Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Rapport fra barnebokmessen i Bologna 2011


BARNEBOKA PÅ UTSTILLING

Av Petra J. Helgesen

På barnebokmesse i Bologna er det illustratørene som er stjerner. Forfatterne er der de også, som navn på bokomslag, og i enkelte programsamtaler i Authors Café, men det er illustrasjonene som får plass og oppmerksomhet. Bilder er også språk – bilder kan også fortelle en fortelling.


Fargerik messe
Den årlige Swiss Replica Watches er det internasjonalt største og viktigste bransjetreffet innen barnelitteratur. Fra 28. til 31. mars i år viste over 1 200 utstillere fra 65 nasjoner fram sine utgivelser, møtte hverandre og fikk inspirasjon til neste års produksjon. Det er en fargerik messe, mye takket være illustratørenes framtredende plassering.

Arrangørene slår det fast i sin pressemelding: «Once again, illustration, the element that characterises the CHILDREN’S BOOK FAIR, was at center stage.»

Når du entrer messehallene på den rosa løperen, er det den store illustrasjonsutstillingen som møter deg, mens den prestisjetunge prisen knyttet til messa, Bologna Ragazzi Award, går til illustratører i fire kategorier. På flertallet av forlagsstandene er det bildebøkene som står i front, og mellom hallene vandrer det illustratører fra flere kontinenter med mappene sine og forsøker å få vist seg fram til forleggere og agenter. I motsetning til Frankfurt, der flertallet kler seg stramt og mørkt, og haster mellom bokhyllene, preges Bologna av illustratører med fargerike strømpebukser og rastafletter.



Overveldende
For en liten barnebokkritiker er messehallene likevel et imponerende syn, og jeg kjenner selvtilliten vokse. Faget mitt er nok ikke så lite og ubetydelig som man kan få inntrykk av til vanlig. Den internasjonale barnelitteraturen har penger og makt, forlagene er mange og varierte, og bransjen fyller seks gigantiske messehaller – du må ha kart for å finne fram! Den første messedagen er jeg rett og slett en anelse svimeslått. Det tar tid å få øye på detaljene og bristene i dette overveldende helhetsinntrykket.

Når jeg først begynner å spekulere, er det mye å ta tak i: kommersialisering, kunst vs. pedagogikk, digitale medier, romantiske vampyrer i glossy innpakning, vestlig dominans, bokmessens rosa profil eller italienernes sjåvinisme. Det jeg velger å spekulere rundt, er hva det massive illustrasjonsfokuset forteller om barneboka som kunstform.

For hva er det som kjennetegner litteraturen, om ikke ordene? Ja, bilder er språk, men er de litterært språk? Betyr det at barneboka ikke er litteratur? Kan den sies å i større grad være et tverrestetisk uttrykk? Er det bare her i Bologna, eller er illustrasjonskunsten, generelt og rent faktisk, like viktig for barnelitteraturen som ordkunsten? Er det narrative et bestemmende fellestrekk for barnelitteraturens tekst og bilde, eller kan begge disse uttrykksformene bevege seg over i en renere form? Hvor plasserer vi barnelyrikken i dette bildet? Og pekebøker? Er barneboka flere kunstformer på én gang? Og hva har det å si for dens posisjon i litteraturfeltet?

Jeg lar spørsmålene mine henge. (1) For først: Stemmer det at illustrasjonen er viktigere for denne barnebokmessen enn det skrevne ord? Og i så fall: Hvorfor er det sånn?

Hvor er forfatterne?
Jeg kan se forfatterportretter på veggene enkelte steder. Jeg gjenkjenner en og annen norsk forfatter på Bolognas Piazza Maggiore om kvelden – så jeg vet at de er her. Men de lever en forholdsvis anonym tilværelse i messehallene. Eller kanskje «anonym» er feil – det er mulig at de bare skjuler seg for meg – som observatør og gjest har jeg ikke tilgang til bokmessens viktigste møtesteder. De avgjørende møtene, de flertallet har kommet hit for å delta på, skjer selvsagt ikke på utstillingene eller på scenen, de skjer mellom alle messens salgsagenter og forleggere.

Når jeg slenger innom den skandinaviske fellesstanden i hall 30, treffer jeg dem som kan fortelle meg hva som egentlig foregår. Her treffer jeg folkene på innsiden. Bildebøkene får oppmerksomhet på standen – får jeg høre – som et utstillingsobjekt, en oppmerksomhetsfanger, men i de utallige salgsmøtene er det romanene som promoteres.



Det varierer selvsagt hvor mange møter de ulike forlagene rekker å ha i løpet av messa. Markedsavdelingen til de største forlagene kan ha tretti møter om dagen, der de informerer andre lands forlag om aktuelle titler, mens de små forlagene ikke rekker mer enn ti. Det skyldes at små forlag ofte må bruke redaktøren til både salg og kjøp. Redaktørene i de større forlagene markedsfører ikke sine egne bøker, de farter i stedet rundt fra stand til stand og lar seg overbevise (eller ikke) av ulike agenter og markedsavdelinger fra andre nasjoners forlag.

I disse møtene har forfatterne og tekstene deres en sentral rolle, får jeg vite. Men selvsagt ikke en aktiv rolle. Forfatterne som er her nede, må raskt lære seg at de ikke får selge bøkene sine selv. Det er ikke aktuelt å ha med forfattere på salgsmøter. De er kun invitert til mer uformelle middager om kveldene. Ikke at det er å forrakte – Bologna er tross alt Italias kulinariske hovedstad – men illustratørene har mer å ta seg til. Flere av de større engelsk- og romanskspråklige forlagene har satt av egne tider der illustratørene kan komme og møte redaktørene. Da står det lange køer av håpefulle kunstnere utenfor den aktuelle standen, og flere steder kan man legge fra seg visittkort og arbeidsprøver. Det norske Tegnerforbundet har et eget Bolognastipend for illustratører som ønsker å dra ned hit. Det fins ingenting tilsvarende for en stakkars forfatter. Men forfatterne blir i hvert fall snakket om over forhandlingsbordet.

Flue i møtet
«Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan disse møtene foregår,» sier jeg, og blir prompte invitert til å være flue på veggen.

Det franske forlaget som kommer på besøk, er interessert i en roman for mellomtrinnet, og vår norske vert har funnet fram en illustrert sak som passer til etterspørselen. Boka blir vist fram og gjenfortalt i korte trekk. Den franske forleggeren skryter av illustrasjonene og lurer på om noen har vurdert den for utgivelse i Frankrike. Jo, manus er til gjennomlesning hos en fransk oversetter, men han har ikke noe forlag ennå – det er bare å ta kontakt. Så viser vår vert fram en rekke med bildebøker, og den franske parten diskuterer dem høflig, men er mest interessert i romanen. Så er halvtimen over, og kanskje blir boka solgt i løpet av året. Jeg takker for meg og går videre til den koreanske bildebokstanden.

Er jeg overbevist om at romanen er viktigere i møtene enn på selve messa? Ikke helt. Her jeg står og blar i en koreansk fortelling om vind, tenker jeg at bildene er enkle å bruke. De lar seg lese selv om man ikke forstår skriftspråket, og dermed gir de et førsteinntrykk, en plattform for videre samtale. Det er sikkert riktig som norske forfattere og forleggere forteller meg, at den norske romanen selger bedre enn den norske bildeboka, og at norske forlag helst oversetter romaner framfor illustrerte fortellinger, men bildeboka er likevel viktig. Den avslører kanskje forlagets profil eller gir noe å diskutere der og da. Teksten må den besøkende lese når han eller hun kommer hjem, den kan ikke vurderes før seinere.

Det er mange språkbarrierer på en internasjonal messe, og da er det godt å ha bildene som bro.

For de språkmektige
Det italienske vertskapet er for øvrig mest opptatt av å ivareta de italienske gjestenes behov. Alle programposter blir enten avviklet på italiensk eller oversatt til italiensk. En brøkdel foregår med engelsk eller fransk tolk. Det er med andre ord tre språk du bør kunne for å få maksimalt ut av oppholdet: 1. Italiensk gir deg tilgang til alle programposter. 2. Engelsk muliggjør salgsmøter og uformelle samtaler. 3. Bildespråket gir deg tilgang til det meste. Fransk kan du glemme.

