Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Yatzy

Tekst: Harald Rosenløw Eeg

Roman
233 sider
Aschehoug 2004

Anmeldt av Inger Østenstad

Fra uflaks til flaks

Yatzy av Harald Rosenløw Eeg er årets Brageprisvinner i kategorien barne- og ungdomsbøker. Det er lett å forstå hvorfor Brage-priskomiteen har hatt lyst til å berømme Yatzy. Som alle Rosenløw Eegs bøker er også Yatzy noe for seg selv.

Ideen er knakende god: I ung alder, da livet for lengst har kjørt opp løypa og forfordelt ham med mer uflaks og ulykke enn han kan bære, får Dag Vidar tildelt et nytt hjem, nye foreldre, ny bror, ny skole og et nytt videokamera. Rett og slett en ny start i livet. Etter en kort prolog som antyder hvilken katastrofe han har forlatt, tar fortellingen til i samme øyeblikk som han for første gang står ovenfor sin nye mamma. Dette er et positivt om enn et ladet møte, svangert med alle muligheter, også fallet. Men Dag Vidar, eller Daggi som han kaller seg, har åpenbart vært heldig og er kommet til et menneske – og en familie skal det vise seg – som tåler en støyt og som ikke har noen ubehagelige overraskelser på lager. Overraskelsene er det han selv som står for idet han nølende tar sitt nye liv i bruk og blir innhentet av det gamle livets tvangsmønstre.

Daggi gjør hva han kan for å fremstå som et løfterikt, ubeskrevet blad, men han er selv fullstendig klar over at han er kludret til av fortidens hemmelig skrift som blir manifest og synlig når han utsettes for hverdaglivets påkjenninger av mellommenneskelige relasjoner og konfrontasjoner, selv på et helt nytt sted. Daggis jeg-fortelling og hans indre dialog formidler virkningsfullt denne smertefulle og frustrerende bevisstheten, hans uendelige sårbarheten under en tøff og tilforlatelig image. Bestrebelsen hans på å beherske sin egen forhistorie og denne ansatsen til resten av sitt liv, kommer dobbelt til uttrykk i teksten. På den ene siden gjennom jeg-fortellingen som frykter fortiden og knapt gir fra seg noen kjensgjerninger som gjelder den, og dessuten gjennom det filmprosjektet som Daggi snart blir fanget av idet hans nye lærer griper anledningen som videokameraet – gaven fra den nye mammaen – byr på og gir Daggi i oppgave å dokumentere tiendeklassingenes siste tid på ungdomskolen. For Daggi representerer oppdraget en redning bort fra påkjenningen i bli-kjent-fasen og nederlagsvangre skoleoppgaver. Med kameraet mellom seg og omgivelsene får han et redskap til beherskelse og avstand. Men snart blir filmrullene et bløtt materiale hvor han som kameramann ikke kan unngå å prege inn sin sjel, sine feil og sine svakheter.

Daggi/Dag Vidar er en antihelt i spenningsfeltet mellom nederlag og oppreisning. Han er typen ” sint ung mann” som en forventer til slutt vil miste sin ustø balanse på randen av samfunnet og vippe over i avgrunnen. Men slik går det ikke. Daggi er snarere av type frosk som gjenoppstår som prins eller Dag Vidar når prinsessen kysser ham. Han temmes av kjærligheten, toleransen og det ivaretagende familiefellesskapet. Når boka slutter, forstår vi at det kommer til å gå ham vel. Og med denne positive og oppbyggelige slutten er kanskje Yatzy prototypisk som ungdomsroman. Dette er en roman som vender ryggen til fremmedfølelse og nyanser for å gi seg hen til de enkle løsningenes håp.

Tittelen Yatzy henspiller på den eneste form for spilling som er tillatt i Dag Vidars nye familie – hvor data- og TV-spill er fy fy. (Et eksempel på romanens harmonisering er måten dette åpenbare konfliktstoffet ligger dødt.) Yatzyspillingen er arenaen hvor slagene i hans usikre forhold til den nye lillebroren utkjempes, men også en hovedmetafor i teksten. Yatzy er et demokratisk spill hvor flaks og uflaks fordeles vilkårlig, hvor det ikke går an å gi fra seg flaksen til en annen, og hvor uflaks når som helst kan snu og bli til flaks og strake straighter, det største huset eller yatzy. I tråd med tittelen handler Dag Vidars historie mindre om modning, utprøving og erkjennelse, enn at uflaks snur seg til flaks. Han kommer til et nytt sted hvor terningene fordeler seg på en annen og mer fordelaktig måte, og derfor går det ham bedre. Kanskje er det også derfor romanen ikke gir den ønskede ettersmaken, ikke fester seg slik som en ønsker – ja rett og slett oppleves som litt for lett.

Kontrastene i fortellingen er skarpe. De sparsomme tilbakeblikkene til hans tidligere fosterfamilie gjør det klart at Dag Vidar hadde maksimal uflaks da han havnet der hvor faren var drikkfeldig, moren under hælen og fosterbroren en psykopat. For å holde seg til yatzy-metaforen: Omtrent som å stryke absolutt alt under streken i et slag tvungen yatzy. En kan ikke vinne. Kontrasten til den nye fosterfamilien er like grell som i en Roald Dahl-fortelling, men uten parodisk tilsnitt. Riktignok smugrøyker de nye fosterforeldrene for hverandre, og faren kan bli sur når det kniper, men for øvrig er både de og den nye skolen fullt på høyden og lytefrie.

Det er pikens kyss – Gloria heter hun, svartkledd med svartmalte øyne, munn og negler – som får forvandlingen fra Daggi til storebror Dag Vidar til å fullbyrdes. Det er hennes kyss som gir ham inntreden i menneskenes rike og følelsen av styrke og beherskelse. Gloria og Daggi er en interessant konstellasjon i utgangspunktet. Som mange jenter tiltrekkes Gloria av outsideren. For ham er all menneskelig nærhet farlig. Før romanen er slutt opphører imidlertid Gloria og Dag Vidar å være et interessant par. En scene illustrerer dette. Det er en forsoningsscene. Han oppsøker huset hennes. Hun kommer ut uten sminke og kledd i en hvit pysjamas og legger seg sårbar inn i armene hans:

    – Det går bra, hvisker jeg. Og for første gang mener jeg det. Så holder jeg rundt henne så godt jeg klarer. Jeg aner ikke hva som skjer med henne. Om hun griner eller bare fryser eller hva. Himmelen over oss er lys og full av stjerner. Og jeg bare holder og holder, og det er så godt å bare ha en kommando. Og den skal jeg i hvert fall følge.
En kommando, eller rett og slett kommandoen? Det er ikke lett å si, men reaksjonen min blir: Akk! Klisjeen springer i øynene. Den tøffe, utfordrende jenta blir gjort ufarlig og håndterbar. I den folden Dag Vidar faller inn har den unge mannen kommandoen der han omfavner sin hvitkledde. Er det urimelig å kreve noe mer av en ungdomsroman? Ungdomskjærligheten er tross alt som regel ganske enkel, og da må vel også kjærligheten som utspiller seg i ungdomsromanen være heller enkel. Kanskje leser jeg med unødig sterkt feministfarget glass i mine briller når jeg i Yatzy ser en god idé, en vellykket stil, en praktfull ansats over et tradisjonelt innhold, og blir skuffet.

Det er selve tekstkvaliteten som gjør Rosenløw Eegs bøker så fascinerende. Det er tekst full av konkrete, klare bilder, et språk som hele tiden søker den virksomme metaforen, ordsammensetningen, rytmen. Det er personenes sårbarhet som nedfeller seg i sårbare og skjøre, overraskende ordrekker av ufullstendige setninger og muntlighet. Rosenløw Eegs språk er slik at en har lyst til å bøkene hans litterære priser.

Yatzy er muligens en pris verdt, men nærlesningen av den viser likevel at under dekket av sin sterke, særpregede stil har Rosenløw Eeg hatt mer å hente når det gjelder selve historiens og karakterenes kompleksitet og tekstens fylde og tankeinnhold.

* * * * *

Foruten Brageprisen for 2004 mottok Yatzy også Kulturdepartementets litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok for 2004.

Andre anmeldte bøker av Harald Rosenløw Eeg:

  • Stjernetrekker
  • Alle duene
  • Alt annet enn pensum
  • Gyldig fravær
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Prisvinner.

  • Da Lille Larsens hus blåste bort
  • andungen og jeg (jul) og (torsdag)
  • Bøker av Jon Ewo
  • Svart elfenben
  • Tre nordiske billedbokvinnere 2004
  • Du kan også søke på sjanger: Prisvinner.

    Lagt til: 2004-12-01

    Relatert link: Inger Østenstad   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Yatzy
    Publisert 2005-01-05 21:01:32



    hei.

    leste anmeldelsen din på nettet. må bare kommentere én ting. du liker det ikke når Daggi sier at det er deilig å "bare ha en kommando" og tolker dette i et slags feministisk perspektiv. "én kommando" må i denne setningen leses i et slags dataspråk som vel Daggi bruker ganske ofte i boka. det vil si at det er deilig for han å bare ha en tanke/prosjekt/kommando i huet (jeg bruker kommandoer som snarveier når du skal utføre ting på datamaskinen, som f-eks printe, save osv), og denne kommandoen er å være hos Gloria. det er ikke en kommando i militær forståelse, ikke kommando som å kommandere, at han endelig kan få kommandere en dame. der syns jeg du har bomma og lest boka ut i fra et vel feministisk perspektiv Daggi sjøl aldri ville ha hatt innabords. og derfra er du ganske streng med din voksne og feministiske lesning. jeg mener at Daggi er en ganske voldsom fyr som søker Gloria, en som har en like hard overflate som han. jeg syns bildet av han ser henne uten sminke er en fin og selvfølgelig ganske banal metafor for ungdommelig kjærlighet, som ikke handler om at den tøffe jenta må vise svakhet for han skal like henne. snarere ser jeg dette som et pek mot hans egen avsløring, av hans egen filmvisning, hvor alle hans svakheter skal komme til syne, det han frykter mest i hele boka. du må selvfølgelig uansett få lese hvordan du vil og jeg takker for at du leser og skriver med innlevelse og skarpt blikk, men jeg ville bare styre unna den verste misforståelsen rundt ordet "kommando".


    Harald Rosenløw Eeg

    Yatzy
    Publisert 2005-01-13 19:38:26



    Hei selv,

    takk for din kommentar til min anmeldelse. Jeg måtte lese Yatzy en gang til for å veie din kommentar og min anmeldelse opp mot romanteksten. I en uenigheten som denne kan egentlig bare teksten og lesningen av den megle.

    Uenigheten står om min tolkning av uttrykket ”en kommando”. Skal ordet forstås som 1) datasjargong, som dekkes av ordbokbetydningen ”befaling, påbud,” eller betyr det 2) ”myndighet til å gi ordre, lederskap” (Bokmålsordboka) og forsterker de sterke assosiasjonene til mannlig kontroll over kvinnelig sårbarhet som den aktulle tekstpassasjen vekker?

    I din kommentar legger jeg merke til at du har satt en akksent på ”én kommando”, noe som kanskje drar betydningen mer mot betydning 1). Jeg er imidlertid ikke sikker på om vi kommer nærmere en løsning ved en slik tautrekning mellom betydningene 1) og 2). Begrepet ”kommando” er nettopp interessant i den aktuelle scenen fordi det er mangetydig, har et rikt assosiasjonsfelt og mektig klangbunn. Omstendighetene har gitt Daggy ”én kommando”. Hvorfra stammer så denne kommandoen, som han opplever som en lettelse som fritar hans urolige sjel for forvirring og kaos? Skriver ikke hele scenen seg inn i en utvikling hvor han er i ferd med å forsone seg med seg selv, slik at denne ”kommandoen”, denne utvetydige vissheten om hva han vil og skal gjøre, stammer fra hans ”egentlige jeg”, hvor maskulinitet selvfølgelig er en viktig ingrediens?

    Det jeg ønsket å påpeke, er at det skjer en forskyvning mellom Daggy og Gloria i den aktuelle scenen. Mens hun har vært den som har hatt full kontroll, har vært beskyttet av sin svartkledde overflate og har kunnet bestemme reglene i deres relasjon, skifter rollene i denne scenen. Det usikre og skjeve styrkeforholdet mellom dem som gjorde forholdet deres interessant, blir ”normalisert”. Styrken blir omfordelt slik den kulturelt sett bør være, og denne omfordelingen er et viktig trinn i den rehabiliteringen av Daggy som skildres. Romanens tekstlige ”skjelving” har så langt reflektert og uttrykt Daggys indre skjelving og usikkerhet, som han vil overkomme ved å skjule. På dette tidspunktet i teksten hvor han ”finner seg selv”, holder han plutselig rundt en skjelvende ung pike. I en interessant scene litt tidligere river Daggy av Gloria gymbuksa og ydmyker henne slik foran klassekameratene. Hvorfor gjør han dette? Fordi hun avkledd sin svarte rustning, i gymtøy, blir mer ”håndterbar” for ham og han ønsker å gjøre henne enda mer ”håndterbar” ved å avsløre hennes kvinnelighet? Klassevenninnenes skadefryd etter denne episoden tyder på at scenen ufarliggjør og allminneliggjør Gloria. Rehabiliteringen av Daggy skjer gjennom denne forskyvningen i makt og styrke og repeterer et gammelt narrativt grunnmønster, et grunnmønster som en kan lengte etter å se overkommet, bearbeidet, omformet i den beste samtidslitteraturen.

    I Yatzy medfører imidlertid grunnmønsteret ganske forskriftsmessig at Gloria må oppgi ”sin rustning” og påkle seg kvinnelighetens kjennetegn for å tjene fortellingens hensikt for Daggy.

    Det kan ikke være slik at en feministisk lesning ikke passer på denne teksten, fordi Daggy ikke har dette perspektivet innabords. Det er heller ikke slik at det ikke er mulig å lese dette på en annen måte, for eksempel at det handler om to unge mennesker som ”finner seg selv”. Daggy ved å brenne Dennis’ jakke og Gloria ved å forlate sin monomant svarte påkledning og ta i bruk også andre farger. Og at det er slik disse to blir i stand til å finne hverandre.

    Min intensjon har ikke vært å gi ordet ”kommando” en odiøs klang, men å fortolket det med utgangspunkt i den tekstsammenhengen hvor det forekommer.

    Inger Østenstad

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder