Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Hva skjer?: verden bak overskriftene

Tekst: Børge Skråmestø
Redaktør: Gunhild Gursli-Berg

Fagbok
Børge Skråmestø
Redaktør: Gunhild Gursli-Berg
Bilderedaktør: Hege Røyert
Hva skjer?: verden bak overskriftene
173 sider
ISBN: 978-82-573-1771-3
Kunnskapsforlaget, 2006

Anmeldt av Kjell Olaf Jensen

Verden for tenåringer
Forfatteren forsøker å bevege seg bak avisoverskriftene i dette kunnskapsverket, som virker beregnet på tenåringer. Det ville ha vært glimrende hvis det ikke var så fullt av faktiske feil.

Børge Skråmestøs Hva skjer? har undertittelen "Verden bak overskriftene", og ambisjonsnivået er enormt: På 173 meget innholdsrike sider vil han gi tenåringer fordypende innblikk i verden, fordelt på syv hovedkapitler.

Dette er utmerket, og det samme gjelder presentasjonen. Billedstoffet er rikt og stort sett relevant, kildeangivelsene er rikholdige, stikkordregisteret godt. Av og til merker man den pedagogiske pekefingeren svært tydelig, som når det store åpningskapitlet "Du og jeg" hovedsakelig handler om seksuell misbruk av barn og tenåringer, med en liten hale om spillegalskap. Andre steder blir det svært tydelig hvordan forfatteren forsøker å lokke til seg sitt publikum, for eksempel ved å la kapitlet om "Kultur og sport" (hvorfor denne sammenblandingen, forresten?) handle mest om fotball og popmusikk, selv om Ibsen, Mozart og Rembrandt også har fått hvert sitt korte oppslag.

Gårsdagsaktuelt?
Formen er avisoppslagets, med informative "bokser", mange bilder, billedtekster og oppsummeringer. Oppslagene er mindre sensasjons- og nyhetspregede enn i enkelte aviser, og en viss utdyping finnes, selv om det naturligvis blir umulig å gå særlig mye i dybden om alt på 173 sider. Noen steder har forfatteren åpenbart forsøkt å være dagsaktuell, for eksempel når ytringsfriheten (som er et hovedtema i kapitlet "Samfunn og politikk") først og fremst illustreres ved historien om Muhammed-karikaturene, eller når Irans atompolitikk får så stor plass. Det som var dagsaktuelt da en bok ble skrevet, er imidlertid ofte gårsdagsaktuelt når den utgis. Men det gårsdagsaktuelle kan også brukes som utgangspunkt for å reflektere over de tankevekkende spørsmålene som stilles til leseren etter hvert underkapittel.

Språklige og faktiske feil
Språket i boken er ikke godt – rent bortsett fra en rekke forsøk på tenåringssjargong som virker nokså utenpåklistrede og kunstige, er det altfor mange grammatiske og andre språklige feil, og forlagets korrekturavdeling har dessuten gjort en slett jobb.

Det mest plagsomme er likevel de mange faktiske feilene. Noen uttømmende liste skal jeg ikke forsøke på, men her er enkelte eksempler.
Først noen helt enkle ting, som at forfatteren legger et stortingsvalg til 2004, eller at Grunnlovens paragraf 100 (om ytringsfrihet) feilsiteres. Dette er neppe annet enn unødvendig slurv. Litt mer pinlig blir det når forfatteren hevder at Iraks nåværende president Jalal Talabani er "det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land noensinne" – har han aldri hørt om den langt mer kjente kurderen Saladin, som ledet en enormt mye mektigere arabisk stat på 1200-tallet, da han gjenerobret Jerusalem fra de kristne nesten uten blodsutgytelser og åpnet byen for alle trosretninger?

At antallet drepte sivile i Irak i en egen boks oppgis til 40 000, gir et galt bilde av katastrofens dimensjoner, så lenge for eksempel "Lancet", som i en annen sammenheng omtales som et meget seriøst tidsskrift, opererer med mellom 35 000 og 650 000 sivile ofre. At anslagsvis fire millioner irakere er på flukt i eget land og nabolandene, nevnes ikke. Og mens vi er inne på Irak: Skråmestø omtaler drap på sunnimuslimer som "etnisk utrenskning". Når ble sunnimuslimene en etnisk gruppe?

Forenklede definisjoner
Menneskerettighetene får stor plass, og det er fint. Men hva betyr det at Slobodan Milosevic, Serbias diktator og "slakteren fra Balkan", ble tiltalt av FN for "brudd mot menneskeheten? Hvordan bryter man mot menneskeheten? Enda verre er det når Skråmestø kort og (ikke særlig) godt definerer demokratiet som det systemet hvor politikerne velges av et flertall av folket. Etter denne definisjonen var Nazi-Tyskland et demokrati, i likhet med Hviterussland (hvor "Europas siste diktator" Lukasjenko nok ville ha fått flertall selv uten å jukse med valgene), Russland (hvor opposisjonelle blir myrdet og minoritetsfolk utryddet) og Kina (hvor journalister fengsles og opposisjonelle massakreres).

Forfatteren bejubler opprettelsen av FNs nye Menneskerettighetsråd – i motsetning til nær sagt samtlige demokratiske stater og alle menneskerettighetsorganisasjoner, som er bekymret over at reglene for det nye rådets sammensetning er slik at rådet etter all sannsynlighet vil få et absolutt flertall av diktaturstater som begår systematiske og grove brudd på de menneskerettighetene rådet skal vokte. Den tidligere Menneskerettighetskommisjonen nedvurderes tilsvarende, fordi den ifølge Skråmestø var underlagt ECOSOC-rådet og bare hadde ett møte i året. (Den første påstanden er en sannhet med modifikasjoner; den andre modifiseres av at dette ene møtet var en seks ukers sesjon med verdifulle rapporteringsrutiner. Men det sier ikke boken noe om.)

Fjorårets krig i Libanon er med, naturlig nok. Her lyder en billedtekst: "Israelske jenter skriver hebraiske beskjeder på raketter som skal avfyres mot Libanon". Den "hebraiske" beskjeden som synes på bildet, lyder som følger: "Jazrala whit [sic] love from Israel". Hvis dette er hebraisk, er jeg mer språkmektig enn jeg visste. Og det sies ingen ting om det groteske i denne misbruken av barn.

William Blakes berømte maleri "The Ancient of Days" er prisverdig nok gjengitt, og billedteksten lyder: "Intelligent design: En megagluping står bak mennesket og alle tings form. Her fremstilt av kunstneren William Blake i 1794." Men dette er vel nær det motsatte av det romantikeren Blake ønsket å "fremstille" med sin iskalde, matematiske og menneskefiendtlige gudsskikkelse?

Og så videre; listen er som sagt svært lang. Den som søker kunnskap om verden fra denne kilden, vil bli sittende igjen med et merkelig virkelighetsbilde. Men man kan gå til verket med kritisk blikk og bruke de kildeanvisningene som boken er rik på, for å få en korrigering. Det pussige er imidlertid at de fleste kildehenvisningene viser til avisartikler – og avisartikler var det tydeligvis Skråmestøs ambisjon å komme forbi. Er man da kommet noe lenger enn til utgangspunktet?

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Fagbok.

  • Muhammed - Kriger og profet
  • Mads og Mia i parken
  • Marco Polo, oppdager av fjerne land
  • Kule ting-serien
  • Fire fagbøker fra 2011
  • Du kan også søke på sjanger: Fagbok.

    Lagt til: 2007-02-14

    Relatert link: Om Kjell Olaf Jensen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Hva skjer?: verden bak overskriftene
    Publisert 2007-03-07 23:13:51



    Kritikk av Kjell Olaf Jensens anmeldelse av Hva skjer?: verden bak overskriftene

    Ved Gunhild Gursli-Berg

    Kjell Olaf Jensen hevder i sin anmeldelse av ungdomsboka Hva skjer? at den er full av fakta- og språkfeil, at den gir et merkelig virkelighetsbilde, og at forfatteren dermed ikke greier å si noe om «Verden bak overskriftene», som er bokas undertittel.
    Men det er Kjell Olaf Jensen som tar feil.

    Boka er ikke en lærebok eller fasit som rommer alle spørsmål og svar om verden. Hensikten er ikke å forklare alt, peke på alt og tette igjen alle hull. Hensikten er å få tenåringer til å fatte interesse for det som skjer, gi dem det grunnlaget som trengs for å følge med i nyhetsbildet, tenke selv, se sammenhenger, forstå, være kritiske og fatte standpunkter.

    Har Jensen aldri hørt om den hermeneutiske sirkel? Ny kunnskap må bygge på det man allerede vet, og hvis man ikke vet så mye, er det avgjørende å få etablert knagger som kunnskapen kan henges på. Er knaggen først på plass, kan man begynne å nøste, og jo mer man nøster, og jo flere forbindelseslinjer det er til andre knagger, desto lettere er det å revidere sine fordommer og forstå mer. Det kalles horisontutvidelse.

    Det er derfor sannsynlig at leseren vil ha en større forståelse av hva sakene dreier seg om etter å ha lest Børge Skråmestøs artikler. Og da har jo forfatteren greid å komme bak avisoverskriftene, ved å forårsake knaggdannelser, revisjon av fordommer og horisontutvidelser hos leseren. Og kanskje tenåringen kan gå til lærebøkene med større interesse for definisjoner på demokrati eller forklaringer på billedforbud i Det gamle testamente. Dannelsen av hele bildet vedvarer. Det er denne oppfatningen Børge Skråmestøs artikler representerer, og det er kanskje det som særlig provoserer?

    Om faktiske feil og forenklinger
    Jensen lister opp det han kaller faktiske feil og forenklinger. Det skal selvfølgelig ikke forekomme feil i en kunnskapsbok, men i ni av de ti eksemplene han kommer med, driver han i beste fall med flisespikkeri, eller så tar han selv feil. Det kan være lurt å gjøre hjemmeleksen før man svinger pisken.

    Grunnlovens § 100 er ikke feilsitert, slik Jensen hevder. Jensen har kanskje ikke fått med seg endringen av Grunnloven 29. oktober 2004, der den innledende setningen «Trykkefrihed bør finde Sted» ble erstattet med setningen «Ytringsfrihed bør finde Sted».

    Jensen sier at Jalal Talabani ikke er det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land, og viser til 1200-tallets Saladin. Men Saladin var sultan i et arabisk rike, han var ikke statsoverhode i en arabisk stat. Begrepet statsoverhode er her brukt i ordets egentlige, moderne betydning, knyttet til statsbegrepet, som jo er en moderne konstruksjon. Artikkelen handler om krig og demokrati i dagens Irak.

    Hvor mange sivile som er drept i krigen i Irak, er det ingen som vet sikkert. Tallet 40 000 sivile drepte hentet Børge Skråmestø fra IBCs nettsider www.iraqbodycount.org. Dette nettstedet drives av forskere, og det er bare rapporterte dødsfall som blir talt. På dette nettstedet kan man også lese om Lancets estimat på 650 000 drepte og hvorfor dette anslaget er omdiskutert (http://www.iraqbodycount.org/press/pr14.php). Lancets rapport ble for øvrig utgitt i oktober 2006, altså etter at Hva skjer? hadde gått i trykken.

    Forfatteren bruker begrepet «etnisk utrenskning» (i anførselstegn) om sjiamuslimenes sekteriske vold mot sunnimuslimene i Bagdad. Jensen mener dette er feil, da sunnimuslimer ikke er en etnisk gruppe. Men forfatteren gjør bruk av anførselstegn nettopp for å tilkjennegi at det ikke dreier seg om etnisk rensing i ordets egentlige forstand. Når forfatteren bruker uttrykket, er det fordi sjia- og sunnimuslimer i Irak ser på seg selv som forskjellige grupperinger, og volden bærer samme kjennetegn som etnisk rensing.

