Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Siste ytre

Tekst: Torvald Sund

Roman
Torvald Sund
Siste ytre
80 sider
Samlaget

Anmeldt av Jonas Bakken

Skøytebok med mange feilskjær

Torvald Sund er en rutinert barnebokforfatter med et tjuetalls utgivelser bak seg. Det redder imidlertid ikke Siste ytre fra å bli en heller kjedsommelig affære. Å skrive en ungdomsroman om langdistanseløpere på skøyter er for så vidt en frisk og original idé, men samtidig ligger dette emnet så langt unna de fleste ungdommers erfarings- og interesseområde at det må presenteres på en måte som engasjerer og skaper interesse hos leseren. Og det er på dette punktet Siste ytre snubler og faller i svingen, omtrent som Geir Karlstad på 10 000 meter under OL i Calgary.

I Torvald Sunds seneste ungdomsroman, Siste ytre, reiser vi tilbake til det tidlige 1990-tallet, tiden da utendørs skøyteløp synger på siste verset, og vi følger den 15 år gamle skøyteløperen Arvild Nilsen gjennom et begivenhetsrikt døgn i hans stort sett så mistrøstige liv. Arvild er det største talentet i distriktet, men til sin store frustrasjon får han ikke være med i den lokale skøyteklubben. Mora hans er nemlig – som foreldre skal være i norsk ungdomslitteratur – både nervøs, tungt alkoholisert og fattig, og hun kan derfor verken betale medlemskontingenten eller skaffe sønnen det nødvendige skøyteutstyret. Arvild har åpenbart hatt det vanskelig hele sitt liv, men denne vinteren topper frustrasjonene seg. Det skal nemlig arrangeres et stort skøytestevne i byen, med verdensstjerner som Bart Veldkamp, Thomas Gustafsson og – selveste – Johann Olav Koss, og der skal også gutter i hans aldersklasse være med, vel å merke de som er rike nok til å være med i klubben. Natten før stevnet renner det til slutt over for Arvild, og sammen med to kamerater bryter han seg inn og heller sand på den nylagte isen. De blir avslørt, men Arvild kommer seg unna og søker tilflukt i en nedlagt stall, og der ligger han det meste av boka, skjelvende av kulde, mens han reflekterer over sin håpløse situasjon.

I skildringen av Arvild som ligger i den gamle stallen og lytter nervøst etter sine forfølgere, viser Sund sin styrke som forfatter. Han tar i bruk hele sanseregisteret og gir levende framstillinger av lyder, lukter, den bitende kulden og ikke minst av de slag og spark Arvild forventer å bli truffet av:

    Det knirka i gisne golvplankar.
    Arvild kunne ta borti føtene om han ville.
    Det var store føter.
    Skonummer 46, om ikkje meir.
    Det stakk i ryggen, nedom nyrene.
    Den foten kunne sparke hardt. (s.20)
Komposisjonen kommer derimot galt ut i svingen. Romanen begynner med Arvild liggende i skjul i stallen, og den bakenforliggende historien blir fortalt gjennom de tankene Arvild gjør seg denne kalde natten. Dette er en uheldig løsning av flere årsaker. For det første blir mye av spenningen og utviklingen i historien borte. Idet boka begynner, er allerede det dramatiske høydepunktet – ødeleggelsen av skøytebanen – forbi, og det samme er hele spenningsoppbygningen mot dette høydepunktet. En tilbakeskuende fortelling kunne fungert hvis vi innledningsvis ikke visste hvorfor denne 15 år gamle gutten ligger livredd i en stall, og vi gradvis fikk nøstet opp forhistorien. Men Sund velger i stedet å plumpe ut med alt i løpet av de første fem sidene, og det eneste leseren deretter har å se fram imot, er en stadig gjentaking av hvor fælt Arvild har det. En annen uheldig konsekvens av denne komposisjonen er at denne i utgangspunktet tragiske historien oppleves som merkelig lite gripende. Som lesere får vi aldri være med Arvild i alle hans vonde nederlag, vi får kun referert at det var trist den gangen de måtte selge leiligheten, eller at moras kjæreste Roger en gang hadde banket ham opp. Det er selvfølgelig trist at slike ting skjer, men dette er en fiktiv fortelling og ingen barnevernsrapport, og da kan ingen forvente at leseren skal la seg gripe bare fordi hovedpersonen har opplevd vonde ting.

Sunds manglende evne til å skape engasjement hos leseren blir et enda større problem når han flytter fokuset fra Arvilds skjebne og over til selve skøytesporten. Vi blir gang på gang fortalt hvor stort det er at Johann Olav Koss kommer til byen, og hvilken tragedie det er for de gode, gamle skøytetradisjonene at man bygger innendørs skøytehaller, men hvis man ikke har stått og frosset på Bislet en gang på 1960-tallet og notert Per Ivar Moes rundetider i en kladdebok, er det vanskelig å reagere med annet enn et enkelt skuldertrekk. Å forutsette en nostalgisk innstilling til et emne hos ungdomslesere er sjelden en god idé. Men hvis det mot formodning skulle sitte noen tenåringer der ute som får den helt spesielle følelsen i magen når de tenker på radiostemmene til Knut Bjørnsen og Per Jorset, er de sikret et par timers underholdning i Siste ytre.

Andre anmeldte bøker av Torvald Sund:

  • Dans stille før stormen
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

  • Mæhle, Lars: Fuck off. I love you
  • Noen roper navnet mitt
  • Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane
  • Min tid kommer
  • Bomb dem
  • Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman.

    Lagt til: 2005-09-14

    Relatert link: Jonas Bakken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Siste ytre
    Publisert 2005-11-16 22:25:39



    Ei bok om mykje meir enn skeiseløp

    Då eg las Jonas Bakken sin omtale av Torvald Sund si bok Siste ytre, hadde eg alt lese boka, og kunne ikkje i det heile forstå at vi hadde lese same boka. Eg fekk difor lyst til å melde den boka eg har lese. Eg finn det likevel ikkje naudsynt å gjengi den delen av innhaldet som Bakken alt har skrive om, men startar om lag der Bakken forlèt Arvild, i stallen der han ligg skjelvande og frys, både av redsle og kulde.

    Her brukar Sund språket på ein slik måte ar vi kjenner både puls og hjarteslag, og adrenalinet som pumpar gjennom Arvild, der han ligg og ventar på straffa. Samstundes får vi servert den såre ironien i det at det for første gong er nokon som leitar etter han og bryr seg om kvar han er så seint på kvelden. Så er det heldigvis slik at akkurat i det Arvild (og lesaren) trur at no blir han teken og får gjennomgå, kjem redningsmannen, Karl Anton, som heller ikkje befinn seg på den sosiale solsida, og hjelper Arvild med å sjå hendingane i eit litt anna perspektiv. Og eg røper vel ikkje for mykje om eg seier at boka får ein utgang som vi både kan tru på og like.

    For meg virkar det som om Bakken har ønskt seg ei anna bok, og difor kritiserer Siste ytre for det ho ikkje er, noko som speglar seg i ein heller beisk tone alt frå startren. ”… men Arvild kommer seg unna og søker tilflukt i en nedlagt stall, og der ligger han det meste av boka (…) mens han reflekterer over sin håpløse situasjon.” Dette er vel meir enn ei mild overdriving; boka er på 80 sider, og alt på s.35 kjem den førebelse redninga: ”Ei varm hand strekte seg mot han. Han tok ho og vart dratt opp.” Og her er det altså at Karl Anton, den lokale skeisehelten frå mange tiår tibake, kjem med i forteljinga. Her i frå vert òg handlinga driven framover mot ei løysing, og Sund forlèt den retrospektive teknikken. Denne teknikken er ei av Bakken si hovedinnvending mot boka, der han seier at ”Komposisjonen kommer (…) galt ut i svingen”. Han tykkjer heile spenninga forsvinn med at ”det dramatiske høydepunktet – ødeleggelsen av skøytebanen” alt er forbi. Sund vel å ”plumpe ut med alt i løpet av de første fem sidene”. Slik eg ser det er det ikkje dette som er det dramatiske høgepunktet. Det er rett nok utgangspunktet for heile forteljinga, men både for Arvild og for lesaren kjem det mange fleire høgdepunkt seinare; Sund spelar på dramatiske strenger både når Arvild blir funnen, når Karl Anton røpar sin løyndom og ikkje mindre mot slutten, når Arvild skal vise kva han er god for.

    Eg er heller ikkje samd med Bakken når han skriv at ”Som lesere får vi aldri være med Arvild i alle hans vonde nederlag, vi får kun referert at det var trist den gangen de måtte selge leiligheten, eller at moras kjæresete Roger en gang hadde banket ham opp”. Bakken seier difor at det liknar meir på ein barnevernsrapport. Eg kunne ikkje vere meir usamd. Nettopp gjennom måten han fører den indre monologen på, kjem vi Arvild heilt inn på skinnet. Og dei gongane språket skapar distane, er det nettopp fordi Arvild har skapt denne distansen, gjort seg tøff, elles vert det for tungt å bere, både julinga og audmjukinga. Det vert ikkje mindre truverdig av den grunn.

    I siste avsnittet sitt seier Bakken at Sund si manglande evne til å skape engasjement hjå lesaren vert eit enda større problem når han flytter fokuset frå Arvild sin lagnad og over til sjølve skeisesporten. Ja, Sund skriv rett nok eit par sider med skeisehistorie, -namn og -fakta, men med berre litt godvilje tykkjer eg at såpass må det kunne vere, for at vi skal sjå kvifor det er fullsett tribune og dirrande spenning framfor løpa på stemnedagen. Og å seie at Sund ”flyttar fokus” på desse to sidene, er vel å overdrive.

    For meg er ikkje dette ei bok om skeisesport, men heller om det å gå ”livets skeiseløp”, ein metafor, meir eller mindre. Vi høyrer om motgang og dårlege odds, om å reise seg etter fall og om å utvikle seg og mogne til ny erkjenning, og om at varme, hjelp og samhald kan ein finne der ein minst ventar det. Og at ein kan vinne, sjølv om ein går siste ytre.

    Mi vesle innvending mot boka gjeld i grunnen berre språket. Sund skriv eit nokså radikalt nynorsk, der han vel svært mange av ”klammeformene” frå ordlista, og det må vere greitt nok. Men nokre gonger vel han reine bokmålsord, medan han somme gonger brukar heller konservative nynorskformer, og dette skurrar i mine øyre. Eg har også ein liten ”kjepphest”, der eg har ungdomsbokforfattarar som skriv nynorsk mistenkte for å tru at dei får færre lesarar om dei held seg til ”læreboknormalen”. Men på same måte som ein ikkje kan kritisere forfattaren for den boka han ikkje har skrive, kan ein vel heller ikkje kritisere han for det språket han ikkje brukar.

    Til slutt: Det norske Samlaget har gong på gong fått oppmoding frå bibliotekarar om å gjere framsida på bøkene for barn og ungdom meir spennande og mindre ”kunstneriske”. I ei undersøking eg hadde mellom hundre 9-ande klassingar, svara meir enn 70 % at framsida hadde mykje å seie for val av bok som dei ikkje hadde kjennskap til frå før. Særleg mellom bokmålsungdommar vil dette bastante eller tunge utrykket som Samlaget sine bøker ofte har, forsterke myten om at nynorsken er tung og traurig. Synd for Sund si bok, som eigentleg er lettlesen.

  • Siri Solvik Bertelsen er lærar i grunnskulen i Bergen, cand. philol. m/norsk hovudfag, har vore lærar i vel 30 år, underviser på ungdomssteget og har samstundes ansvaret for skulebiblioteket.

  •   Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.028 Sekunder