Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Boblejim – spesialagenten

Tekst: Heine T. Bakkeid

Science fiction/Ungdomsroman
Heine T. Bakkeid
Boblejim – spesialagenten
Omslag Mats Sivertsen
215 sider
Tun forlag 2005

Anmeldt av Knut Anders Løken

Hva er nerdelitteratur?

Man føler seg unektelig litt nerd når man som voksen fortsetter å lese barnebøker. Men den nerdefaktoren man utvikler som barnebokanmelder er likevel ikke tilstrekkelig - i møte med fullblods nerdelitteratur, som Heine T. Bakkeids bok Boblejim – spesialagenten.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ga opp. Som anmelder sto jeg uten verktøy til å vurdere SF-helten Boblejims krumspring i universet. Stilen virket riktignok velkjent, men da ikke fra litteraturens verden. Derimot har jeg hatt elever i ungdomsskolen som har prøvd å tilføre novellesjangeren høyere dramatikk enn det Goethe i sin tid anbefalte.

Fjortislitteratur?
De fleste lærere må vel ha møtt typen, en entusiastisk fjortenåring som kun forbinder litterær spenning med skyting og bilkjøring, eller romfart og strålepistoler. Rent språklig ynder de samme skriveentusiastene å utbrodere såkalt hardkokt skrivestil. Stilens mester Raymond Chandler er kjent for sine lange similer, og kunne finne på å skrive: "han forsvant like fort som en knyttneve forlater en åpen hånd". Boblejims forfatter tøyer stilen ut i det absurde:

    Superhelten Khent Biceps (...) Damemagneten som slo så hardt at hardheten i ordet hardt, om den kunne antatt en fysisk form, ville vært så hard at en fikk vondt i hodet av å tenke på det. (s 62)
Personlig opplevde jeg det som en utfordring å forstå hvorfor en voksen forfatter(?) ikke har beveget seg videre fra dette nivået, og ikke minst – hvorfor et forlag har gitt det ut.

En nyttig døråpner
For å komme videre måtte jeg bryte min selvpålagte regel om å la verket tale for seg selv. Jeg beveget meg inn på internett for å få vite noe mer, og der fant jeg endelig en døråpner til denne gåtefulle utgivelsen. Forfatteren Heine T. Bakkeid har en raus og åpen blogg hvor han uttrykker sin store frustrasjon over at boken om Boblejim ikke er anmeldt. Men så kommer kameraten Kjell Ruben ham til hjelp. Kjell Ruben foreslår boken som julegave til hele gjengen i Tufte IL – og stempler den som nerdelitteratur. Dermed ble jeg faktisk noe klokere.

Lyn Gordon vs. Kurt Vonnegut
Heine T. Bakkeids Boblejim – spesialagenten har ingen egentlig handling. Riktignok reiser vi på romodyssé, med omtrent de samme utfordringene som Lyn Gordon i sin tid måtte bale med, men handlingen er tilfeldig tøys. I tråd med tegneseriesjablongen dukker en pen dame opp, noen farlige figurer skyter med bazooka, og helten blir torturert. Tilsvarende opptrer SF-elementer med vage referanser til Kurt Vonneguts univers. Alle arbeidsledige på planeten Karlupoz kan "risikere å havne i Den Store Arbeidsledighetsbollen, for deretter å være med i en direktesendt trekning på TV hver lørdag". Men verken tegneseriens dramaturgisk konsekvente handlingslinje eller SF-litteraturens doble virkelighet blir gjennomført i denne boken. Dermed lærte jeg at nerdelitteratur bare har forakt for sine logiske og helhetlige forgjengere, men spiller på helt andre strenger.

Bare vanlig nonsens?
Jeg ser ikke bort fra at det faktisk finnes en målgruppe for slike bøker. Men denne gruppe er ikke nødvendigvis interessert i litteratur i tradisjonell forstand. Heine T. Bakkeids litterære figurer er ikke karakterer, bare navn. Det er helt umulig å gjette hva de tenker og føler, eller hvordan de vil handle. Det eneste vi vet om hovedpersonen er at han vil takle alle uforutsette problemer. Etternavnet Léginnersbuck varsler stor overlevelsesevne, men bokstavgåten i etternavnet er i denne sammenheng et større litterært poeng enn noe av det figuren egentlig står for. Ellers vet vi bare at han er drivende god til å plukke kamelhår(?). Nerdelitteratur er derfor nærmest nonsens – hvis det skulle være en sjanger?

Setning for setning
Etter hvert lærte jeg nesten å like boken. Men da hadde jeg innsett at trikset var å lese boken som en aforismebok - setning for setning. Noen karakteristikker er hysterisk teite:
    "et blikk som kunne drept en allerede død dødningehodeblekksprut"

    "med en eleganse kun en ribbet, nysprengt kloakkblekksprut i tangsaus kunne utvise, serverte Boblejim sitt rikosjetterende spørsmål"
Ellers tyr språkleken gjerne til nerdenes eget miljø, som naturligvis dyrker fysikk og elektronikk:
    "Å, hvorfor meg? (...) Godhetens algoritme, hvorfor meg?"

    "Etter sin glimrende display av retorikk ble Albobba stående og stirre tankefull utover skogen."
Nerdelitteraturen er imidlertid ikke fullt så klok som den prøver å gi inntrykk av. Sammenhengen mellom del og helhet er sjelden oppfylt. De mange forsøkene på å skape humring hos sine inneforståtte lesere bidrar verken til mer spennende handling, eller dypere forståelse av verket. Samtidig vet jeg at mange unge, spesielt gutter, ønsker å skrive på denne måten.

Kreative nerder
Mens leseinteressen vanligvis bygger på det som allerede er lest, er det i dette tilfellet lese- og skriveinteresse som bygger på kreative opplevelser utenfor litteraturen. Siden jeg selv måtte på internett for å finne mat til denne anmeldelsen, er det også nærliggende å tenke at drysset av kjekke, frekke og fikse setninger også har en sammenheng med nettets kommunikasjonsarena, chatter og debattsider.

Nerdelitteratur er ikke nødvendigvis bare forakt for vedtatte litteraturnormer. Ved siden av å være kamelhårplukker og spesialagent er Boblejim også en dikter – som skriver om en annen agent. Denne dobbelheten føler nok også mange av nettets nerder, som bruker nettet til innestengt kreativitet, og som selv ville skrevet en bok som Boblejim – spesialagenten – hvis de hadde fått sjansen. Samtidig føler jeg meg litt lurt som har måttet lide meg gjennom 200 sider med halvkvedete vitser, og gjentar gjerne Boblejims jammer for egen regning:
    "Ååååh, livet er en spøk, en dustespøk på min bekostning." (s 177)
Illustratør Mats Sivertsen skal ha mye av æren for å ha lurt meg inn i nerdenes verden. Illustrasjonen står flott i skjæringen mellom boken og dens moderne referanser, og kunne også oppfylt kravene til bøker utenfor nerdelitteraturen.

Andre anmeldte bøker av Heine T. Bakkeid:

  • Hjerteknuseren
  • Vampyrjegeren – Dr. Schnabels krønike I
  • De dødes hus - Dr. Schnabels krønike II
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Fantasy/SF.

  • Mørkemanaren
  • Stråleglans/Glitter
  • Den grønne sirkelen
  • De dødes hus - Dr. Schnabels krønike II
  • Spøkelsene på Frostøy. Bak Dødsfjellet
  • Du kan også søke på sjanger: Fantasy/SF.

    Lagt til: 2006-01-11

    Relatert link: Om Knut Anders Løken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Boblejim – spesialagenten
    Publisert 2006-01-18 22:40:34



      Spenningen var til å ta og føle på, noe Boblejim Lèginnersbuck også gjorde, siden Spenningen var en myk, hårete, bamseliknende skapning med store, søte øyne, akkurat det du behøvde når du var nervøs eller av andre grunner trengte noe mykt og hårete å sette fingrene i. Om noen få minutter skulle hele fremtiden hans avgjøres. Det var klart for ukens trekning av ledige jobber på planeten Karlupoz.


    På denne måten slår Bakkeid an tonen i boka, en bok som både kritiker Løken og undertegnede har lest, men tydeligvis opplever på totalt forskjellige måter. Med bruk av karakteristikker som ”nerdelitteratur”, ”fjortislitteratur” og ”nonsens” prøver Løken å kategorisere noe han ikke helt vet hvor han skal plassere. På en ganske nedlatende måte uttrykker han følgende: ”Personlig opplevde jeg det som en utfordring å forstå hvorfor en voksen forfatter(?) ikke har beveget seg videre fra dette nivået (ung, entusiastisk fjortenåring som kun forbinder litterær spenning med skyting og bilkjøring, eller romfart og strålepistoler), og ikke minst – hvorfor et forlag har gitt det ut.”

    Løken har gitt opp allerede i utgangspunktet, ifølge ham selv. Jeg skal være enig med ham i at det kan være vanskelig å følge handlingen, ikke minst i starten, fordi det er mange navn, steder, tråder som veves sammen. Men hvis du ikke gir opp, så er det, i motsetning til hva Løken påstår, en klar handling. Man bør nok ha sans for både tegneserier, science fiction, action, diverse populærkulturelle fenomener, ironi og teknologiske duppeditter for å sette pris på denne boka. Og man bør kanskje heller ikke ha en så åpenbar angst i forhold til realfag og elektronikk som Løken tydeligvis har. For denne angsten, eller skal vi heller si forakten, gjør at språkleken til Bakkeid, som for undertegnede opplevdes som en sann svir, henvises til en plass i nerdenes lugubre og selvsentrerte verden. Hva følgende teksteksempel (trukket fram av Løken) har å gjøre med et nerdemiljø som liksom dyrker fysikk og elektronikk, er for meg dog uforståelig: ”Etter sin glimrende display av retorikk ble Albobba stående og stirre tankefull utover skogen.”

    Jeg hadde stor glede av denne boka, fra begynnelse til slutt. Den er gjennomført i synsvinkel, der vi er med Boblejim Lèginnersbuck’s oppblåste, virkelighetsfjerne ego på ferden. Forfatteren snur og vender på språket, køler på med de voldsomste svulstigheter, de mest slående bilder, ironiserer og herjer. Alt i Boblejims ånd. Dette er de lange, utfordrende setningers mann. Dette er ingen bok for lesesvake. Men kanskje til de grader en bok for leseleie, eller som Løken faktisk påpeker, en bok for de som ikke nødvendigvis er interessert i litteratur i tradisjonell forstand. Og vær så snill Løken: ikke, jeg understreker, ikke be om dypere, psykologiske karakterskildringer i litteratur av denne typen. Markedet flommer over av dypere, psykologiske karakterskildringer. Norsk barne- og ungdomslitteratur er full av dette. Det virker nesten som om det er en nærmest ufravikelig mal. Men det må da være mulig å gjøre ting på en litt annen måte. Det burde mottas med takk og stor velvilje. For jeg tror faktisk at det er mange som ville fryde seg over å lese Bakkeids bok om Boblejim. Kanskje en del gutter på 14, 16 eller 20 som Løken nærmest foraktfullt avskriver. De er jo ikke interessert i ”ordentlig” litteratur. Himmel! Her mases det og mases det om gutter som ikke leser og det publiseres bekymringsmeldinger over en lav sko. Og når noe dukker opp som kanskje faktisk kan fenge, og som attpåtil skrives av en som har mye å fare med, så blir det altså mottatt på denne merkelige måten.

    I motsetning til Løken, som måtte finne ut mer om forfatteren gjennom bloggen hans, lot jeg verket tale for seg. Jeg leste og leste, og ble imponert både over humoren, ironien, fantasien og annerledesheten. Det var en fantastisk befriende og løssluppen leseropplevelse. Og jeg er ingen fjortis, for å si det sånn. Jeg er 52 år, selv forfatter, medlem av Norske barne- og ungdomsbokforfatteres litterære råd (hvilket vil si at jeg leser alt som gis ut, og dermed har et visst sammenligningsgrunnlag). Det er mulig jeg er noe ødelagt i min dømmekraft, i og med min realfaglige bakgrunn og med interesse bl.a. for astronomi, teknologi og forskning. Dessuten har jeg sans for populærkultur, fra rock til Simpsons, og lever med 2 tenåringssønner i huset.

    Og hvis surrealisme og nonsens er skjellsord, ja, da er det flott av noen skjeller i vei!

    Marit Nicolaysen
    Forfatter

    Boblejim – spesialagenten
    Publisert 2006-01-18 22:42:57



    Hei!

    Ble tipset av en forfatterkollega om at dere hadde anmeldt boken min her, men til min store skuffelse kan jeg lese at anmelderen(?) har valgt å bruke en hilsen fra gjesteboken min som grunnlag for anmeldelsen. Han definerer meg som person (har aldri besøkt en chatteside i hele mitt liv, faktisk), stjeler en nerdelitteratur-definasjon fra samme sted (fra en venn av meg, som for øvrig selv sier han aldri leser bøker) og gjør den til sin egen, som om han selv har funnet opp og kartlagt en ny og ufyselig avart av litteraturen.

    Han påstår også at jeg er typen som kun forbinder litterær spenning med skyting og bilkjøring, eller romfart og strålepistoler bare fordi jeg har valgt å skrive en bok som denne. (For noen er det faktisk langt i fra ei bombe at ei ungdomsbok, og spesielt ei som rettet spesielt mot unge gutter, inneholder slike elementer, eller at forfattere er mer enn det de skriver.)

    Skulle jeg virkelig være skaperen av en ny litterær sjanger, ’nerdelitteratur’, er det ingenting som ville glede meg mer, men jeg mistenker vel heller at anmelderen ikke vet at sjangeren Humoristisk Science Fiction er forholdsvis gammel og veletablert. Dog kanskje ikke like gammel som hans personlige preferanser fra livet på norske internatskoler og Leif justers udødelige spillopper.

    Nå vet jeg sørgelig lite om Barnebokkritikk.no, men er det virkelig slik at når en anmelder selv sier han ikke engang har ’verktøyene til å anmelde en bok’ så må han ty til rene plagiat fra ei gjestebok(?) for å gjøre jobben sin? Hvor får dere egentlig disse folkene fra? Og er virkelig en fyr som mener Harry Potter har ødelagt for Stompa, mannen til å anmelde bøker for ungdom?

    Uansett, takk for at dere anmeldte boka! Bare synd dere sendte en dinosaur til å gjøre jobben ...

    Mvh
    Heine T. Bakkeid
    Forfatter


    Boblejim – spesialagenten
    Publisert 2006-01-25 22:34:14



    1. Jeg beklager virkelig at jeg snek meg inn på en privat nettside for å finne stoff til denne anmeldelsen. Alternativet hadde vært at boken ikke hadde blitt anmeldt - av meg. Jeg burde selvfølgelig levert boken tilbake til redaktøren. Forfatteren hevder for øvrig at jeg sier noe om ham som person - det ville være å ta mannen i stedet for ballen, og helt uakseptabelt. Jeg skriver konsekvent om stilen, som jeg mener å gjenkjenne.

    2. Marit Nicolaysen hevder at Boblejim - spesialagenten kan være en bok for de leseleie. Jeg har ikke sett det som min oppgave å lete etter en målgruppe som muligens kan like boken, og bare måle boken mot denne gruppen. Hvor går i så fall grensen mellom kritikk og relativistisk snillisme? Nicolaysen skriver også at jeg ikke skal "be om dypere, psykologiske karakterskildringer i litteratur av denne typen". Jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette, men tipper at det er denne setningen som har fått henne til å reagere:

    "Det er helt umulig å gjette hva de(personene i Boblejim) tenker og føler, eller hvordan de vil handle."

    Hva er i så fall et drama, hva er en fortelling, og hva er en handling - uten dette kravet?

    Knut Anders Løken

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.030 Sekunder