Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Amuletten fra Samarkand

Tekst: Jonathan Stroud

Fantasy-roman
Jonathan Stroud
Amuletten fra Samarkand
Første bind i Bartimeus-trilogien
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
429 sider

Schibsted 2005

Anmeldt av Jostein A. Ryen

Film-magi som beskyttelse mot ekte leseglede?

Jonathan Stroud har av hensyn til svake lesere plassert de virkelige litterære godbitene i fotnotene. Resultatet er at hovedteksten har blitt et godt filmmanus, og filmrettighetene er allerede solgt for 25 millioner kroner. Boken derimot blir ikke skikkelig fantasy uten at fotnotene blir lest, og hvem gidder det?

Fantasy
Amuletten fra Samarkand byr på mye magi slik vi kjenner det fra populærkulturelle versjoner av den middelalderske alkymi. Boken er full av tilkallelser, pentagrammer, demoner og magiske gjenstander. Virkeligheten består av syv lag, der vi vanlige mennesker bare kan bivåne det første. Den ene hovedpersonen er djinnen Bartimeus, en mektig og svært gammel demon. Den andre hovedpersonen er trollmannslærlingen Nathaniel, som ved hjelp av Bartimeus stjeler den mektige amuletten fra Samarkand.

Boken skriver seg inn i en lang og suksessrik sjanger. Ved siden av kriminallitteraturen er det få sjangere som kan vise til fantasy-litteraturens salgstall de siste 20 årene. Jonathan Stroud er til en viss grad tro mot sjangeren. Hans ønske om å legge lesingen best mulig til rette, også for mindre lesesterke grupper, har resultert i et innovativt, men forvirrende struktureringsprinsipp: Fotnotene tar seg av viktig informasjon om det magiske universet, men hovedhandlingen følger handlingstråden uten ”unødvendig” snikksnakk.

Strouds magiske univers
Middelalderen synes å være det rette stedet å lete, når man skal lage et nytt fantasy-konsept. Denne tidsperioden forsyner forfatteren med et velkjent, men likevel mystisk, (kvasi)religiøst stoff. Han bør videre legge selve handlingen til en verden som i mangt og mye ligner på vår egen, men likevel fremstår som magisk og annerledes. Skal du legge handlingen til en by, ser det ut som en engelsk by gir de rette kulissene. London er et selvsagt førstevalg!

Jonathan Stroud gjør alt dette riktig. Men: Han har ikke noe religiøst prosjekt. Han mangler den mytologiske kampen mellom det gode og det onde, Amuletten fra Samarkand er bare et psykologisk motivert hevn-drama. Her er ingen frelsesskikkelser, bare helter.

Et raskt blikk på tre bautaer innen sjangeren viser hva Strouds univers mangler.

Religiøse røtter
Fantasy-sjangeren har dype røtter i god kristen sædejord, og har båret frukter. Ringenes Herre henter mye av inspirasjonen til sin litterære verden fra ulike mytologier fra flere europeiske land. Tolkien har på mange måter gjenskapt en tapt, felleseuropeisk mytologi i en moderne eventyrform.

Harry Potter-bøkene er skrevet rett inn i den gamle og velbrukte kostskolesjangeren, men har fornyet den gjennom en bevisst bruk av kristent legendestoff. Harry Potter er en inkarnert helgen som utøver store mirakelhandlinger, og vi venter bare på bok syv for å bivåne hans endelige martyrium i det godes tjeneste.

Phillip Pullman har i sin fantasy-triologi Den mørke materien manet fram en stor, eksistensiell kamp mellom to religiøse verdenssyn. Her kjemper en monoteistisk Gud, engelen ”Administratoren”, om verdensherredømme, men planene hans blir forpurret, og døde sjeler blir satt fri fra sitt evige fengsel og forent med allnaturen i god, hinduistisk ånd. India-Israel 1-0.

Harry-inspirasjon
På tross av manglende religiøs inspirasjon, henter Stroud likevel mye magistoff fra Harry Potter-bøkene. Behandlingen av Nathaniel – og undertrykkingen av hans åpenbare talent – minner om Harrys ublide skjebne hos Dumlingene i Hekkveien 4. Strout låner også flere magiske rekvisitter og kulisser fra Harry Potter-bøkene. Leseren gjenkjenner magibutikkene i Diagonalallmenningen i Pinns Utstyrsforretning. Likeledes finner vi i begge bøkene et mektig Magidepartement som med sviktende hell prøver å takle magisk-nasjonale konflikter.

I Amuletten fra Samarkand finner en kjærlig morsfigur, som Nathaniel mister, som får samme funksjon som Harrys avdøde mor: Begges tragiske kamp og usvikelige morskjærlighet, gir guttene ekstra makt. Harry Potter er beskyttet av morens kjærlighets¬martyrium, og Nathaniels hevn¬prosjekt blir ytterligere forsterket av fostermorens tragiske dødsfall.

Fotnoter som snubleføtter
Et av de viktigste sjangertrekkene knyttet til fantasy-sjangeren, er beskrivelsen og oppbygningen av et nytt univers. Dette krever ofte lange partier med ren skildring – gjerne ispedd mer vitenskaplige forklaringsmodeller. Ringenes Herre er full av slike partier, og har i tillegg et omfattende tillegg som gir leksikalsk bakgrunnsinformasjon om Midgard. Rowling viser sprudlende fortellerglede når hun beskriver nye magiske omgivelser i Harry Potter-bøkene, som for eksempel Diagonalallmenningen, vertshuset Den lekke heksekjel, eller nye rom på Galtvort.

Hos Stroud er dette annerledes. I stedet for å krydre fortellingen med nyttig informasjon om det litterære univers, blir dette skjøvet nederst på siden – for de mest interesserte. Halvparten av fotnotene gir verdifull og nødvendig kunnskap, resten er kåserende kommentarer, språklige vittigheter og ablegøyer. Dette er et betegnende eksempel:

    1. Bevæpnet med dette [navnet på trollmannslærlingen], kunne jeg motstå spirrevippens mest ondskapsfulle angrep. Kjenner man navnet, blir maktbalansen forskjøvet litt, og det fungerer som et slags forsvarsskjold for djinnen inne i sirkelen. Det er en enkel og urgammel talisman og – hvorfor sitter du og leser dette her, forresten? Bla videre og se selv. (side 120)
Etter dette burde kanskje leseren slutte å lese fotnotene? Budskapet synes å være at de uansett bare fungerer som snubletråder i den fremadrettede lesingen.

Fotnoter – framtidens lesenøkkel
Bruken av fotnoter gir en lesing på to plan: Hovedteksten er ren underholdning og action, og fotnotene gir nerdeleseren – fantasy-entusiasten – nødvendig ekstrainformasjon, mange humoristiske kommentarer, men dessverre også små hint om å rette oppmerksomheten tilbake til hovedteksten. Dette er synd, for det er i fotnotene at forfatterens litterære ambisjoner og kvaliteter viser seg sterkest.

Kanskje dette er løsningen for framtidens Duun-lesere. En god adaptasjon kan gi skoletrøtte ungdomsskoleelever hovedhandlingen i løpende tekst, og så kan norsklæreren kose seg over Duuns litterære kvaliteter i tekstens mange fotnoter. En idé til ettertanke, Helene Uri?

Få magiske hjelpemidler
En skulle tro at hovedpersonene får muligheten til å påvirke handlingsutviklingen gjennom kreativ bruk av magiske ferdigheter og gjenstander, men når det kommer til et stykke, er ikke dét tilfelle. Djinnen Bartimeus blir tilkalt for å stjele den berømte amuletten. Men bortsett fra et godt syn – han kan se alle 7 virkelighetsnivåene – store krefter og magisk angreps- og beskyttelsesutstyr, må Bartimeus løpe, snike, stjele og rømme som en hvilken som helst actionhelt.

Det samme gjelder Nathaniel. Han er et magikertalent, noe hans avanserte tilkallelser vitner om, men bortsett fra dette må også han ty til vanlig knep for å lure fienden når det trengs. Hans magiske hjelpemidler er redusert til et spionspeil som ikke er noe mer enn en avansert kikkert. James Bond besitter flere magiske hjelpemidler enn disse karakterene…

Action-film
Amuletten fra Samarkand er svært filmatisk fortalt. Det meste av handlingen er framvist, lite er fortalt. Hovedhandlingen skiller seg i liten grad fra en hvilken som helst actionfilm. Det hoppes, skytes – man blir fanget, man rømmer – man sniker seg inn, stjeler noe – noen jakter på det som er stjålet – noen dør – noen må uskadeliggjøres osv osv.

Spenningsoppbygningen er typisk hollywoodsk: Synsvinkelen skifter mellom to aktører som delvis opererer på hver sin kant. Når spenningen er på det mest intense ett sted, brytes den av, og vi følger den andre handlingsaktøren fram til handlingstrådene møtes. Mot slutten blir spenningen intensivert ved et stadig raskere skifte i synsvinkel mellom de to aktørene. Samtidig med den økende frekvensen i klippingen, skrus farten i handlings¬utviklingen ned til slow-motion.

Kryssklippingen fungerer delvis som spenningsskapende, men når de to hovedaktørene er på samme sted, gir ikke nødvendigvis et skifte i synsvinkel noen ekstra spenningseffekt. Slow-motion-effekten gjør leseren utålmodig – vi vil se hvordan det går – og det skaper et vannvittig sug og driv i teksten. Interessen for å dvele ved avsporende fotnoter eller små partier med skildring, er dermed sterkt avtagende.

Den filmatiske framvisningen av materialet gjør boken til et godt filmmanus, men den blir dessverre også middelmådig fantasy-litteratur.

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Fantasy/SF.

  • Mørkemanaren
  • Stråleglans/Glitter
  • Den grønne sirkelen
  • De dødes hus - Dr. Schnabels krønike II
  • Spøkelsene på Frostøy. Bak Dødsfjellet
  • Du kan også søke på sjanger: Fantasy/SF.

    Lagt til: 2006-03-15

    Relatert link: Om Jostein A. Ryen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Amuletten fra Samarkand
    Publisert 2006-03-22 21:20:04



    Vi har lest Jostein A. Ryens anmeldelse av "Amuletten fra Samarkand" og klarer ikke å la den stå uimotsagt!

    Vi synes denne første boka i Bartimeus-trilogien er kjempespennende, men den er også mye mer. Her er et saftig og rikt språk og masse humor i alle nyanser fra lys grått til kullsvart. Bartimeus er en kar med lang erfaring, og han har uttrykk for det meste. Unge Nathaniels opplevelser gir en virkningsfull kontrast. En nytelse av en bok, og dette er en av de bøkene vi håper kan formidles til både barn, ungdom og voksne. Den har mye å gi til mange grupper lesere!

    Undertegnede er en nerd og en ikke-nerd. Begge er voksne, sterke lesere, og begge likte boka. Det som gjør at den skiller seg ut fra mange andre fine fantasybøker er skiftene av synsvinkel og den elegante, ironiske humoren - både den i fotnotene og den i hovedteksten. Humoraspektet er ikke så vanlig i fantasysjangren, og det er nettopp her Stroud briljerer. Boken er usedvanlig lesverdig og lattervekkende og gir rett og slett en herlig leseropplevelse. Anmelderen undervurderer leserene sterkt ved å påstå at de ikke gidder å lese de fargerike fotnotene.

    Han får det til å bli et minus ved boka at den ikke ligner alle andre fantasybøker. Hvem har bestemt at fantasybøker må ha et religiøst prosjekt for å være vellykkede? Nathaniel har sant nok ikke mye helgenstoff i seg, men gjør det ham til en dårligere helt? Hvorfor skal Ryen gi kritikk til Stroud for at han velger å gjøre sin egen (og vellykkede) originale vri i fantasysjangren? Vi opplever nettopp dette som en stor styrke i boka. Det er i tillegg befriende at den ikke er tuftet på den samme formelen som så mye annet fantasylitteratur bygger på. De beste bøkene er de som ikke uten videre lar seg plassere i en bestemt bås.

    Ryen nevner heller ikke motstandsbevegelsen som vi møter i boka. Den innfører et ekstra spenningsmoment, og gjør leseren nysgjerrig på hva som skjer i de neste bøkene... Vi gleder oss enormt til fortsettelsen. Et godt valg av Schibsted!

    Marianne Vanem og Aud Kristine Johnsen

    Amuletten fra Samarkand
    Publisert 2006-03-23 10:09:20



    Jeg ble veldig overrasket da jeg leste denne anmeldelsen. Jeg har nemlig på mange måter ansett Stroud som litt av en innovatør på fantasyens område. Ikke bare har han kuttet ut noe av det religiøse, han har også erstattet det med en ganske sterk samfunnskritikk jeg ikke ser at anmelderen har fått med seg. Det er den magiske verden som sitter ved makten, ikke den vanlige slik det er i Harry Potter. Det kommer også frem et spørsmål om disse virkelig er skikket til å styre verden. Fattigdommen hos vanlige mennesker stilles opp mot magikernes rikdom, utnyttelse av andre og hensynsløshet ovenfor hverandre. Verdenen består av mye korrupsjon. Dette er kanskje tydeligere i bok to, men jeg syns ikke det blir en fullstendig anmeldelse uten hvert fall å nevne det klare spørsmålet som stilles ved klassesystemet i teksten.

    Jeg syns heller ikke det er noe minus at forfatteren velger å gjøre det litt vanskelig for karakterene sine ved ikke å gi dem alle mulige slags high tech oppfinnelser som gjør dem til "super"-mennesker/djinni. Det er da heller ikke et fantasykrav at bøker i denne sjangeren skal inneholde mest mulig slike løsninger. Jeg syns det at han velger å bruke lite av dette heller understreker det han gjør i resten av teksten, som også ellers holder seg ganske nær vår egen virkelighet forståelse med unntak av de sju nivåene med syn og lignende. Dette gjør heller at boken skiller seg litt ut i mengden enn det gjør den til en mindre god fantasyroman i mine øyne.

    Når det er sagt vil jeg også gjerne få gi en kort kommentar til fotnotene. Jeg tror ikke dette er en hemsko for leserne uansett alder. Det er som så mye annet her i verden kun en vanesak det er snakk om. Ikke en vane det er spesielt vanskelig å legge seg til heller så lenge innholdet er interessant nok. Som anmelderen også påpeker kommer jo mange av de litterære kvalitetene frem her. Det skulle i så måte heller være en grunn til å glede seg til dem enn å ergre seg over dem.

    Vennlig hilsen
    Ylva Linnestad

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.028 Sekunder