Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Det navnløse landet i nord og Jakten på vikingene

Tekst: Jon Ewo
Illustrasjon: Alexander Wisting

Fagbøker
Bind 1 og 2 i Damms norgeshistorie for barn
Illustrasjoner ved Alexander Wisting
Damm 2004

Anmeldt av Knut Anders Løken

Harald Hårfagre likte ikke frisører

Jon Ewo har skrevet norgeshistorie for barn, og prøver å styre unna gamle løgner. Derfor får vi vite at Harald Hårfagre hadde et dårlig forhold til frisører, men ingenting om hvorfor dette utsagnet har historisk relevans. Jon Ewo vil presentere norgeshistorien på en ny måte, men tross stor entusiasme bidrar denne nye måten med lite nytt.

Jon Ewo har gjort som Karsten Alnæs, og lover oss hele norgeshistorien i flere bind. De to første bindene kommer i høst, og Det navnløse landet i nord og Jakten på vikingene tar for seg tiden fram til kristningen av Norge. Ewo møter straks de samme problemene som Alnæs når sjangeren utfordrer det tradisjonelle skillet mellom fiksjon og fakta, men også spesielle problemer knyttet til formidling for unge. Fortellingen om Harald Hårfagre er bare ett av flere eksempler på forvirring som må oppklares av en voksen medleser. Dessuten har den ellers så modige Jon Ewo plutselig tatt på seg oppgaven å være politisk korrekt. Når smeden i yngre jernalder blir omtalt som "hun", fremstår hun mest av alt som et spøkelse fra 70-tallet, og vekker en mistanke om at forfatteren kanskje mangler litt mot når han går inn på dette fagområdet.

Leter han etter sannheten?
Mistanken spirer allerede i forordet. Det er lenge siden noen historikere har tviholdt på sannhetsbegrepet i sitt fag, men Ewo bruker en hel side på forsiktig å frigjøre seg. Underveis ligger utsagn som "...verdenshistorie, som skal være sannheten om hvordan landene på kloden har forandret seg gjennom tidene" og "...i en bok som denne leter vi etter sannheten." Hvis Ewo allerede her hadde tatt et klart standpunkt om å skildre fortiden slik vi kan forstå den, så hadde han også ryddet vei for en mer subjektiv posisjon i sitt eget prosjekt. Historikeren Ewos mange ulike innfallsvinkler kan gi gode idéer til andre historieformidlere. Det er mer tvilsomt om bøkene fungerer som helhetlige leseverk.

Godterier i steinalderen?
Jon Ewo har valgt sine egne grep for denne problematiske sjangeren. Stoffet er samlet som et knippe tekster rundt hver historisk periode. Hvert knippe består av en prosafortelling, pluss utfyllende faktastoff i mange korte kapitler, inndelt etter emne. Noen av emnene er originalt formulert, som: "Hadde de godterier i steinalderen?", men det meste av faktastoffet kunne like gjerne stått i en skolebok. Det avgjørende skillet ligger i forfatterens tilstedeværelse, men hans assosiasjoner og morsomheter er ikke alltid like poengtert, og åpner for forvirring. Når steinalderfolket trenger en god båtplass for å fange hval, så melder det seg straks spørsmål om både båttype og fangstmetode - som ikke blir besvart. Bronsealderbarna roper "Jippi!" når de hopper ut av senga, og vi sitter igjen med et inntrykk av at fortidens folk både lever og tenker som oss - når vi er på campingtur. I emnekapitlene er det ofte langt mellom faktamomenter, og et avsnitt om gjødsling i bronsealderen blir gjentatt omtrent likelydende på neste side - som en av mange gjentakelser. Konsulenten har sikkert hatt problemer med å gjøre konkrete nedslag i den frie, kåserende stilen. Vi blir også forsikret om at bøkene er gjennomlest av eksperter, men det er også en lett oppgave. Tross det store formatet er det knapt opplysninger som ikke kommer fram i skolens undervisning i emnet. Det måtte i så fall være at vikingene ikke deltok i Grand Prix, men sang: "OOOOOAAAAAHHHHH!" Slike barnsligheter blir avløst av rent voksne resonnementer - om Komsakulturen er et dekkende periodebegrep, eller om samene som gruppe har etnisk eller sosiologisk opprinnelse.

Eventyr om Norge
Den nye måten å fortelle historie på er ikke nødvendigvis uprøvd. Bærebjelken innenfor hver periode er en prosafortelling med unge aktører, og denne formen har sin forløper blant annet i Zinken Hopps klassiker, Et eventyr om Norge. Mens Zinken Hopp trekker faktastoffet inn som lange skildringer i prosafortellingene, har altså Ewo valgt å skille ut dette stoffet. Fragmenterte fremstillinger er sikkert godt ment, og uansett i tidens ånd. Mer tvilsomt er det at Ewo bruker faktastoffet som korreksjon når prosastoffet blir for vilt. Både Zinken Hopp og Jon Ewo har pussig nok valgt å skildre steinalderen med den samme jaktskrønen. Mens Zinken Hopp prøver å sannsynliggjøre at små gutter kan drepe store dyr med trespyd, legger Ewo ut sin fortelling i freidig tegneseriestil. Og den søken etter sannhet som blir omtalt i forordet, er helt forlatt i prosafortellingene. De to fortellingene fra steinalderen er for usannsynlige, fortellingene om jernalder og om landnåmet i vikingtiden er gitt allegoriens form - en vanskelig sjanger i barneformidling - mens hovedpersonene både i bronsealder og vikingtid er påfallende moderne. Det siste er kanskje greit, siden faktastoffet allerede har utradert hele vår mentalitetshistorie ved å erklære at: ”Følelsene deres var som våre. Til alle tider har mennesker følt på samme måten.”

Flerbindsverk med pondus?
Denne historieserien kan godt komme til å blåre både barn og voksne. Bøkene har et innbydende grafisk uttrykk som lover et flerbindsverk med pondus. Illustrasjonene til Alexander Wisting bidrar til smakfull sats, men tåler ikke nærsyn. Sjablongaktige figurer opptrer i fleipete situasjoner, omtrent som i teksten.

Jon Ewo avslutter de to første bøkene med å advare mot Snorre som har "en del feil", og som "elsket å overdrive". Likevel velger barnas sannhetssøkende historiker å hente sin siste fortelling rett fra Snorre. Den handler om kristningen av Norge, og lærer oss at det egentlig er ganske enkelt å skifte religion, bare man gråter en tåre først. Derfor bør vi kanskje gi Ewo til våre barn, så det endelig blir fred i verden.

Andre anmeldte bøker av Jon Ewo:

  • Vil den virkelige William være så snill å reise seg!
  • Tornado: tre lettlesbøker fra Landbruksforlaget
  • Svart. Og Cirka hvitt
  • Om det bare ville snø i helvetet
  • Historien som ikke ville slutte
  • Din første leseløve
  • Leseløver av norske forfattere
  • Marg og bein-serien
  • Bøker av Jon Ewo
  • Hjertet som ingen kunne brenne. En reise til Jeanne d’Arc
  • 17 bud for et grenseløst lykkelig liv – en selvhjelpsroman for deg som bor under en trapp
  • Film. Død og kjærlighet. Mysterier, skitne triks og jugefanter fra filmens urtid
  • Spillet om Sydpolen. Et kappløp dit kartet slutter
  • Totales wipeout på Atlant
  • Andre anmeldte bøker av Alexander Wisting:

  • Faktaløver
  • Biografier om Nansen, Brundtland og Gandhi
  • Anmeldelser av flere titler om tema: Historie.

  • Rosas buss
  • Marco Polo, oppdager av fjerne land
  • Nobels fredspris fra dynamitt til fred
  • Sprø historie
  • Spillet om Sydpolen. Et kappløp dit kartet slutter
  • Du kan også søke på sjanger: Fagbok eller tema: Historie.

    Lagt til: 2004-09-23

    Relatert link: Om Knut Anders Løken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder