Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Tarzan - apenes konge

Tekst: Edgar Rice Burroughs

Klassiker
Edgar Rice Burroughs
Tarzan - apenes konge
Orig. tittel: Tarzan of the Apes
Oversatt av Sverre Knudsen
343 sider
Berømte bøker, Aschehoug 2004

Anmeldt av Knut Anders Løken

Tarzan - antropoidenes konge?

Tarzans fostermor, en menneskeape, blir omdøpt til en antropoide i den første norske fulloversettelsen av Tarzan - apenens konge. Som oversettelse er ordet antropoide ytterst pussig, men minner oss om at helten fra Afrika først og fremst kjemper for det tapte Amerika.

Edgar Rice Burroughs (1875-1950) lanserte figuren Tarzan i 1912, først som føljetong og senere som hovedperson i 24 bøker. Tarzan har hatt en spesiell plass hos norske gutter gjennom Windju Simonsens grønne guttebøker. Aschehougs nyoversettelse av første Tarzan-bok lærer oss at den gamle gutteboken bare ga oss halvparten av stoffet, men slett ikke foretok noen skamløs dissekering. En pinlig svak slutt ble i sin tid kraftig forkortet, så inntil i dag har vi heldigvis ikke visst at Tarzan kjører bil.

Allegorien som forsvant
I 1888 ble den engelske lord Greystoke og hans kone satt i land på Afrikas vestkyst etter et mytteri. Deres ett år gamle barn ble adoptert av en ape da foreldrene døde. Opplegget for en robinsonade går rett over i Kiplings Jungelboken, og ender så i Tiggerprinsen. av Mark Twain, en av Burroughs favorittbøker. Tarzans største mirakel er ikke at han som baby overlever i jungelen, men at han klarer å finne ut hvem han egentlig er - og siden fylle rollen som engelsk adelsmann. Men en forvandling fra ape til adelsmann er langt mer fantastisk enn veien fra tigger til prins, og når mirakelet er så stort, vil tanken om en allegori presse seg fram. Tarzan finner foreldrenes etterlatte bøker, og vil lære seg selv å lese. Da heter det i Sverre Knudsens nye oversettelse:

    Tarzan blant apene, (...) en figur som representerte det primitive som kjemper seg gjennom uvitenhetens mørke mot kunnskapens lys. (s 70)
Denne direkte henvisningen til Tarzan som allegori er en typisk smakebit på hva guttebokutgaven har utelatt.

Smuss-ironi
Nyoversettelsen viser også at originalen hadde mange utsagn om politikk og kjønn som ble fjernet i gutteboken. Et godt eksempel finner vi når Tarzans mor fortviler over å bli etterlatt i jungelen:
    ...jeg skulle ønske jeg var en mann, med en manns innstilling, men jeg er bare en kvinne som ser mer med hjertet enn med hodet... (s 26)
Slike holdninger er ikke nødvendigvis knyttet til en bestemt tidsalder, men heller til pulpføljetongen som sjanger. Det er særlig innskutte fortellerkommentarer som gir uttrykk for populistiske holdninger om politikk, vitenskap, rase- og kjønnsforskjeller. Men disse kommentarene ble nok lest med en viss ironi, da som nå. I den gamle norske gutteboken slipper vi disse halvfordøyde mestertankene, og de er da også en barnebok like fremmed som Morgan Kanes kvinnesyn er i dag. Hvis noen skulle ha tanker om at Islam "vil alltid være til hinder for den vitenskapelige utvikling"(s 180), så har de ikke lært det av Tarzan-bøkene. Også dette innspillet var fjernet i gutteboken.

Fortellerkommentarene fremstår i dag som ufrivillig komikk, men er språklige fargeklatter. Som mestertanker svever de høyt, også rent stilistisk - i pompøs barokk hvor oversetter Sverre Knudsen henger godt med. Andre steder kan det være et problem at oversetteren har sett det som sin oppgave å plotte originalen litt for nøyaktig både i syntaks og ordvalg. Det skurrer vel litt i nyansene når en "polished gentleman" blir oversatt til "glatt gentleman"(s 244) i dette tilfellet:
    He had not in one swift translation become a polished gentleman from a savage ape man...
Paradoksalt nok blir nyoversettelsen også en hyllest til det arbeidet Johan Saastad i sin tid gjorde da han bearbeidet gutteboken for Windju Simonsen. De intense kampskildringene ble beholdt, men gutteboken kuttet nådeløst i stillestående dialog, og fjernet bipersoner som ikke deltar i den sentrale handlingen. En lang samtale mellom to karikerte vitenskapsmenn - nærmest en innlagt sketsj - ble helt strøket.

