, studentene, debattene i offentligheten og sitt eget engasjement overfor dem. Slik framstår Louise innledningsvis som Annes motsetning, hun er følelsesnummen og lurer på om hun ”ikke lenger er i stand til å elske”. Hun bestemmer seg for å legge prosjektet til side. De følgende månedene søker hun etter nye innganger og utganger for å finne en slags balanse eller forståelse mellom et liv hun kan klare å leve og et liv hun ønsker å leve. Hun møter bilselgeren Truls Olsen som utfordrer henne i forhold til dette og som også antyder at det er visse likheter mellom Louise Berg og Edith Key.

      - Likner litt på deg hun der Edith. - Hva mener du? - Ikke helt god!

    I møtet med Truls Olsen, i møtet med sine egne og andres fordommer og i spenningen mellom refleksjon og handling kommer hun også til å kjenne seg ”varm om hjerte” og til å ”kjenne på barndommens alvor”. Når Louise mot slutten av teksten endelig setter seg ned for å formulere seg om Edith Key, er også forestillingen om henne endret og hun ser og spør etter likheten mellom seg selv og henne. ”At Ediths avsky for det litterære miljøet som Louises avsky for det akademiske, i bunn og grunn handler om en avsky for seg selv. At Ediths hovering over det borgerlige, sømmelige livet, som Louises over middelklassens livsførsel, til syvende og sist handler om å være trett av seg selv.” At Edith Key ifølge Louise ikke ”turte rette hakken mot sitt eget harde gråsteinsbryst”, kan Louise kanskje bøte på ved å skrive om henne på en måte som også blir en hakke mot Louises eget bryst.

    Eller kanskje skulle Louise Berg låne eller kjøpe seg et eksemplar av Vigdis Hjorths Jørgen + Anne er sant og lete der etter grunnlaget for de sterke følelsene og varmen i blodet. Kanskje er det ikke bare den kanoniserte verdenslitteraturen som forvaltes av universitetenes professorer som handler ”om uforklarlig kjærlighet. Kjærlighet som ikke blir forstått og godtatt av omgivelsene.” Femogtjue år og stadig nye utgaver av Jørgen + Anne er sant kan tyde på at det også i barnelitteraturen handler om liv det er verdt å lese om.

    [1] Islandsk Birkir + Anna sönn ást (1986) svensk Jörgen + Anne är sant! (1986 og ny utgave 1996), finsk Jyrki + Anne on totta (1987) og nederlandsk Jurgen gaat met Anne (1989).
    [2] Lisbet Riise Jensen, Brynhild Smemo og Torunn Eide Aass: Les om det 4 (Cappelen), Turid Fosby Elsnes: Sesam Sesam Lesebok 5B (Aschehoug) og Dagny Holm og Bjørg Gilleberg Løkkens Zeppelin. Lesebok 6 (Aschehoug).

    Artikkelen er hentet fra boken Som om ingenting. Bare om Vigdis Hjorth, Arild Linneberg (red.) (2009).

    Se også Nina Gogas anmeldelse "Jørgen + Anne er sant. Film vs. bok"

    Om Nina Goga



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder