Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Osperheimkomplekset i Kristparken


Osperheimkomplekset
i Kristparken på Hammersborg i Oslo

Produksjon, konsept og regi: fineswisswatches.net Claire de Wangen
Scenograf: Lea Basch
Arkitekter: Talleraas, Arnhoff og Nango
Tekst: Gaute Askild Næsheim og Claire de Wangen
Skuespillere: Oddrun Valestrand og Gaute Askild Næsheim

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

INTIMTEATER I TREHYTTE I OSLO SENTRUM

I et gammelt lønnetre i Kristparken på Hammersborg i Oslo har scenekunstner Claire de Wangen fått bygget et teaterrom. Flere meter over bakken klynger en trehytte seg til den rette, knudrete stammen. En lang og smal metalltrapp fører opp til hytta, som altså er åstedet for de Wangens nyeste forestilling, Osperheimkomplekset.


Stedsspesifikk scenekunst
Claire de Wangen er utdannet scenekunstner fra Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold. Hennes arbeider er stedsspesifikke, hvilket i praksis betyr at hun sjelden er å finne på en teaterscene. Hun har derimot laget en rekke produksjoner som er spesielt knyttet til ulike steder og kobler disse med egenkomponerte fiksjonsfortellinger. I 2005 laget hun drive in-teater på en øde parkeringsplass, hvor tilskuerne skulle sitte i sin egen bil og observere det som skjedde, mens de kunne høre hva som ble sagt utenfor ved å lytte til bilradioen. I 2010 inntok hun nedlagte Lilletøyen sykehjem og skapte med publikumssuksessen Messels Memorandum det hun selv kaller et hendelseslandskap, Panerai Replica Watches der blant annet skuespillere, gjenstander, lys og lukter var med på å gi liv til et helt eget univers inne i bygningen. For barn mellom tre og seks år har hun tidligere laget vandreforestillingen Deichmans komplott, spilt på Deichmanske bibliotek på Schous plass i Oslo i bibliotekets åpningstid. Osperheimkomplekset er så vidt jeg har skjønt hennes første arbeid for ungdom, tiltenkt tilskuere fra 10 til 13 år.

En fantastisk hytte
Det er ikke til å komme unna at det å invitere til en teateropplevelse oppe i en trehytte midt i Oslo sentrum skaper visse forventinger hos tilskueren. Selv har jeg i min barndom gjort spede forsøk på å bygge i trær (uten særlig hell, riktignok), og jeg mener å huske at ideen var å skape et sted som var bare mitt. Mens mine hytter besto av to planker det gikk an å sitte på, har de Wangen i samarbeid med arkitektene Talleraas, Arnhoff og Nango og en gjeng driftige snekkere skapt et vindunderlig stykke trehytte. Over fire plan, med utsikt både ned mot bakken, utover byen og opp i trekronen, med vinduer, trapper, hyller og kroker, satt sammen av gamle byggematerialer og avlagte møbler og ting og snurrepiperier, er byggverket en virkeliggjøringen av en slags allmenngyldig barndomsdrøm; den om den perfekte trehytta som både tjener som bolig, tilfluktssted, klubbhus og kanskje, tenker jeg nå i ettertid, også som romskip, i hvert fall som et slags medium for reiser i fantasien, være seg til andre verdensdeler eller også andre planeter. I dette perspektivet er derfor de Wangens arbeid svært vellykket. Selve installasjonen, trehytta, gir en rekke assosiasjoner og får meg til å reflektere over hva det faktisk er jeg ser og hva det kan representere. I tillegg er den svært vakker, og den vekker min nysgjerrighet der den henger og venter på å bli inntatt av publikum.

En konstruert, pseudovitenskapelig historie
På skriver Claire de Wangen at arbeidene hennes kan forstås som en utforsking av ulike måter å oppfatte et sted på. Hun er opptatt av hva som skjer når man legger til en fiksjonsfortelling på et ikke-fiksjonelt sted. I Osperheimkomplekset har hun konstruert en fortelling som begynner med at vi elleve tilskuerne blir tildelt rollen som forsøksgruppe av en spedbygd kvinne (Irene), som gjerne vil ha oss med opp i hytta. Lønnen vi befinner oss i, forteller hun, er det siste gjenlevende treet i Oslo. De andre vi ser rundt oss, er bare utstoppede. Derfor må vi behandle det med stor varsomhet.

Nokså raskt møter vi den andre personen, Estafú, som kommer klatrende ned til oss fra toppen. Estafú, som forteller oss at han er tidskrysser av yrke, snakker gebrokkent norsk og framstår for øvrig som en habil treklatrer med et særlig organisk forhold til treet. Han er opptatt av hvordan vi (i det jeg antar er den vanlige verden) snakker om og forholder oss til tid. Etter hvert kommer det fram at Estafú er Irenes usynlige venn, eller kanskje er det han som innbiller seg henne? I det hele tatt er det mye å undre seg over og ikke alltid like lett å holde følge med de to og den fiksjonen de forsøker å etablere.

