Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Skorpionen

Tekst: Hæge Follegg Pedersen

Ungdomsroman
Hæge Follegg Pedersen:
Skorpionen
Cappelen, 2006

Anmeldt av Åse Kristine Tveit

Uengasjerende problemroman

Samler en de mange vanskelige tema fra avisreportasjenes kartlegging av sosiale problemer, vil denne boka antakelig romme de fleste, bortsett fra narkotika og prostitusjon. Det kunne blitt ei tårevåt skillingsvise. Romanen har pretensjoner om å være noe mer, noe den ikke greier, og fortellingen faller dermed til jorda og der blir den liggende.

Hæge Follegg Pedersen er en erfaren og produktiv forfatter; med Skorpionen utgir hun sin 14. bok siden 1984. Forfatterskapet har hatt en pause siden forrige ungdomsroman Veit du hvem jeg er? som kom i 2002. Store deler av forfatterskapet har dreid seg om outsideren, det utsatte barnet eller ungdommen i vanskelige sosiale omgivelser. Det kan virke som om forfatteren nå har gått tom på dette feltet. Det pøses på med tung problematikk uten at dette bidrar til å skape god litteratur. Årets lille roman makter ikke å skape noe som beveger, fortellingen fester ikke grepet i leseren.

Sine få sider til tross, rommer romanen et usannsynlig bredt utvalg av menneskelige tragedier og sosiale problemer. Utgangspunktet er dramatisk: Stine, femten år blir forlatt av moren. Hun simpelthen går sin veg og blir borte, og Stine og moras samboer Jan sitter igjen og vet ikke hva de skal stille opp med overfor politi, omgivelser eller seg sjøl. Moras arbeidsledige, drikkfeldige og høyst usympatiske samboer har vært voldelig tidligere, og er redd for hva Stine kan beskylde ham for. Stine har blitt herset med av mora i alle år, men lengter desperat etter kjærlighet og anerkjennelse fra henne. Faren døde i en ulykke den dagen hun ble født, og hun vet ingenting om han. Hun er venneløs på skolen, blir utnyttet av en gutt i klassen, mobbet fordi hun er for tykk, og alt er i det hele tatt så trist som det kan få blitt. Hos et eldre nabopar får hun litt sympati, men der i huset er kona i ferd med å dø av kreft. Det er bare en tante som utviser en viss varme og hengivenhet for Stine.

Romanens første av fire deler utgjør halvparten av fortellingen. Dette er en førstepersonsfortelling, der vi følger Stines perspektiv og tanker om hvorfor mora har forsvunnet. Gjennom jakten på et svar, finner hun moras dagbok fra tida da mora var på samme alder som henne selv. Mora forteller om mormoras drukning og hennes egen skyldfølelse over det som hendte. Mora er på mange måter romanens egentlige hovedperson, den alt dreier seg om, den uberegnelige og den som er sentrum for oppmerksomhet og kjærlighet fra de andre i fortellingen.

I de tre siste delene er romanen holdt i 3.person, og leseren får se Stine utenfra. Hun lider av angst og går i terapi, der hun veksler mellom å gi furtne og lite samarbeidsvillige svar og komme med lange, velformulerte beskrivelser av egne opplevelser og følelser. Det er vanskelig å tro på disse skiftningene i språket hennes. På de siste sidene i fjerde del som også har tittelen ”Skorpionen”, er det igjen Stine som forteller, og det kommer fram et mulig svar på gåten om moras forsvinning. Kanskje har terapien hatt effekt, eller kanskje er det tantens forsikring om at hun er glad i Stine, som forløser det hun ikke har villet tenke på. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Teksten evner ikke å skape det engasjementet som skal til for å komme fram til, og undre seg over dette mulige svaret. Det blir for mange tragedier, det er simpelthen ikke mulig å ta dette innover seg uten noen pustehull i alt det triste. Noen løse tråder henger igjen, for eksempel blir det lagt opp til at Stines far har en hemmelig historie, men her forløses ikke den spenningen fortellingen antyder. Personene blir endimensjonale og sjablongmessig tegnet; den forfyllede dagdriveren Jan, den kyniske utnytteren Bent og den kjærlighetsløse mora. Språket mangler de poetiske kvalitetene som kunne reddet denne boka fra å drukne i sin egen problemsaus.

Andre anmeldte bøker av Hæge Follegg Pedersen:

  • Game Over
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

  • Mæhle, Lars: Fuck off. I love you
  • Noen roper navnet mitt
  • Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane
  • Min tid kommer
  • Bomb dem
  • Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman.

    Lagt til: 2006-03-15

    Relatert link: Om Åse Kristine Tveit   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Skorpionen
    Publisert 2015-11-21 08:04:49



    SKORPIONEN - EI ALTERNATIV LESING

    Det finst mange måtar å lese ei bok på. Eg kan ikkje vite noko sikkert om korleis Åse Kristine Tveit har lese Skorpionen av Hæge Follegg Pedersen, bortsett frå at ho må ha lese heilt annleis enn meg. Eg er så uenig i omtalen hennar av boka at eg ønskjer å gi ein kommentar – og antyde andre lesemåtar.

    Eg kjenner bare siste delen av Follegg Pedersens forfattarskap. Årets ungdomsroman føyer seg fint inn i rekka av kvalitetsbøker som tar for seg unge menneske som blir forlatne eller svikta av dei vaksenpersonane som nettopp skulle elske dei høgast. Der Tveit synest det verkar som forfattaren er ”gått tom”, ser eg ei vidareføring. Follegg Pedersen, slik eg les henne, vågar å bore djupt inn i det svært vanskelege kjærleikshatet som kan finnast mellom mødre og døtre – og ho viser m.a. korleis det gjerne blir overført frå generasjon til generasjon. Dette vanskelege temaet er handsama med empati, med alvor, med respekt.
    Det er bra. Både fordi problematiske mor-dotter-tilhøve altfor ofte bare blir overflatisk rørt ved i b/u-litteraturen,
    swiss replica watches og fordi fokus så mykje oftare ligg på far-son-tilhøve.
    At romanen bare skulle vere eit samanrask av ”avisreportasjenes kartlegging av sosiale problemer”, framstår som ein overflatisk påstand.

    Fiksjonspersonar kan vere truverdige for om dei er enkelt teikna. Follegg Pedersen er dyktig til å velje ut sterke, representative og ofte overraskande detaljar som seier meir enn mange (over)forklaringar eller høgstemte poetiske vendingar. Nettopp den enkle fortellestilen gir stor nærhet til personane, og grip lesaren. Til dømes måten ho skildrar mora si forsvinning på, at ho ein dag bare går nedover vegen i ”hvit t-skjorte, jeans og sorte sandaler”, og aldri kjem tilbake. Dramatisk? Kanskje, men på ein så stillferdig, enkel måte at det gjer sterkt inntrykk.
    Follegg Pedersen skriv enkelt og tilgjengeleg. Hos henne betyr enkelt vesentleg.

    I motsetning til Tveit synest eg vidare at forfattaren, ved å nytte synsvinkelsskifte og flette inn sitat frå andre tekstar (dagbøker) og samtalar, utnyttar ulike komposisjonsgrep til å kaste lys over stoffet sitt på ein meir fleirdimensjonal måte, om ein kan seie det slik. Her finn vi ein gjennomtenkt og godt gjennomført komposisjon som styrkar boka som heilskap. Vi har overflod av bøker (forfattarar) som aldri kan framvise anna enn ein paddeflat, unyansert fortellestruktur. Skorpionen stikk seg ut som eit positivt unnatak.

    Særleg fint synest eg det er å sjå korleis vi som lesarar følger hovudpersonen Stine på veg mot si eiga erkjenning av kva ho har gjort – på ein måte som klarer å overraske både Stine og lesaren. Den uventa vrien på slutten av boka er meisterleg utført. Dessutan viser den det motsette av det Tveit påstår, nemleg at alt ikkje er ”så trist som det kan få blitt”. Bildet av miljøet og personane rundt Stine er ikkje eintydig. Her er også gode krefter som gir håp.
    Av Tveits omtale kan ein få inntrykk av at boka er ein svart-kvit sjablong. Denne romanen er alt anna enn svart-kvit. Heller ein fargerik, menneskeleg topografi der vanskelege emosjonelle og sosiale tilhøve aldri tippar over i det banale eller kvalmande sentimentale.

    Hæge Follegg Pedersens forfattarskap er ikkje høgrøysta. M.a. derfor står han i fare for å drukne i støyen frå mange som har langt mindre å melde. Skorpionen demonstrerer kor urettferdig dette er. Boka fortener mange lesarar, lesarane fortener denne boka.
    Derfor denne kommentaren.

    marit kaldhol
    forfattar

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.027 Sekunder