Vi mindre språkmektige stiller med handikap, men vi kan i alle fall få med oss det viktigste. Som de offisielle samtalene med vinnerne av Bologna Ragazzi Award.

I år er det Jean-François Martin som har vunnet hovedprisen for sin illustrering av Æsops fabler. Den anerkjente franske illustratøren takker overbærende for æren, og må selvsagt slå fast at barnelitteratur ikke egentlig er hans felt. Da er det mer oppløftende å få oversatt det vinneren av «non-fiction» sier. Polske Iwona Chmielewska har illustrert en koreansk barnebok om filosofi, og hun berømmer forfatteren. «Det ville ikke vært mulig å skape disse illustrasjonene uten den poetiske teksten til Kim Hee-Kyung,» sier hun beskjedent. Samtidig vet hun selvsagt at det er for henne og forlaget at denne prisen har betydning. Det er hun som kommer til å selge bøker i etterkant. Slik de norske prisvinnerne, Stian Hole og Øyvind Torseter, har fått internasjonal oppmerksomhet etter at de vant prisen i henholdsvis 2007 og 2008 (2). Bologna Ragazzi Award er et kvalitetsstempel for illustratør og forlag. Forfatterne, om de ikke er identiske med illustratøren, har liten eller ingen betydning i denne sammenhengen.

Hovedattraksjonen
Den norske forleggeren som har dyrket fram både Stian Hole og Øyvind Torseter, heter Ellen Seip, og i år satt hun i juryen som plukket ut 76 illustratører til årets illustrasjonsutstilling. Hun og de andre fire jurymedlemmene hadde 2836 illustratører og vel 14 000 illustrasjoner å velge mellom. Det sier noe om utstillingens betydning og bredde at over 60 ulike nasjoner var representert. Utstillingen er også hovedattraksjon på messen, og juryens begrunnelse var en av de best besøkte programpostene.

De fem jurymedlemmene sitter på rekke og rad, snakker på gebrokkent engelsk og lar seg oversette til prikkfritt italiensk. Mens flertallet i juryen er opptatt av teknikk, trender og klassiske kunstreferanser, har Ellen Seip en enklere og mindre pretensiøs tilnærming. «Gode bilder gjør meg nysgjerrig på historien bak», forteller hun. «De får meg til å stille spørsmål, de er kanskje litt mystiske og de setter fantasien i gang.» Seip beviser stadig at denne intuisjonen er til å stole på.

Hun er en av grunnene til at jeg har for vane å skryte av norsk illustrasjonskunst – og jeg skal ikke slutte med det – men illustrasjonsutstillingen i Bologna viser med all mulig tydelighet at konkurransen er knivskarp, og det var ingen norske illustratører som nådde opp i årets vurdering. Mange av messens illustratører har funnet veien til denne programposten for å høre hva som skal til for å havne på veggen i Bologna, og de lytter intenst til hva juryen har å si. «Det er et paradoks», sier designeren og jurymedlemmet L’uboslav Pal’o fra Slovakia, «at selv om alle ønsker å være originale, kan man likevel si at det eksisterer en slags felles universell stil. Illustratørene snakker samme språk, på tvers av kultur- og landegrenser.»

Det er kanskje denne kommunikasjonen den belgiske illustratøren Jutta Bauer har forsøkt å uttrykke på forsiden av årets utstillingskatalog. Der kan vi se en gjeng med nokså forskjelligartede vesener (alt fra elg, nisse og mumitroll til puppedame, tjuv og marsboer) rundt samme rosa bord. Jeg forestiller meg i hvert fall at de kommuniserer med bilder og tegn framfor ord.

Flere prisvinnere
Jutta Bauer vant H.C. Andersen-prisen i fjor, og det er tradisjon at denne prisvinneren får illustrere omslaget på utstillingens katalog. Bauer er også utstilt i en egen del av lokalet, og hun har en egen programpost i Illustrators Café. Til sammenligning nevnes ikke David Almond med et ord i programmet, selv om han var forfattervinneren av H.C. Andersen i fjor.

Illustrasjonene får dessuten ekstra fokus på årets messe, idet Shaun Tan vinner Astrid Lindgrens Memorial Award. Annonseringen av årets vinner blir overført direkte på storskjerm fra Sverige, og det er ingen tvil om at australske Shaun Tan først og fremst er illustratør. Tekstene hans er antydende, nesten overflødige, mens bildene er fulle av historier, forunderlige detaljer, og vakre utsyn over urbane ahistoriske landskap. Ordene hans understreker først og fremst at hver fortelling er en gåte, et bilde å spekulere videre på. Han er en historieforteller av klasse, men det er ikke ordene som er hans primære medium.

Er barnebøker først og fremst fortelling, uavhengig av hvordan fortellingen skapes? Gjør det at overgangen til den digitale barneboka kan bli mindre smertefull enn den voksne skjønnlitteraturens overgang fra papir til skjerm?

Åpning mot verden
Shaun Tan kan vi finne i norsk oversettelse, men fjorårets vinner (som også var illustratør) måtte oversettes etter pristildelingen, og mens jeg går sikksakk gjennom messehallene vet jeg at det er mye av denne fantastiske kvaliteten som aldri vil finne veien til norske bokhandlere. Det er dyrt nok å gi ut norske bildebøker, til tross for at de subsidieres på alle bauer og kanter. Det blir dobbelt dyrt å satse på oversatte bildebøker som ikke faller inn under en eneste støtteordning. Heldigvis fins det norske forlag som velger å gi ut oversatte bildebøker likevel. Vi får da med oss noen fremmede godbiter.

Gjelder dette for alle land? Eller er det bare Norge som hegner om sine egne på denne måten? Ifølge NORLA (Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet) er det ikke støtteordningene som stopper oversettelse av norske bildebøker. «Vi har nok heller en litt for grovkornet og mørk estetikk for mange», mener Dina Roll-Hansen, NORLAs utsendte til Bologna. Hun opplever ofte at utenlandske kjøpere innvender at norske illustrasjoner er for skumle. Kanskje er norske barn tøffere en barn flest? «Det er lettere å oversette tekst, enn å oversette bilde», sier Roll-Hansen. «Alle har sine kulturelle referanser, og mens de kan erstattes i teksten, blir de værende i bildene. Det gjør bildebøker mer komplisert.»

Men kanskje det også betyr at bilder er et språk som ikke trenger å oversettes? At bildenes posisjon i barnelitteraturen gjør den åpnere for verden? Gir leseren en mer direkte tilgang til en annen kulturell kontekst?

Norsk barnelitteratur er i vinden, til tross for mørke bilder. Det er en optimistisk tone på de norske standene, og blant norske forfattere og illustratører. NORLA snakker om å åpne nye markeder for norsk barnelitteratur i Kina og i arabiske land. La oss håpe at den åpningen går begge veier, at den internasjonale barnelitteraturen kommer til Norge også, like mye som norsk barnelitteratur reiser ut i verden.

En viktig nasjon på det barnelitterære feltet, og kanskje spesielt når vi snakker om illustrasjoner, er Japan. Det japanske IBBY (The International Board on Books for Young People) er ansvarlige for illustrasjonsutstillingen etter at den forlater Bologna, og utstillingen turnerer i Japan hvert år. På grunn av den kritiske og ekstraordinære situasjonen landet befinner seg i akkurat nå, og de mange bekymrede meldingene JBBY hadde mottatt, sendte de et åpent brev til barnebokmessen. Avslutningen på dette brevet skal få lov til å avslutte denne teksten også. Spørsmålene mine får fortsette å henge:



    «Under these difficult circumstances, there is only one thing that JBBY can do now:

    Put books in the hands of children.

    Along with the food and medicine that is vital to life, books supply sustenance for the human spirit. There are things we can do today and things that have to be done tomorrow, but first we must do what those of us who place our trust in books can best do.»


Så viktig er barnebøker. Uansett hvilken kunstform vi knytter dem til.

(1) Kanskje vi kan få svar på dem på forskningssymposiet Barnelitteraturens visuelle karakter, som blir avholdt på Norsk barnebokinstitutt i Oslo torsdag 19. og fredag 20. mai?
(2) Oppmerksomheten kan selvsagt gi ulike utslag, noe Hole og Torseter illustrerer. Mens Holes Garmans sommer er utgitt i avkroker som Qatar og Færøyene, kom Torseters Avstikkere kun ut i Sveits i tillegg til Norge.

Om Petra J. Helgesen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder