Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fabula Rasa/Nationaltheatret: Istialia


Istialia – En fantasiforestilling for hele familien

Fabula Rasa og Nationaltheatret

Av: Nina Ossavy, Marius Kolbenstvedt og Iben Ossavy Kolbenstvedt.
Med: Pia Tjelta, Per Christian Ellefsen, Frank Havrøy, Henning Farner, Runhild Olsen, Marit A. Andreassen og Jan Hårstad.

Anmeldt av Mariken Lauvstad

NÅR BARN IKKE ER FOR SMÅ FOR STORE SPØRSMÅL

Med “Istialia” formidler Fabula Rasa et alvorlig og aktuelt budskap gjennom en fantasirik scenefabel og sjeldent originale karakterer i et troverdig og substansrikt scenisk univers.



Det ensomme barnet
Flere av den frie scenekunstprodusenten Fabula Rasas tidligere barneforestillinger har hatt alvorlige temaer, for eksempel ”Veras Vinduer” fra 2008, hvor hovedkarakteren, barnet, må hente styrke i sin indre fantasiverden for å finne kraft til å hevde seg overfor omgivelsene. I ”Istialia” er barnets indre reise dessuten en reise til en fjern tid, til det gamle Østen, og enda lengre bort, til et univers med store fossiler og merkelige skapninger som verken er dyr eller mennesker.

”Istialia” er en samproduksjon mellom Nationaltheatret og Fabula Rasa. Ensemblets kjerne, Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt, står bak både den dramatiske teksten, scenografi og regi. Parets egen datter Iben har medvirket som manuskonsulent. Resultatet har blitt en helhetlig forestilling, hvor alle elementer passer svært godt sammen.

Rammefortellingen er altså velkjent: et mistilpasset, ensomt og drømmende barn søker tilflukt i bøkenes verden. Etter hvert er det ikke lenger så klart hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Ni år gamle Iben fra Nesodden blir ved et uhell bokset ned av sin sneversynte gymlærer idet han forsøker å lære henne å slå tilbake mot mobberne i klassen. I besvimelsen faller Iben inn passasjen til en eventyrlig verden som hennes egen fantasi spinner frem, og det er her mesteparten av stykkets handling utspiller seg.

Inspirasjon fra Østen
Scenerommet begynner allerede idet man entrer amfiscenen: en lang, smal og dunkelt opplyst gang kledd i hvitt stoff skaper en fornemmelse av å tre inn passasjen til Ibens fantasiverden. Vel inne har scenografen forvandlet hele spillerommet til et gråhvitt ørkenlandskap med en inntørket bekk i midten. Publikum sitter på et hvitt amfi som glir fint i ett med scenografien. Dybden i scenebildet og variasjoner i belysning skaper stadig nye stemninger i løpet av forestillingen. Scenens to bakre vegger fungerer tidvis som lerret for projeksjon, og det er gjennom disse at vi tidlig i stykket får rammefortellingen presentert i form av en film fra Ibens hverdag på skolen, hvor de andre elevene plager henne til hun må søke tilflukt i en bukk i gymtimen. Der sitter hun gjemt mens gymlæreren utfører sin tvilsomme pedagogikk og fletter inn sin minst like tvilsomme religiøse overbevisning i undervisningen.

Men inne i sitt hode, eller i Istialia, møter Iben snart flere underlige skikkelser. Ingenting og Noenting, to hvite vesener, er minst like glade i ord og bøker som Iben. Forskjellen er bare at de spiser dem, og at ordene kiler dem på tungen. De to rollene er flott framstilt av Frank Havrøy og Henning Farner, spesielt gjennom en original og nærmest abstrakt fysisk bevegelseskvalitet som minner om japansk butoh-dans. Snart møter Iben flere karakterer, og det viser seg etter hvert at hele Istialia er i fare.



Våger å dvele
Dramaturgisk er Istialia snedig sydd sammen, det veksles elegant mellom fantasiverdenen på scenen og den virkelige verden i filmprojeksjoner på de bakre kulisseveggene. Parallell-projeksjon gjør at publikum får se to synsvinkler på samme tid, for eksempel både hvordan gymlæreren opptrer overfor Iben og hvordan de paralyserte elevene står og ser på.

Når det gjelder selve fabelens dramaturgi finner vi etter hvert nok et bindeledd mellom rammefortelling og hovedfortelling: To voksne, som minner veldig om helsesøsteren og gymlæreren på skolen til Iben, har fulgt etter henne og klart å snike seg inn passasjen fra den virkelige verden til Istialia. Begge to har sin egen, ensporede overbevisning om hva som er sant og riktig, og snart gjør deres manglende evne til å rokke ved eget verdensbilde, at de står i fare for å styrte hele Istialia.

Estetisk vakker projisert animasjon, laget av Julie Engaas og Ørjan Jensen, bidrar flere ganger til å endre scenografien og forvandle den til blant annet et levende undersjøisk landskap. Musikken, komponert av Bjørn Bolstad Skjelbred, er svært stemningsfull. Gregoriansk sang og østlige toner støtter opp om helheten i det sceniske universet og forsterker opplevelsen av Istialia som et land fjernt fra Norge både i tid og sted. Samtidig dveles det ved bilder og situasjoner slik at barna får tid til å fordøye hver del av stykkets handling. Dette gjør at både melodiene i musikken, skjønnheten i animasjonssekvensene og poesien i sceneteksten kommer til sin rett.

Om språket og skriftens makt til å villede
Istialia handler kanskje først og fremst om språket og skriftens makt til både å veilede og villede oss mennesker. Her er det Iben som forstår verdien av å fantasere og tenke nytt, mens de voksne vikler seg inn i fastlåste sannheter. Som hun sint sier til den fanatiske voksne: ”Men- Du tror jo ikke på Gud! Du vet på Gud!” Istialia har barnets blikk på en kompleks og kaotisk verden hvor de voksne har blitt så opptatt av sine egne sannheter at de til slutt glemmer å se hverandre. Det er altså Iben som er den store tenkeren i stykket, med et par nydelige og undrende monologer som tar barns følelser og opplevelser på alvor. En innvending kan være at enkelte deler av teksten har et språk som ikke er lett å følge for barn under ti år. Det kan virke som om Fabula Rasa, i sin iver etter ikke å undervurdere barn, nesten overvurderer dem. Samtidig er lek med språket og ordenes kompleksitet er en del av oppgaven stykket tar på seg, og de mindre barna, som ikke forstår alle ordenes betydning, vil likevel fascineres av ordleken. Noen av undertemaene, som favner både religiøs fanatisme, undergang, miljøproblematikk og ensomhet, kunne med fordel vært luket vekk, men de blir aldri til sidespor som gjør at stykket mister retning og driv. Samtidig setter teksten ord på mange av redslene til dagens barn når Iben forteller om tankene sine til de andre karakterene.



Fritt for karikert spill
Pia Tjelta gjør en troverdig og ujålete rolletolkning av Iben. Det samme gjelder før øvrig samtlige skuespillere i stykket. Selv om karakterene er underlige og morsomme, er stykket fullstendig fritt for heseblesende og karikert spill i kjent barneteaterstil. Marit A. Andreassen gjør en spesielt fin rolle som forvirret og ensporet arkeolog. Også barna vi ser på filmen om Ibens skolehverdag, skuespillere fra femte klasse på Steinerskolen på Nesodden, har et troverdig og naturlig spill. Stykket er humoristisk, men framfor alt underfundig og klokt. I Fabula Rasa’s forestillinger er ikke barn for små for de store spørsmålene. Stykket anbefales på det varmeste til både små og store tenkere.

Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder