Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Faktabøker i Gyldendals 10:12-serie

Tekst: Simon Adams, Richard Walker, John Malam, Richard Platt

Simon Adams
Kodeknekkere. Fra hieroglyfer til hackere
96 sider
Gyldendal, 2003

Richard Walker
Hjernen. Det skjulte strevet til de små grå
96 sider
Gyldendal, 2003

John Malam
Gladiatorer. Liv og død i det gamle Roma
96 sider
Gyldendal, 2003

Richard Platt
Aper. Våre nærmeste slektninger
96 sider
Gyldendal, 2003

Anmeldt av Jonas bakken

Oversatte faktabøker over samme lest

Fagbøker har aldri spilt noen betydelig rolle i den norske barnelitteraturen. Det som publiseres av faglitteratur for barn i Norge, er i hovedsak oversatte bøker, og den typiske sjangeren er "faktaboka" om mer eller mindre eksotiske og sensasjonelle emner.

De fire fagbøkene som gis ut i Gyldendals 10:12-serie denne vinteren, er ingen unntak: Kodeknekkere av Simon Adams, Hjernen av Richard Walker, Gladiatorer av John Malam og Aper av Richard Platt. Alle fire bøker er oversatt fra engelsk, og titlene vitner om emner som ligger fjernt fra en norsk hverdagsvirkelighet.

Fire bøker – én utforming
Kodeknekkere, Hjernen, Gladiatorer og Aper er fire bøker snekret sammen etter én og samme arbeidstegning. Alle fire er nøyaktig 96 sider lange, hvorav de 84 første utgjør hovedpresentasjonen av emnet, mens den siste delen – kalt "Flere fakta" – inneholder diverse tabeller, ordlister og Internett-lenker. Bøkene har også den samme grafiske utformingen: Alle er fargerike og tungt illustrerte, med minst ett fargebilde per side. Layouten er for det meste stilfull, men det lille formatet (13 x 20 cm) tvinger litt for mange spalter, bilder, bildetekster, overskrifter og faktaruter til å slåss om en alt for begrenset plass.

En verden av koder
Den mest fascinerende og engasjerende av de fire bøker – i hvert fall for en forvokst gutt – er Simon Adams' Kodeknekkere. Adams gir et innsiktsfullt og til tider overraskende innblikk i den rollen koder spiller i menneskers hverdag: Alt fra språket vi snakker, til genene som styrer hvordan kroppen vår utformes, er til syvende og sist koder. Men til tross for dette brede perspektivet handler boka i hovedsak om de kodene mennesker har brukt for å sende hemmelige beskjeder til hverandre. Adams begynner med antikken og viser hvordan historien har avlet fram stadig mer avanserte former for koding – og strategier for å knekke kodene. Han nøyer seg imidlertid ikke med å fortelle om kodene, han lærer også leseren å lage – og knekke – koder på samme måte som spartanerne, Julius Cæsar, Maria Stuart, kong Ludvig 14. og amerikanske soldater under annen verdenskrig. Dette er et meget heldig grep som skaper en sterk innlevelse i verdenshistorien og ikke minst en intens lyst til å finne fram papir og blyant og sende hemmelige meldinger til alle man kjenner.

De små grå
Richard Walkers Hjernen er en faktabok på det jevne. Den gir en grundig og faglig oppdatert innføring i hjernens anatomi, nervesystemet, sanseapparatet og hjerneforskningens historie. Walker gjør enkelte forsøk på å involvere og aktivere leseren, blant annet med en samling synsbedrag, men disse forsøkene er alt for få, og store deler av boka minner mest om en biologilærebok for videregående skole. Boka skjemmes også noe av Walkers stadige kritikk og neglisjering av forskere og fagdisipliner som ikke deler hans positivistiske vitenskapssyn. Å skrive et delkapittel om behandling av mentale sykdommer gjennom tidene uten å nevne Sigmund Freud og psykoanalysen er ikke heldig.

Never judge a book by it's cover
Den som blir grepet av tittelen og det dramatiske bildet på omslaget til John Malams Gladiatorer, og følgelig kjøper denne boka, vil sittet slukøret igjen i sofaen når boka er lest. Dette er nemlig ikke en bok om gladiatorer, men om dagliglivet i det gamle Roma. Gladiatorene omtales riktignok på 20 av de 96 sidene, men da gjenstår hele 76 sider med en tørr og småpedantisk presentasjon av alt fra skolesystem til klesplagg. Malam forsøker til tider å live opp framstillingen med noen morsomme kommentarer, men dessverre er ingen av dem spesielt morsomme. Jeg vil ikke påstå at Gladiatorer er en dårlig bok, det er utrolig hvor mye av Romerrikets historie som er presset inn på de få sidene, men sett i forhold til det den gir seg ut for å være, er den en skuffelse.

Våre små og store søsken
Richard Platts Aper er den mest velskrevne av de fire bøkene. Platt viser en stor forståelse for og kjærlighet til fagfeltet, og han evner å formidle et til tider komplisert kunnskapsstoff på en lettfattelig og – ikke minst – humoristisk måte. Komposisjonen i boka er også godt gjennomtenkt. Platt gir leseren først et nært innblikk i apenes liv, og han legger stor vekt på de likhetstrekkene aper har med mennesker, slik som intelligens, sosial atferd og matvaner. Deretter går han videre til all uretten vi mennesker har gjort og gjør mot våre nærmeste slektninger, før han avslutter med konkrete tips om hvordan hver enkelt av oss kan bidra til at jordas gjenlevende aper kan få et bedre liv. Platt klarer dermed å knytte sitt eksotiske emne til leserens hverdag, og han gir da boka si en relevans de tre andre bøkene mangler.

Forlagets ansvar
Det er vanskelig å finne noe å utsette på disse fire nye bøkene i Gyldendals 10:12-serie; bøkene har en strømlinjeformet komposisjon og layout, og alle er skrevet av forfattere med oppdatert kunnskap på de enkelte fagfeltene. Det er imidlertid grunn til å være kritisk til Gyldendal, som i så stor grad satser på oversatte, kulørte faktabøker og dermed fortrenger den øvrige faglitteraturen for barn. Det burde være plass til norske forfattere og andre sakprosasjangrer enn faktabøker i den norske barnelitteraturen.

Du kan også søke på sjanger: Fagbok.

Lagt til: 2003-03-06

Relatert link: Om Jonas Bakken   

[ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


Faktabøker i Gyldendals 10:12-serie
Publisert 2003-03-13 01:02:35



Forlagets ansvar

Det er flott at faktabøker blir anmeldt av Barnebokkritikk. Og det var hyggelig at de 4 oversatte titlene, Hjernen, Kodeknekkere, Aper og Gladiatorer i 10:12-serien fra Gyldendal har fått grundig omtale hos dere!

Men vi vil gjerne rette opp en misforståelse! Anmelderen tar nok feil i at Gyldendal satser i stor grad på oversatte, kulørte faktabøker for barn. Vi satser friskest på norske! Hos oss blir det utgitt flest norske faktabøker for barn. Oversatte bøker kommer i tillegg, og kan ikke sies å fortrenge øvrig faglitteratur hos oss. De 6 oversatte titlene i år har dette til felles: De er påkostede faktabøker om relativt spesielle emner, til en svært rimelig pris for leserne. På den måten får leseren flere muligheter, og ikke færre.

Gyldendal er blant de ledende forlag når det gjelder å utvikle norske faktabøker for barn. Noen av dem har oppnådd internasjonalt ry og er oversatt til flere språk. Blant de 9 egenutviklede titlene i år finner vi to bøker i den kulørte norske serien Vitenskapsbiblioteket: I Liv i universet formidler Eirik Newth den nyeste forskningen innen astronomi og biologi, fantasirikt illustrert av Ann Avranden. I Triks på roterommet presenterer Svenn L. Andersen og Otto Øgrim spennende fysikkeksperimenter barn kan gjøre hjemme. Vi utgir også Biografien om Henrik Ibsen, for ungdommer, skrevet av Stein Erik Lunde og illustrert av Steffen Kverneland. Bare for å nevne noen ...

Vi er glad for ansvaret vi har og tar for å formidle norsk faktakunnskap til barn, og likeledes fornøyd med at vi i tillegg kan presentere noen påkostede oversatte utgiveler til en rimelig pris.

Bodil Teig, faktaredaktør i Gyldendal Barn & Ungdom

Faktabøker i Gyldendals 10:12-serie
Publisert 2003-03-13 01:09:25



I min anmeldelse av fire faktabøker i Gyldendals 10:12-serie kritiserte jeg Gyldendal for å satse for mye på ”oversatte, kulørte faktabøker”, og jeg ønsket meg større plass til norske forfattere og andre sakprosasjangrer enn faktaboka. Redaktør Bodil Teig i Gyldendal har nå svart på kritikken og kan fortelle at de i år skal gi ut hele 9 faktabøker for barn skrevet av norske forfattere.

Når det gjelder andelen norske bøker, innrømmer jeg at kritikken var noe forenklet, og at det var uheldig at den rammet nettopp Gyldendal; det fins sikkert forlag som satser mindre på norsk faglitteratur enn dem. Men når de valgte å gi ut fire oversatte faktabøker samtidig, grep jeg sjansen til å sette fokus på noe jeg mener er et problem i forlagsbransjen generelt. Det var aldri min intensjon å henge ut akkurat Gyldendal, og jeg beklager hvis forlaget fikk dette inntrykket.

Det er imidlertid én side av min kritikk som ikke ble imøtegått av Gyldendal, og det er den dominerende stillingen faktaboka har som sakprosasjanger for barn. Det er lite i Bodil Teigs svar (med unntak av den lovende Ibsen-biografien) som tyder på at Gyldendal har planer om å bryte faktabokas monopol; titler som Liv i universet og Triks på roterommet vitner om naturvitenskapelige faktabøker av samme type som norske barn har blitt servert siden 1950-tallet. Det er også verdt å merke seg at Teig i sitt svar ikke skiller merkbart mellom begrepene ”faglitteratur” og ”faktabøker”.

Det jeg etterlyste i min anmeldelse, var altså ikke primært flere norske faktabøker, men en stimulering av en bred norsk sakprosa for barn, der sjangrer som essayistikk, historiebøker, biografier og reisereportasjer også har livets rett. Gyldendals planlagte Ibsen-biografi for ungdom er i så måte et skritt i riktig retning, noe forlaget fortjener all mulig ros for.

Jonas Bakken

Faktabøker i Gyldendals 10:12-serie
Publisert 2003-03-20 10:21:15



Forhastede konklusjoner

Jeg merker meg at Jonas Bakken velger å plassere min kommende bok, "Liv i universet", i kategorien "naturvitenskapelige faktabøker av samme type som norske barn har blitt servert siden 1950-tallet". Det sier mye om Bakkens saklighetsnivå at han føler seg kallet til å felle en bastant forhåndsdom over en bok han umulig kan ha lest. Jeg kan bare håpe han har et mindre lemfeldig forhold til bøkene han anmelder.

Bakkens egentlige ærend avsløres når han velger å omtale Gyldendals kommende Ibsen-biografi (som jeg også må anta han ikke har lest) som et skritt i riktig retning. Bakken er humanisten som syns det kommer ut for få bøker om hans egen fagkrets. Hvilket er greit. Jeg vet hvordan det føles. For faktum er at det ikke eksisterer noen naturfaglig barneboktradisjon med røtter tilbake til femtitallet. Det er først de siste fem årene det er begynt å bli sving på utgivelsen av norske fagbøker for barn og unge, uansett emne.

Hovedårsaken er at faglitteratur for barn lenge var diskriminert. Først etter at vi fikk innkjøpsordningen i 1996 fikk forlagene det økonomiske grunnlaget de trengte for å satse på fagbøker, som tross alt konkurrerer med påkostede utelandske bøker. Jeg anbefale Bakken å sette seg inn i bøkene som er kjøpt inn siden 1996. Han vil oppdage at de fleste av genrene han etterlyser, faktisk finnes på Kulturrådets innkjøpslister.

Selvsagt trenger vi en rikere norsk sakprosaflora. Men ansvaret for dette ligger ikke på forlagene alene. De er helt avhengige av at forfattere kommer med ideer til prosjekter som har en sjanse til å nå frem til lesere med flere valgmuligheter enn noensinne. Det stiller særlige krav til emnevalg og formidlingsevne. Som en av dem som har vært med på å vurdere forslag til bokprosjekter, er min erfaring at norske akademikere alt for sjelden viser at de har forstått denne problemstillingen.

Erik Newth

Faktabøker i Gyldendals 10:12-serie
Publisert 2003-03-20 10:28:47



For et par uker siden skrev jeg en anmeldelse av fire faktabøker i Gyldendals 10:12-serie. Jeg fant ikke mye å utsette på bøkene; de var strømlinjeformede i både design og tekst. Forfatterne kunne åpenbart sine fag, og de formidlet faktaopplysninger på en enkel og lettfattelig måte. Men likevel var jeg ikke helt fornøyd med de fire bøkene Gyldendal hadde sendt meg.

For det første var det emnene: eksotiske, ville dyr, dramatiske høydepunkter fra verdenshistorien, fantastiske vitenskapelige oppdagelser, kort sagt det samme som faktabøkene handlet om da jeg selv var barn, og det samme som generasjoner av barn før meg har blitt servert. Hadde det virkelig ikke skjedd noen utvikling?

Den andre jeg reagerte på, var at alle fire bøker var oversatt fra engelsk. Jeg så på hvilke andre fagbøker som hadde kommet i 10:12-serien, og fant en stor overvekt av oversatte titler. I den skjønnlitterære delen av serien var det derimot et stort antall norske bøker. Ifølge Årboka Litteratur for barn og unge 2002 og 2003 har det vært en sterk økning i antall fagbokutgivelser for barn de siste årene (fra 113 i 1999 til 226 i 2001), men denne økningen skyldes i stor grad et økende antall oversettelser fra engelsk (fra 56 i 1999 til 127 i 2001). På vegne av faglitteraturen syntes jeg dette var en uheldig tendens, og jeg ønsket å oppfordre forlaget til å satse mer på en original norsk faglitteratur for barn.

Men alt dette var egentlig mindre bekymringer. Det som virkelig plaget meg, var sjangeren de fire bøkene var skrevet i, nemlig faktaboka. Faktaboka er en sjanger som har mye av sitt idégrunnlag i et utdatert positivistisk vitenskaps- og tekstsyn, der man ser på språket som et nøytralt formidlingsledd som kan sette leseren i direkte kontakt med de objektive sannheter. Faktaboka framstiller seg som en objektiv formidler og underslår dermed at den er skrevet av en forfatter, et levende menneske med bestemte motiver, meninger og holdninger, som alltid vil sette sitt preg på tekstens retorikk. Allerede sjangerbetegnelsen ”faktabok” viser dette: Det som står i ”boka”, er ikke tekst utformet av en forfatter, men rene ”fakta”.

10:12-serien er et nærmest overtydelig eksempel: På forsiden av bøkene står det ikke forfatternavn over tittelen, men ”Fakta om”. Forfatternavnet er henvist til en liten krok på baksiden. (På de skjønnlitterære utgivelsene i 10:12-serien står derimot forfatternavnet sammen med tittelen på forsiden.) Det er heller ikke mulig å finne en eneste opplysning om – eller et bilde av – disse fire forfatterne. Hvem er de? Hvor kommer de fra? Hvilke faglige kvalifikasjoner har de? Insisteringen på det objektive fortsetter dessuten inne i bøkene; for eksempel er de fleste tekstsegmentene knyttet nært opp til et fotografi, slik at teksten framstår som en verbalisering av det fotografiet dokumenterer, og dermed får styrket sin objektive status. Det er heller ingen kildehenvisninger eller andre referanser som forteller hvor opplysningene stammer fra; alt framstår som selvfølgelige, gude- eller naturgitte sannheter.

Faren med en sjanger og en framstillingsform som insisterer på sin objektivitet, som faktaboka gjør, er at den svekker leserens kritiske beredskap og dermed gjør leseren til et lett offer for forfatterens bevisste (eller ubevisste) påvirkning og manipulasjon. Når leseren er et barn, er det desto større grunn til å være varsom. For å illustrere problemet, kan vi se nærmere på en detalj fra Simon Adams’ Kodeknekkere (oversatt av Eirik Newth). En stor del av denne boka handler om bruk av koder i krigssituasjoner, og ser man på hvilke historier Adams trekker fram, oppdager man raskt et mønster: Historien ses nesten alltid fra britisk eller amerikansk side. Adams forteller blant annet om amerikanernes bruk av indianerspråket navaho som kodespråk under stillehavskrigen, en kode som japanerne – ”en svært besluttsom fiende” (s. 41) – aldri klarte å knekke. Framstillingen er omgitt av følgende illustrasjoner: en navaho-indianer som får medalje av president Bush, et vakkert landskap i navaho-reservatet, to navaho-indianere i kamp, et Mustang-jagerfly, minnesmerket over USAs seier i slaget ved Iwo Jima – og et japansk bønneflagg med følgende bildetekst: ”Mange japanske soldater valgte døden framfor fangenskap. Noen bandt bønneflagg som dette til hodet før de gikk i kamp.” (s. 38). Når japanerne forsøkte seg med kodede meldinger, gikk det selvsagt ikke like bra: ”Japanerne var sikre på at Purple-chifferet var uknekkelig. Men allerede i september 1940 klarte en gruppe amerikanske kodeknekkere […] å dekryptere Purple-meldinger” (s. 57–58). I en bildetekst får Adams også nevnt at ”angrepet på Pearl Harbor fant sted tidlig en søndag morgen, da mange soldater hadde permisjon”. Selv om hver enkelt del av Adams framstilling kan gjøre krav på en viss objektiv sannhetsverdi, gjør sammensetningen og synsvinkelen dette til en historie om de smarte amerikanerne som gjentatte ganger overlister en dum, hensynsløs, irrasjonell og suicidal fiende. Når boka framstiller seg som en nøytral formidler av objektiv sannhet, med en totalt usynliggjort forfatter, dempes leserens kritiske beredskap overfor retorikk som dette. Og det er ikke noe unikt ved Kodeknekkere. Alle de fire faktabøkene jeg anmeldte, hadde en retorikk sterkt preget av forfatternes personlige holdninger.

Dette er noe av bakgrunnen for min kritikk av faktaboka, og av Gyldendals fortsatte satsing på denne sjangeren. Det jeg ønsker i stedet, er en faglitteratur som synliggjør – og dermed ansvarliggjør – forfatteren som avsender og tekstprodusent, en faglitteratur som lar barna gå i dialog med teksten og vurdere denne kritisk. Da er det nødvendig å stimulere andre sjangrer enn faktaboka. Dette er ikke bare et spørsmål om marked, eller om fagfolks interesse for å skrive for barn; det handler like mye om forlagenes pedagogiske og etiske ansvar overfor sine yngre lesere.

Jonas Bakken

  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.033 Sekunder