Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Tikk takk, sier tiden

Tekst: Gro Dahle
Illustrasjon: Svein Nyhus

Bildebok
Gro Dahle (tekst)
Svein Nyhus (illustrasjoner)
Tikk takk, sier tiden
Upaginert
Cappelen Forlag 2005

Anmeldt av Nina Goga

Når teksten fyller for mye

På bakgrunn av nyskapende og sterke bøker som Den grådige ungen, Bak Mumme bor Moni og Snill venter man gjerne spent på en ny bok fra Dahle og Nyhus. Tikk takk, sier Tiden skriver seg inn i rekken av reflekterende barne- og ungdomsbøker om tid. Michael Endes Momo eller kampen om tiden fra 1974 beskrives som et eventyr om tiden. I Herman (1988) av Lars Saabye Christensen dukker stadig Hermans funderinger over dagligspråkets tidsmetaforer opp. Gerhard Stoltz’ abstrakte illustrasjoner og konkrete refleksjoner om emnet samler seg i tittelen Tiden bor ingensteder (1993) og Øistein Hølleland har skrevet en kulturstudie for ungdom om Tid (1999). At emnet ikke bare fascinerer filosofer og urmakere, men også barne- og ungdomsbokforfattere skulle herved være tydelig. Å ta opp dette emnet krever derfor også at man forholder seg til det som er tenkt, sagt og formulert tidligere og ikke bare slipper ballongen og lar ordstrømmen presses ut.

Det kan like godt formuleres med en gang: Teksten i Tikk takk, sier Tiden oppleves som for tett, uredigert og masete. Selvsagt kan det være et poeng at teksten, lik som tiden, skal gå i ring, skal løpe som sekundviseren eller gjengi minutiøst. Kanskje skal språket bli like monstrøst som Tiden i denne teksten. Tiden er her gitt en mekanisk-menneskelig blandingsform med islett av ET-fantasier. I tråd med dette opptrer også Tiden, med stor T, som navn i teksten. Med sine spisse ledd, side frakk, klaprende sko (tikk takk) og bredbremmete hatt gir Nyhus tiden det skurkeaktige og skumle preget som teksten etter hvert formidler.

Hovedfigurene i teksten er Jenta og Tiden. Jenta får en klokke av mormoren. Gaven setter i gang Jentas tanker om tid.

    Du fins ikke, sier Jenta.
    Jo, sier Tiden og viser viserne sine.
    Jeg fins i neglene dine.
    Jeg er i håret ditt.
    I tærne dine. I armene. I beina.
    Jeg er i rommet du bor i.
    Jeg er overalt, sier Tiden.
Her er Dahle på linje med Stoltz som i Tiden bor ingensteder spør ”kan du kanskje høre at håret ditt gror?”. Jenta kommer etter hvert i konflikt med Tiden. Den vil ikke stoppe, vil ikke bli stille: ”Det klakker i de små hælene”. Til slutt blir Tiden sint:
    Da vokste Tidens tenner ut.
    Og de var spisse.
    Og harde.
Tiden angriper Jentas mor, skaper stress og kav. Det må tas et oppgjør med Tiden. Som i mange av konfliktene i Dahle og Nyhus’ tekster er det opptrappingen mot et utbrudd, en eksplosjon, av sult, sinne eller usynlighet, som utgjør hovedfokuset i teksten. Kan hende er Tiden vanskeligere å få tak på enn Mummes Moni. Det må mye tekst og ord til før Jenta og leseren kan slå seg til ro.

Nyhus’ illustrasjoner følger teksten, men forteller også sitt om tiden. Foruten aktører som Jenta, Tiden, foreldrene og mormoren, møter leseren en katt hun kanskje kjenner fra andre Dahle/Nyhus-bøker. Tiden er også i formene, i alt som er rundt (særlig det spiralaktige teppet), i puslespillbitene med tall som skal passe, i timeglasset som dukker opp her og der og ikke minst i stripene, rutene og de melerte bølgene. I dette finner man både tiden som strukturerer og tiden som flyter. Også en versjon av Dalís flytende klokke henger i et bilde på veggen. Det Nyhus’ former og mønstre forteller om tidens kompleksitet er kanskje tydeligere og mer åpent engasjerende enn Dahles tekst.

En bildebok er en sterk estetisk uttrykksform. Her skal noe formidles både med ord og bilder. Hvis disse to kommer i konflikt, enten ved at de snakker i munnen på hverandre, eller ved at det ene gjør mer krav på leseren enn den andre, kan det bli for mektig, for tett eller kveldende. Når det skal reflekteres over tid, er det kanskje viktig at leseren også får rom eller ro til å la kompleksiteten i dette emnet bevege seg i tankene. For, som teksten selv påpeker i siste oppslag:
    Det er ingen hast.
    […]
    Det er dette som er livet, er det ikke?

Andre anmeldte bøker av Gro Dahle:

  • Sinna Mann
  • Håret til mamma
  • Håpe, sa gåsa og Støvet, skyggen, hunden og jeg
  • Snill
  • Andre anmeldte bøker av Svein Nyhus:

  • Snill
  • Sinna Mann
  • Tre av årets billedbøker fra Gyldendal
  • Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet
  • Håret til mamma
  • Opp og ut
  • Sånt som er
  • Lars er Lars, Lars danser og Kom, la oss lage fest
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok eller tema: Teknologi.

    Lagt til: 2005-10-27

    Relatert link: Nina Goga   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.023 Sekunder