Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Hannu, Hannu

Tekst: Geir Gulliksen

Fortelling
Geir Gulliksen
Hannu, hannu
ISBN 978-82-03-24868-9
96 sider
Aschehoug

Anmeldt av Nina Goga

Å påkalle en bror

Hannu, Hannu er forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksens andre bok for barn. Både årets bok og Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse (Omnipax 2003) har det til felles at de setter det å miste en som står en nær som omdreningspunkt. I begge bøkene er det et barn som blir borte eller dør. Mens boken om Pia hovedsakelig handler om Pias metafysiske tilstand etter døden, om hennes omsorg for lillebroren og foreldrene i deres sorgarbeid, så er Hannu, Hannu formet som et barndomsminne, som en erindring av en omsorgsfull bror og et nært søskenforhold preget av et foreldrepar i krise. Dette forholdet, plottet om man vil, kommer ikke minst til uttrykk i Øyvind Torseters enkle, vakre og uttrykksfulle omslagsillustrasjon.

En bror som er blitt borte
I teksten møter leseren et ’jeg’ som forteller om storebroren sin. Bokens første setning lyder: ”Da jeg var barn, hadde jeg en bror.” Hannu, Hannu er en lillebrors påkallelse av en bror som er blitt borte. Hvordan, om han er død eller bare forsvunnet, blir aldri slått endelig fast: ”Denne historien slutter på to måter. I den ene slutten kom Hannu aldri tilbake. […] Den andre måten denne historien slutter på, er at Hannu kom hjem likevel.” Tittelen viser til det personnavnet storebroren har krevde å bli omtalt med.

    Og så sa broren min noe som jeg aldri har glemt. ”Hvis du noen gang skriver om meg,” sa han, ”så vil jeg at du skal kalle meg Hannu.”
    Broren min hadde et annet navn, men nå som jeg sitter her og skriver om ham, vil jeg gi ham det navnet han ønsket seg. Derfor heter broren min Hannu i denne historien. Heretter skal jeg bare kalle ham det.
Tittelen kan leses både som en trøstende tiltale og som et rop. Et rop som leter: i skogen der broren ble borte eller i minnet der han kan være i ferd med å forsvinne. De to siste setningene lyder: ”Jeg tenker ikke så ofte på broren min lenger. Noen ganger tenker jeg på ham likevel.” Hvorfor broren krever å identifiseres med dette navnet gir ikke teksten noe direkte svar på. Skal man gjette, kan kanskje den finske forfatteren Hannu Salama spøke i besvergelsen. Hannu Salama (1936-) ble i 1966 rettsforfulgt for blasfemi. Med tanke på den dødstematikk og -forståelse Gulliksen gir uttrykk for i de to barnebøkene, kunne kanskje også han fått problemer med den finske blasfemiparagrafen. (Paragrafen ble slettet fra loven før Salamas sak kom opp for høyesterett).

Trangen til tårer
Da Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse ble utgitt, ble det trukket paralleller til blant annet Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Den samme linjen kan man tenke seg trukket fra Hannu, Hannu. Ikke minst fordi det går en tydelig tråd mellom Gulliksens to bøker. Det er nesten fristende å antyde at årets bok er en kraftig omarbeiding og forbedring av boken om Pia. Pias lillebror Martin har mange likhetstrekk med jeg-fortelleren, lillebroren, i Hannu, Hannu. De er begge svært engstelige for leken med andre barn. Selv om de vil si ja til å være med å leke, sier de nei og blir sittende på benken å se på. De vegrer seg fordi de er redd for å begynne å gråte. Det er denne trangen til tårer som gjør at Pia og Hannu så gjerne vil beskytte lillebrødrene sine. ”Hvordan skal det gå med den stakkers lillebroren min?” tenker Pia, og i den ene slutten på historien sier Hannu ”Jeg passer på deg nå, så kan du passe på deg selv senere.” Men storebroren har også uttrykt en slags irritasjon over den innesluttede og gråtende broren. ”Hva er det med deg?” spør han. Selv er broren stadig ute, i skogen, på sykkel. Først kanskje som et uttrykk for en sunn og aktiv gutt, men siden mer som uttrykk for en flukt fra de uoppmerksomme foreldrene som skal skilles. I et intervju i Klassekampen setter Nils-Øivind Haagensen Hannus spørsmål til broren i sammenheng med Gulliksens øvrige forfatterskap. Gulliksen forklarer at spørsmålet på mange måter er en inngangssetning til skrivingen.

Spørsmålet er kanskje også lillebrorens inngang til fortellingen om Hannu. På ett vesentlig punkt skiller også Gulliksens to barnebøker seg fra hverandre. Mens Martin i den første boken skal begynne på skolen, så lærer jeg-fortelleren i Hannu, Hannu seg både å lese og skrive. Det er jo også skriften som muliggjør lillebrorens versjon av fortellingen om broren og brorens forsvinning.
    ”Hva gjør du?” sa broren min. ”Har du lært å lese?”
    ”Ja,” sa jeg.
    ”Stakkers deg,” sa han. ”Men kanskje du kan glemme det igjen?”
    ”Nei,” sa jeg. ”Jeg glemmer det aldri.”
    ”Ja, ja,” sa broren min. ”Det blir verst for deg.”
Og kanskje ble det det. Kanskje ble det verst for lillebroren som på grunn av språket fikk et middel eller et redskap å uttrykke og bevare eller befeste minnene, erfaringene, tapet, sorgen, savnet, melankolien eller ensomheten i. Tårer eller tur i skogen strekker ikke til for ham. Språket kan flytte han til steder og tanker han ikke visste om: ”JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE VINGER PÅ RYGGEN. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men nå hadde jeg skrevet det, og jeg tenkte at det var sant.” Skrivingen blir lillebrorens måte å forstå eller tydeliggjøre tankene på. Boken eller historien om Hannu, historien om ”broren min”, er blitt en mulig måte å forstå brorens forsvinning på. En måte å leve videre på.

”For alle aldre”
Bak på bokomslaget, på vaskeseddelen, har forlaget eller forfatteren, eller begge deler, bestemt at ”Det fins noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre. Hannu, Hannu er en av dem.” Formuleringen ’alle aldre’ ligger tett opp til Jon Fosses ’all-alder-litteratur’-begrep. Hvis det er denne merkelappen baksideteksten sikter seg inn mot, så sikter også boken seg inn på å bli lest som et estetisk autonomt verk, som frakoblet begrepet ’barnelitteratur’. Likevel blir boken utgitt som ungdomsbok og er plassert i kategorien ’ungdom 12+ år’ på forlagets nettsider. Baksidetekstens insistering på å gjøre boken til noe eksklusivt, til én blant få, vitner om en unødvendig nedvurdering av et solid antall gode, norske bøker primært utgitt for å bli lest av barn og unge. Er det for freidig å spørre om det er Norsk Kulturråds ’éi-bok-regel’ som spøker i valg av kategori?

Andre anmeldte bøker av Geir Gulliksen:

  • Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

  • Mæhle, Lars: Fuck off. I love you
  • Noen roper navnet mitt
  • Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane
  • Min tid kommer
  • Bomb dem
  • Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman eller tema: Død.

    Lagt til: 2006-11-29

    Relatert link: Om Nina Goga   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Hannu, Hannu
    Publisert 2006-12-06 21:04:37



    Kjære redaksjon,

    Nina Goga anmeldte nylig Geir Gulliksens bok Hannu, Hannu på barnebokkritikk.no. Goga avrunder en grundig og fin lesning av Gulliksens roman med et avsnitt der hun drøfter all-alder-begrepet med utgangspunkt i bokens vaskeseddel og baksidetekst. Der slås det ganske riktig fast at forlaget mener dette er en av få bøker som mange aldersgrupper vil kunne ha glede av; fra barn i 8-9-årsalder via eldre barn/ungdom til voksne lesere, samlet i spissformuleringen "alle aldre". Så langt, så godt.

    Men herfra blir det mer komplisert: Først lanserer Goga en tese om at forlag og forfatter ønsker at boken skal "bli lest som et estetisk autonomt verk, som frakoblet begrepet ’barnelitteratur’". Deretter mener hun å spore en "eksklusiv" holdning som er nedlatende overfor bøker som først og fremst er utgitt for å bli lest av barn og unge, før hun avslutter med å antyde at den eneste grunnen til at Geir Gulliksens bok er utgitt av Aschehoug Barn & Ungdom er ’éi-bok-regelen’ til Norsk Kulturråd.

    Diskusjonen rundt allalderbegrepet kan være interessant, men i dette tilfellet er nok intensjonen bak baksideteksten enklere enn som så. Hannu, Hannu er rett og slett en bok som først og fremst er skrevet med tanke på barn og ungdom, men som vi tror vil kunne treffe voksne lesere i større grad enn mye annet vi gir ut fra vår avdeling. Dessverre er både forlagskataloger, nettsider og bokhandlere organisert på en måte som gjør det til en utfordring å kommunisere bøker som treffer litt videre eller annerledes. Derfor en presisering på omslaget. At det i dette skal ligge noe skjult hets av mer eksplisitt barne- og ungdomslitteratur, kan jeg kategorisk avkrefte. Og ja, det er litt freidig å antyde at noen er ute etter å melke innkjøpsordningen, særlig all den stund Gulliksen ikke har noen annen bok som faller under ordningen i år.

    Så kan man mene mye om hvorvidt bøker skal aldersmerkes overhodet, men det er en annen og større diskusjon.

    mvh
    Kjetil Strømme,
    redaktør Aschehoug Barn og Ungdom

    Hannu, Hannu
    Publisert 2006-12-13 14:50:19



    Til Kjetil Strømme/Aschehoug barn og ungdom

    Først og fremst vil jeg beklage det implisitt feilaktige premisset i meldingens siste setning.

    Dernest vil jeg kommentere Strømmes tolkning av det jeg skriver om baksideteksten.
    I forbindelse med ”Hannu, Hannu” er det interessant å studere baksideteksten/ forlaget/ forfatterens forsøk på å bestemme både målgruppe og bokens kvaliteter. Vaskeseddelen er en del av boken som ytring. Der det skurrer for meg er formuleringen ”noen ganske få” (som det står på vaskeseddelen, min kursiv), ikke ”en av få” (som er den mer forsiktige formuleringen Strømme bruker i kommentaren). Det skurrer fordi jeg mener at det ikke er riktig at det bare er ”noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre”. Når jeg skriver at formuleringen innebærer en nedvurdering av andre bøker, mener jeg denne formuleringen ikke kan leses synonymt med ”skjult hets” (Strømme). Hets og nedvurdering er nokså forskjellige ord. Å nedvurdere vil si å vurdere noe som lavere eller mindre verdifullt og å hetse er å drive ondsinnet og usaklig agitasjon rettet mot noe eller noen. Jeg mener forlaget/forfatteren i formuleringene på baksiden forsøker å skille boken ut fra en type litteratur, ofte omtalt som barnelitteratur, fordi denne litteraturen kan ha rykte på seg for å være lettvint både litterært og tematisk. Et slikt forsøk synes jeg kan virke som et uttrykk for litterært snobberi.


    Nina Goga

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.026 Sekunder