Vanskelig tilgjengelig historie
For meg blir det for komplekst (jeg klarer ikke å skjønne hvilke lover og prinsipper som eksisterer i dette universet), hvilket i praksis betyr at jeg faller ut av historien og blir stående og se på treet og omgivelsene i stedet. Kan hende har det noe å gjøre med den korte tiden vi har til å gå med på premissene for fortellingen. Trolig har det også noe å gjøre med mengden informasjon vi blir presentert for, nærmest som en forutsetning for å kunne bli med på fiksjonen. Dialogen er svært ordrik, den overlater ingenting til tilfeldighetene, og språket er innviklet og vanskelig tilgjengelig, selv for en voksen som meg selv.

De to skuespillerne er i rolle hele tiden, men de henvender seg direkte til oss og krever at vi blir med dem, lar oss bli tatt på, undersøkt, og at vi er interessert i å forstå det de forteller: at treet er Osperheim, et slags moderskip, som skal ta oss ut herfra. Den direkte henvendelsen til publikum er modig og insisterende, og jeg er overbevist om at ingen går derfra uten å føle seg sett. Samtidig kan spillestilen også oppleves litt for alvorlig og lite leken, og selve forestillingen er på et vis samtidig også gammelmodig, fordi den er konstruert omkring en idé om et univers og en spenningskurve vi alle skal inn i og oppleve. Publikum kan ikke være med å forme verket, til det er forestillingsdramaturgien for lineær, for lukket.

Lukket fiksjonsunivers
På den måten blir forestillingen nokså lik en vanlig teaterforestilling, til tross for at den er plassert i et tre i en park og ikke i en blackbox. Jeg tror faktisk ikke selve forestillingen ville endret seg vesentlig dersom man bygde en trehytte inni et teaterhus og inviterte ti og ti tilskuere inn. Stemningen ville selvsagt blitt en annen, men ikke fortellingen. Dermed unnlater de Wangen på et vis å gjøre det hun selv sier at hun vil: å la stedets egen historie, karakter og symboler være med på å utforme verket, i hvert fall når det gjelder form og dramaturgi. Selv er jeg glad i lukkede fiksjonsunivers med en tydelig spenningskurve, men i denne sammenhengen lurer jeg på om ikke nettopp den strenge vektleggingen av et pseudovitenskapelig univers med en begynnelse, noen vendepunkter og en tydelig slutt står i veien for vår opplevelse av stedet; av treet, hytta og omgivelsene og tematikken?

To tendenser
Treet som symbol finner vi igjen i mange religioner og myter. Vår hjemlige norrøne mytologi forteller om verdenstreet Yggdrasil, og fra andre religioner kjenner vi treet som en axis mundi, en akse som forbinder jorden og himmelen, døden og livet (se). Det siste aspektet er til stede i de Wangens arbeid, om enn ikke tydelig artikulert i selve forestillingen. På denne måten representerer Osperheimkomplekset to tendenser jeg mener å se i samtidens scenekunst for barn og unge; på den ene siden den stedsspesifikke scenekunsten, der skolen og teaterscenen forlates til fordel for found space og på den andre siden, scenekunsten som handler om kampen for en bedre framtid og vårt felles ansvar for miljøet, ofte lagt til en annen (parallell) virkelighet med magiske krefter og overnaturlige løsninger.

Fravær av mellommenneskelige relasjoner
Min innvending mot miljø som tema er ikke av moralsk karakter, men handler om vanskelighetene som oppstår når man ønsker å engasjere publikum i en tematikk som ikke handler om mellommenneskelige relasjoner. Når forestillingens tema ikke knyttes til en person vi ønsker å identifisere oss med på scenen, men legges ut som et generelt problem vi alle må løse, engasjeres jeg ikke følelsesmessig – og jeg forblir til en viss grad uberørt av de viktige og vanskelige spørsmålene. Spenningskurven er også bygget opp slik at det blir virkelig spennende (for konflikten mellom de to i treet blir plutselig helt akutt) først mot slutten. Med fordel kunne konflikten vært introdusert allerede helt i begynnelsen, slik at vi i publikum fikk anledning til å være i den spenningen som plutselig oppstår mellom Irene og Estafú.

Vellykket som installasjon
Som installasjon er Claire de Wangens trehytte utvilsomt svært vellykket, men som teaterforestilling, eller scenekunsthendelse, halter den litt. Tidkrevende transportetapper mellom de ulike nivåene i hytta gjør at tiden går litt langsomt, og den innviklede historien gjør at forestillingen blir mer en påstand enn opplevd virkelighet.

Ta turen
Jeg vil uansett oppfordre alle som har anledning til å ta turen til Kristparken, hvor forestillinger spilles fram til den 26. juni, enten det er som tilskuer med billett eller bare for å se den veldig fine hytta. Nærmere informasjon om når og hvor finnes på <

Om Lisa Marie Nagel



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder