Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Saynab – min historie

Tekst: Eva Norderhaug

Biografi
168 sider
Aschehoug, 2004

Anmeldt av Kjell Olaf Jensen

Slikt ingen burde oppleve

Saynab Mohamud beskriver seg selv som "ekstremt voldelig". Denne boken forklarer kanskje noe om hvorfor, og om hva vi - og hun - kan gjøre med det.

Saynab Mohamud var tolv år gammel da hun kom til Norge i 1990, fra Somalia. Hennes barndom var preget av borgerkrig, kaos, vold, død og flukt, samt av problemer i familien. Faren skilte seg fra moren, og var dessuten voldelig.

Ingen mennesker skulle ha det slik, og kanskje særlig ikke i oppveksten. Men for Saynab var ikke elendigheten slutt med dette: I Norge - først i Risør, dernest i Kristiansand - blir hun mobbet på skolen, og hjemme drikker faren og er brutal, både mot Saynab og stemoren, som flere ganger flytter fra ham. Bolig- og familieforhold eksisterer bare i navnet, og skolen er et helvete.

Hvordan skal et barn, senere en ung tenåring, reagere på en uutholdelig virkelighet? Saynabs svar er vold. Når alt omkring henne er vold, hvordan skulle da hun kunne svare på annen måte? Men volden løser ingen problemer, den skaper bare nye, og Saynab er intelligent nok til å se det. Konflikten er uløselig, og følgen blir desperasjon.

Så kommer hun inn i et nytt miljø, ved at hun flytter til Oslo, til Holmlia, hvor det dukker opp positive elementer: voksne som bryr seg, ungdomsklubb (de politikerne nå nedlegger i stor skala, fordi de ikke "lønner seg" - tror politikerne at ungdomsvold gir mer positive utslag på budsjettet?), venninner. Ikke så å forstå at verden forandrer seg ved et trylleslag, men langsomt er en tung snuoperasjon i gang, uten at Saynab bestandig merker det selv. Det dreier seg riktignok hele tiden om bevegelser av typen to skritt frem og ett tilbake, men summen er i hvert fall positiv.

I dag er Saynab 26 år gammel og student i Oslo. Selv med en så vanskelig bakgrunn går det altså an å bevare sin menneskelighet og overleve. Og mer enn det: Saynab legger ikke skjul på grusomheten som ligger i omskjæring av kvinner, eller for å bruke det mer korrekte navnet, kvinnelig kjønnslemlestelse. Hun skildrer sin egen forferdelige opplevelse som helt liten, og sine egne aksjoner for å gjøre sine medmennesker oppmerksom på hva som foregår og hvor redselsfullt det er. Det krever overskudd, både fysisk og menneskelig.

Mennesker som Saynab, som har et slikt overskudd, fortjener all den hjelp samfunnet - vi andre - kan gi. I dette tilfellet kan hjelpen bestå i at vi deltar i Saynabs uttalte hjertesak, kampen mot lemlestelsen, og i arbeidet for å hindre at barn skal vokse opp i et slikt helvete som det hun har bak seg. Ingen, heller ikke voksne, fortjener et slikt liv, og ingen bør utsettes for slike overgrep. Og det verste er - som alltid - ikke hatet. Det verste er likegyldigheten. Hvis det ikke var så mange som "ikke visste", som "så gjerne skulle ha gjort noe, men" - ja, så ville volden, terroren og lemlestelsen ha vært mye mindre mulige.

Som man vil forstå, er "Saynab - min historie" en sterk bok, en bok som stiller krav til oss. Samtidig er det en bok til å bli glad av, fordi det er boken om et ressurssterkt og varmt menneske som har noe å gi, selv om det tar tid før hun finner ut hvordan hun kan gjøre nettopp det.

Én ting virker imidlertid svært forvirrende: Hvem har skrevet denne boken? Ifølge forlaget er den "fortalt med Saynabs egne ord", og den er konsekvent fortalt i jeg-form; det er Saynab som forteller. Likevel oppgis TV2-produksjonsleder Eva Norderhaug som forfatter. Hva betyr "Saynabs egne ord", fortalt i jeg-form, hvis det er Eva Norderhaug som har skrevet dem? Er Eva Norderhaug en sekretær? Hvorfor står hun i så fall oppført som forfatter? Ingen skal få innbilt meg at en 26-årig student av Saynab Mohamuds kaliber er analfabet.

Språket er enkelt, men kraftfullt og levende. De transitive formene av verbene "smelle", "henge" og "brenne" heter imidlertid "smelte", "hengte" og "brente" i fortid - noe som later til å være ukjent for TV- produsenten. Det går heller ikke an å si "Hos familien jeg bodde", og flere personer blir ikke "redd", men "redde".

Lagt til: 2004-11-03

Relatert link: Kjell Olaf Jensen   

[ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


Saynab – min historie
Publisert 2004-11-11 16:10:15



Hei, og takk for anmeldelse! Dette er vår 2. anmeldelse (den første var også på nett), og det er spennende å lese for meg, som er forfatteren av boka.

Det er dumt at forfatterskapet virker forvirrende. Boka er skrevet på følgende måte:

Saynab lå på sofaen hjemme hos meg og fortalte, mens jeg skrev i rasende fart. Samme dag renskrev jeg, med Saynabs stemme "ferskt i hodet". Deretter leste hun det jeg hadde skrevet, og rettet feil og misforståelser.

Arbeidet fram til trykkeferdig manus har tatt to år. Språket er bevisst muntlig, og ikke grammatikalsk korrekt. Neida, Saynab er ikke analfabet, men hun ba meg om å skrive fordi hun visste at hun ikke kunne gjøre det selv.

mvh
Eva Norderhaug

Saynab – min historie
Publisert 2004-11-17 22:46:58



Takk for svar på mitt noe forvirrede spørsmål. Jeg forstår svaret slik at det er Saynab Mohamud som er opphavsperson til den boken hvor sekretæren Eva Norderhaug feilaktig står oppført som forfatter. Opphavsrettslig synes jeg dette virker adskillige hakk sterkere enn merkelig. Hvem får f.eks. royalties av, og hvem har rettighetene til, den boken som i virkeligheten har en helt annen forfatter enn den som er oppgitt? Det kunne være interessant å få dette belyst juridisk.

En annen idé som også fremkommer av svaret, og som jeg synes er merkelig, er påfunnet med å legge inn grove, grammatiske feil for å gjøre språket mer "muntlig" - men dette er i hvert fall bare dumt, og ikke straffbart.

Kjell Olaf Jensen

Saynab – min historie
Publisert 2004-11-25 13:57:32



Kjell Olaf Jensens ros av boken ”Saynab – min historie”, er midt i blinken. Jensen har da også mange faglig sterke sider, ikke minst vil jeg alltid være imponert over hans flotte oversettelse av Furet, ”Den tapte illusjon”. Men som vi ser i anmeldelsen og som vi har sett i mange av Jensens gode oversettelser, så er han bedre til å formidle andres resonnementer enn han er til å tenke selv. Det er bare for dumt når han degraderer det journalistiske arbeidet til Eva Norderhaug og kaller henne ”sekretær”. Jeg har laget filmer der den vi portretterer snakker hele tiden og seeren verken ser eller hører meg. Det er likevel jeg som lager filmen. Og det er samtidig den vi portretterer som forteller sin historie. Dette er uproblematisk. Når det gjelder Jensens giftige rop etter advokater for å sjekke royalties vet jeg tilfeldigvis at fordelingen er ivaretatt på en god måte.

Jensen har rett i at det er grammatikalske feil i boken, han er jo en dyktig språkmann. Men så var det dette med å tenke selv. Saynab har vokst opp i et språksamfunn ute på gaten som er svært utrert, og enkelte steder skinner dette gjennom. Dette gir boken den muntlige og autentiske formen som en slik fortelling krever. Det er over kanten slemt å si at måten de to behandler språket på er ”bare dumt og ikke straffbart..”.

Men la ikke dette overskygge Jensens hovedpoeng. Han har helt rett: ”Saynab – min historie” er en sterk bok. Les den selv!

Gerhard Helskog

Saynab – min historie
Publisert 2004-11-25 13:58:32



I følge anmelderen er jeg nå redusert til en sekretær som feilaktig står oppført som bokas forfatter. Ikke kan jeg skrive, og ikke har jeg skrevet. Saynab syntes siste del av anmeldelsen var kjempemorsom. Nå mobber hun meg hver dag. Jeg gruer meg til å vise henne svaret fra Jensen, for dette blir bare verre og verre. Snart må jeg få meg advokat. Kanskje Per Danielsen. Ouups, grov grammatisk feil i forrige setning, i denne også. Skal jeg gå til injuriesøksmål mot denne frekke anmelderen, eller gjøre som Ari Behn; kaste hansken og utfordre til duell?

Jeg slår herved bombastisk fast at jeg har skrevet boka "Saynab - min historie".

Eva Norderhaug

Saynab – min historie
Publisert 2004-12-02 00:09:38



Dette blir rett og slett for dumt, hva nå Helskog måtte ha med saken å gjøre. En person som skriver en tekst etter diktat, slik Eva Norderhaug forteller at hun gjorde, er ifølge min språkbruk en sekretær, ikke en forfatter. Forfatteren har rett til royalties, noe sekretæren vel neppe har. Videre utskjelling finner jeg det ikke bryet verdt å reagere på.

De grammatikalske feilene jeg har påpekt, var et mindre poeng som sekretæren og våpendrageren finner det for godt å blåse opp - det må de gjerne, ettersom det morer dem. Og advokater er det også de som roper om - i kor, pussig nok. Det virker forøvrig som om de har felles erfaringer på dette feltet også?

Vennlig hilsen
Kjell Olaf Jensen

Saynab – min historie
Publisert 2004-12-09 00:03:30



Jeg ser at Jensen fremdeles påstår at jeg har skrevet bok etter diktat fra Saynab, og det gleder meg. Jeg skal forklare hvorfor. Min første e-post var ikke ment som et debattinnlegg. Jeg var strålende glad for anmeldelse, og skrev et brev til redaksjonen som ble lagt ut til debatt. Svaret mitt til Jensen var fleipete fordi jeg egentlig synes det er morsomt at Jensen, og forhåpentligvis mange med ham, oppfatter boka som så levende og ærlig at dette må være Saynabs ord - ordrett. Saynab er en fantastisk forteller, og jeg har gjort alt jeg makter for å gjenskape Saynabs muntlige språk og dramatiske historie til skriftspråk i bokform. Men alle som har skrevet en bok, eller forsøkt å skrive en bok, vet at det er et slit. Jeg har brukt tusenvis av timer på å skrive, skrive om, skrive på nytt, tenke, gruble, trekke fra, legge til, osv. Jeg har gått lei, blitt for nærsynt, møtt veggen, gitt opp, lagt manuset vekk i perioder, og prøvd på nytt.
Jensens reaksjon viser at jeg har lykkes, at leseren hører Saynabs stemme, at hun ikke blir en pappfigur, men et levende menneske. Derfor ble jeg stolt og glad og egentlig ikke fornærmet over å bli kalt

sekretæren

Saynab – min historie
Publisert 2004-12-16 09:47:03



Døgnet har mange timer?

"Saynab lå på sofaen hjemme hos meg og fortalte, mens jeg skrev i rasende fart. Samme dag renskrev jeg, med Saynabs stemme ''ferskt i hodet''. Deretter leste hun det jeg hadde skrevet, og rettet feil og misforståelser."
Eva Norderhaug

"Jeg har brukt tusenvis av timer på å skrive, skrive om, skrive på nytt, tenke, gruble, trekke fra, legge til, osv."
Eva Norderhaug

Disse to utsagnene, som begge kan kontrolleres ovenfor, skal angivelig beskrive hvordan én og samme person har skrevet én og samme bok. Det er kort og godt ikke mulig, de lar seg ikke forene. Og når Eva Norderhaug selv ikke vet hvordan hun har skrevet eller ikke skrevet "Saynab - min historie" (eiendomspronomenet står pussig nok i første person), hvordan venter hun da at andre skal forstå - eller tro på - hennes historier om hvordan hun har skrevet den, så lenge hennes historier utelukker hverandre?
Jeg har forsøkt å spørre hvorfor Eva Norderhaug står oppført som forfatter av denne fascinerende boken. Jeg må bare registrere at noe svar på dette spørsmålet later til å være umulig å skaffe.

Kjell Olaf Jensen.

  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.027 Sekunder