Berømt pulp
Aschehoug serie "Berømte bøker" er et prisverdig og etterlengtet kulturløft, men vi savner et forord. Når serien spisser seg mot de bibliofile, så ønsker vi også å vite noe om publiseringshistorie og oversetterholdninger. Tarzan – apenes konge fortjener sin plass i dette biblioteket, men ikke på grunn av ubetinget litterær kvalitet.

Mest skjemmende er de mange tilfeldighetene. Tarzans Afrika er omtrent på størrelse med Vestfold fylke, og roper du i skogen, så får du stort sett svar. Men selv om Tarzan ble født i en føljetong, så lærer vi av denne fulloversettelsen at første Tarzan-bok også er en avsluttet dannelsesroman. Allegorien om menneskehetens utvikling er tydelig. Først lærer han seg å drepe, så lærer han seg å lese, og til slutt avstår han fra den kvinnen han begjærer. Selvoppofrelsens nådegave må altså ha spiret i hans adelige blod. Men den forkortete guttebokutgaven hadde kuttet alle historiske referanser, og det har derfor vært vanskelig å forstå hvordan datiden tolket Tarzans engelske adelskap. Ordet antropoide kan være et fruktbart nøkkelhull mot dette perspektivet.

Antropoidenes konge
De grønne guttebøkene lærte oss at Tarzan ble oppdratt hos de store menneskeapene. Vi får aldri vite nøyaktig hvilken art, men Karl Dahls romantiske forsider tegner noen forvokste sjimpanser. Oversetter Sverre Knudsen har valgt å bryte gutteboktradisjonen når han omtaler dyrene som antropoider:
    Til slutt oppdaget han vesenet som de små apene fryktet: menneskeudyret (...) en stor antropoid, en menneskelignende ape (...) nært beslektet med gorillaen, men mer intelligent (...) den mest fryktinngytende forløperen for mennesket. (s 33)
Det er uvisst hvordan vi skal tolke dette ordet, som vi neppe bruker i vår dagligtale, som i leksikon både blir brukt om alle ekte aper - inkludert bavianer, og om den snevrere grenen menneskeaper - uten bavianer. Oversetteren oppnår å presisere at det tidligere ordet menneskeaper bare var en tolkning, og henviser i stedet til anthropoids, det engelske opphavsordet. Dette er sært. De som ønsker å gå til originalteksten på ordnivå, bør heller finne fram den engelske teksten. (Og i så fall vil det være en diskusjon hvilken utgave man skal gå til - lord Greystoke het vel strengt tatt lord Bloomstoke i de første utgavene?)

Burroughs har altså funnet opp en ny apesort, diffust skildret, men greit tolket som menneskeape i gutteboken. Det blir litt pussig når en lite konsistent føljetongtekst blir behandlet mer bokstavelig enn grunnteksten i en bibeloversettelse. Samtidig trenger vi denne oversettelsen for å oppdage det historiske bakteppet som gir Tarzan mening. Anthropoids er i dag ute av vanlig bruk i engelsk, men var som moteord knyttet til en eksplosiv interesse for antropologi og darwinisme rundt år 1900.

Burroughs Afrika
Antropologiens kilder lå i Afrika, og to personer ble viktige for interessen i USA: Kolonikongen Leopold II av Belgia fikk Afrika på den politiske dagsorden, mens den tyske viltsamleren Carl Hagenbeck sørget for at afrikanske dyr ble godt synlige i USA. Kong Leopold ble skrevet ut av gutteboken, i likhet med Hagenbecks boktittel Beasts and Men som opprinnelig er nevnt i Son of Tarzan. Hagenbecks bok lokket den amerikanske overklassen til viltsafari i Afrika - også i et forsøk på å finne levende dinosaurer! Samtidig engasjerte populære forfattere seg mot menneskeslakten i Kongo. Mark Twain skrev i 1906 en sarkastisk pamflett mot den amerikanske støtten til kong Leopold, mens Arthur Conan Doyle engasjerte seg i England med The Crime of Congo i 1909. I denne hete debatten var det også en modig helt. Shippingmannen Edmund Dene Morel brakte de blodige nyhetene hjem fra Afrika, og ble foreviget som en av Arthur Conan Doyles figurer i The Lost World - skrevet samtidig med Tarzan. Morel var dermed også en mulig modell for John Clayton, Tarzans far.

Uønskete borgere
Blant mange ofre for Afrika-feberen var det nok Teddy Roosevelt som ble hardest rammet. Da den jaktglade presidenten forlot det Hvite hus i 1909, dro han rett til Afrika og skjøt 296 dyr. Skriveriene om denne virile ekspedisjonen hadde knapt kulminert før Burroughs skapte Tarzan, noen måneder etter Roosevelts hjemkomst. Men Afrika ga bare stoffet og rammen til føljetongfortellingen. Innenriks måtte Roosevelt forholde seg til et nytt Amerika, med trustdannelser og demonstrasjonstog, og etter en tungeglipp lanserte han uttrykket "uønskete borgere". Nye innvandrergrupper fra Sør-Europa hadde strømmet på for å fylle arbeidsplassene i industrien, og mange lengtet nå tilbake til det angelsaksiske USA. Fra denne konflikten var det kort vei til å plassere en engelsk adelsmann i darwinistiske svermerier.

Darwinismens omega
I boken Audacious Kids peker litteraturforskeren Jerry Griswold på USA som darwinismens omega, et sluttpunkt for menneskelig utvikling. USA var også det endelige reisemålet for Tarzan i første bok. Nord-Amerika hadde tidligere samlet staute karer fra alle verdenshjørner, og bare de beste hadde overlevd. Men på Burroughs tid var ikke lenger USA et naturens laboratorium for menneskelig utvikling. Den gryende forfatteren hadde selv strevd med å bli en self-made forretningsmann, og kunne med en viss rett hevde at tiden hadde løpt fra ham.

Den økonomiske liberalismen fikk skylden. Vinnerne hadde samlet store formuer på få hender gjennom karteller og nye overklassenettverk. Taperne ropte på sosialisme. Hvilke følger ville denne utviklingen få i et darwinistisk perspektiv? Tenk om fremtidens mennesker ikke utviklet seg fra de sterkeste fenotypene blant oss, men fra massen, de som ropte på sosialt sikkerhetsnett og som ikke hadde evnen til å forsørge seg selv? Eller enda verre, ved rettet seleksjon i et dekadent samfunn, hvor de best tilpassete ble født til rikdom og aldri trengte å øve sine sanser? Hvordan skulle man forsvare samfunnet mot degenerering? Tarzans forfatter fant svaret i seg selv.

De som skaper sosialister
Edgar Rice Burroughs hadde i sine yngre år arbeidet som militær og kvegdriver på grensen mellom sivilisasjon og vill natur. Burroughs ble en av mange som sverget til frontier-bevegelsen, en svermerisk tanke om at den gode amerikaner ble tømt ut med cowboyer og nybyggere. Fortellerkommentarene om Darwin ble kuttet i gutteboken, men er nødvendige for å belyse Tarzans motstandere. Gutteboken kuttet også Robert Candler, en velfødd storkapitalist som krever Janes hånd. Andre skurker mistolker Darwin som en overmennesketeori. De vil rane seg til rikdom i Afrika med skytevåpen, men er ikke siviliserte i den forstand at de tar ansvar for andre. Disse skurkene er ikke nødvendigvis rike. De er heller ikke sosialister. Men det er slike som skaper sosialister. I frontier-bevegelsens navn burde ikke samfunnet tillate lettvinte veier til penger og makt. For mennesket må prøves, for å utvikle sin adel, sin moral og sine sanser.

Når vi endelig kan forholde oss til hele teksten, ser vi at Tarzan ikke lenger er apenes konge, men alle antropoiders konge, det darwinistiske omega i seg selv - og den fullkomne frontier:
    Musklene ligger der (...) men de blir underutviklet fordi du aldri trenger å bruke dem. Slik var det ikke med Tarzan. (s 223)


Les også:
  • Kjell Olaf Jensens artikkel om Johathan Swift gjenfortalt av Martin Jenkins: Jonathan Swifts Gullivers reiser
  • Kjell Olaf Jensens artikkel om Victor Hugos Ringeren i Notre Dame
  • Kristin Ørjasæters anmeldelse av Frances Hodgson Burnett: Den løyndomsfulle hagen (Samlaget 2004)
  • Kjell Olaf Jensens anmeldelse av Levis Carroll: Alice på eventyr under jorda (Von Forlag 2003) og Lewis Carroll: Alice i Eventyrland (Omnipax 2003)
  • Lars Helge Nilsens anmeldelse av Hector Mallot Frendeløs (Samlaget 2003)

  • Kristin Ørjasæters artikkel Anne fra Bjørkely, 95 år i år
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Klassiker.

  • Jernmannen
  • Den hemmelige hagen
  • Tordensønnen / Røde vinder
  • Shakespeares Hamlet
  • En liten prinsesse
  • Du kan også søke på sjanger: Klassiker.

    Lagt til: 2005-04-20

    Relatert link: Knut Anders Løken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Tarzan - apenes konge
    Publisert 2005-05-19 01:14:20



    Hei kjære redaksjon.

    Først vil jeg gi dere ros for fine nettsider, og at jeg er glad for at
    det finnes et sted som tar for seg barneboken.
    Det jeg skulle ønske meg var at dere kommenterte illustrajon mere.
    Dette er jo en stor del av en barnebok. En vel så viktig del som teksen
    etter min mening.

    Når det gjelder Tarzan, så opptar denne boken meg spesiellt siden jeg
    har illustrert forsiden av boken. Jeg la vekt på at forsiden skulle
    være tro mot innholdet. Situasjonen som utspiller seg på omslaget
    finner sted inne i boken. Illustrasjonene som brukt inni boken er
    hentet fra andre steder. Jeg syntes de er vakkert utførte
    illustrasjoner, men de er feil i forhold til innholdet. (Tarzan sloss
    f.eks ikke med kvelerslanger i boken, selv om dette er avbildet,
    lendekledet hans er av hjorteskinn o.s.v ) Dette er et valg som er tatt
    av designeren av boken og av forlaget.

    Håper dere vil gå mer inn i kommentering av illustrasjon i tiden
    fremover.
    :-)

    Vennlig Hilsen
    Tor Edvin Strøm
    Basta illustrasjon og design

    Tarzan - apenes konge
    Publisert 2005-05-25 21:21:27



    Det er synd hvis noen oppfatter det slik, at vi ikke er opptatt av illustrasjoner. Vi bestreber oss virkelig på å følge opp norske illustratører, også i dette tilfellet. Men hva skal vi tro, når vi saumfarer kolofonen uten å finne henvisning til forsideillustratør? I samme serie er det brukt grafiske bearbeidelser av gamle stikk på "Greven av Monte Christo". Og inne i Tarzan-boken er det gamle tegneserieplakater av amerikaneren Burne Hogarth. Hvordan skal vi da vite at det også har vært en norsk illustratør på ferde?

    Det lå nok mellom linjene i min anmeldelse at jeg personlig foretrekker Karl Dahls illustrasjoner fra de gamle norske bøkene, og at jeg derfor ikke kommenterte forlagets valg av Burne Hogarths tegneserieplakater. Jeg er ikke helt sikker på hvor Hogarths tegninger er hentet fra, men tipper at de er fra 70-tallet da Hogarths ry som tegneserietegner ble brukt for å relansere noen av de første Tarzan-bøkene. Tor Edvin Strøm har selv observert at disse tegningene er Tarzan-plakater med generelle motiver, uten spesiell tilknytning til handlingen. Forlagets valg er greit nok, siden Burne Hogarth regnes som Tarzan-tegneren par excellence - men da i tegneserienes verden. I dette tilfellet er jeg skeptisk til Hogarth som bokillustratør. På sine eldre dager hadde Hogarth perfeksjonert en stilisert jugendstrek, og opptrer nærmest som en blomsterdekoratør når han komponerer Tarzans jungel.

    Tor Edvin Strøms forsidetegning må dessverre tåle noe av den samme kritikken. I konkurranse med andre sjangre er det bokens oppgave å fristille den visuelle opplevelsen, og da spørs det om ikke bokillustratører nettopp må passe seg for tegneseriesjablongen. Tarzan har egentlig levd fire ganske isolerte liv, i bøker, film, tegneserier - og som animert Disney-figur. (De apene som Tarzan faktisk er konge for, eksisterer nesten bare i bøkene.) Det visuelle eierskapet til figuren har derfor ikke ligget hos Clinton Pettee, den første forsidetegneren, men heller hos profilerte tegneserietegnere som Hal Foster (Prins Valiant), Burne Hogarth og mange andre, med Dan Barry (Lyn Gordon) som min personlige favoritt. Og det er i denne tradisjonen Strøm har plassert seg.

    Strøm har rett i at han skiller seg fra Bogarth ved å ligge nærmere bokteksten, men tegneseriens slepne tusjteknikk har de to illustratørene felles. Selv om Strøm insisterer på ulikhet, sa førsteinntrykket meg at forsiden var utført som en pastisj over Hogarths kjente strek. For øvrig har designeren plassert Strøms tegning mot et lavoppløselig pixelprisme som tar mesteparten av plassen, og som slett ikke gir eventyrbilder for unge lesere. Jeg er derfor sterkt uenig i at denne forsiden har spesiell appell til barn. Det ville også blitt feil. I fulloversettelse er Tarzan - apenes konge et interessant historisk dokument, men ikke en typisk barnebok.

    Knut Anders Løken

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.026 Sekunder