    Forfatteren blir også kritisert for å gi en dårlig og forenklet definisjon av demokratiet «som det systemet hvor politikerne velges av et flertall av folket». Med denne definisjonen vil nemlig Nazi-Tyskland, Hviterussland, Russland og Kina også være demokratier, påpeker Jensen. Han har ikke fått med seg hvordan nettopp demokratibegrepet blir problematisert i boka: Det blir redegjort for direkte og indirekte folkestyre, demokrati og tulledemokrati, maktfordeling, massemedier som den fjerde statsmakt, demokratiske elementer som toleranse og ytringsfrihet, nødvendigheten av demokratiske tradisjoner, at noen misbruker den makten de har blitt tildelt og utvikler seg til å bli tyranner, at veien fra demokrati til tyranni slett ikke trenger å være så veldig lang osv. Her må man lese boka eller bruke registeret.

    Så blir forfatteren kritisert for å bejuble FNs nye Menneskerettighetsråd. Hensikten med artikkelen er å si noe om menneskerettighetene, krigsfanger, tortur, Guantánamo-fengselet osv. Av hensyn til målgruppen (14-16 år) er det i en bok som denne, viktig å vise at det også finnes håp og tro på at det går an å utrette noe, og at verdenssamfunnet jobber med saken.

    Reduksjon av bokas tematiske innhold
    Jensen gir et galt bilde av bokas tematiske innhold. Ifølge ham handler bokas åpningskapittel «Du og jeg» hovedsakelig «om seksuell misbruk av barn og tenåringer, med en liten hale om spillegalskap».

    Dette kapittelet består av seks artikler, og den første artikkelen, om internett, handler ikke bare om overgrep og grooming, men også om nettmobbing, chattekompetanse, digital trygghet, integritet, nettfortid osv. I tillegg er det artikler om minihunder, trenden pimp chic, ungdomskulturen chavs og pornosladden. Det kritikeren omtaler som «en liten hale om spillegalskap», er faktisk en seks siders artikkel om spillavhengighet og nettpoker.

    Den samme reduksjonen foretar Jensen i fremstillingen av bokas andre kapittel «Kultur og sport». Ifølge ham handler kapittelet «mest om fotball og popmusikk, selv om Ibsen, Mozart og Rembrandt også har fått hvert sitt korte oppslag».

    Også dette kapittelet inneholder seks artikler. Fotballartikkelen er en fem siders artikkel om fenomenet fotball, med utgangspunkt i Fotball-VM 2006. Jubileumsartikkelen om Ibsen, Mozart og Rembrandt er på fire sider. I tillegg er det artikler om ulovlig nedlastning av musikk (én side), punk som fenomen (én side), papiravisdøden (fem sider) og Skrik og Madonna (én side). Det er imidlertid ingen artikkel om popmusikk!

    Om forfatterens språk
    Jensen kritiserer forfatterens «forsøk på tenåringssjargong som virker nokså utenpåklistrede og kunstige», og han har naturligvis lov til å mislike språket i boka. Jensen er imidlertid ikke representativ for målgruppen, ettersom boka primært er skrevet for tenåringer.

    Forfatteren har en personlig og til dels muntlig form, og han «røsker» litt med språket. Dette er en del av den direkte og uformelle vinklingen mye av boka har.

    Hva slags bok er dette ment å være?
    Jensen ser ikke ut til å ha forstått bokas konsept. Han hevder at forfatteren forsøker å være dagsaktuell, «for eksempel når ytringsfriheten (…) først og fremst illustreres ved historien om Muhammed-karikaturene, eller når Irans atompolitikk får så stor plass».

    Artikkelen om Muhammed-tegningene er på åtte sider. I tillegg til å redegjøre for hendelsesforløpet, slik det ble beskrevet i aviser i inn- og utland over tid, setter forfatteren saken inn i en større sammenheng, blant annet ved å skrive om islam, billedforbud, ytringsfrihet, blasfemi, Voltaire, toleranse, hån og spott m.m. På samme måte handler artikkelen om Irans atomvåpenpolitikk (fem sider) også om Nord-Koreas atomvåpenpolitikk, den kalde krigen, nedrustning, opprustning, IAEA osv.

    Det samme gjelder for andre artikler i boka. Forfatteren har med utgangspunkt i nyhetssaker skrevet tematiske artikler for å sette sakene inn i en større sammenheng, heve diskusjonen opp på et høyere nivå, peke på forbindelseslinjer, relevante spørsmål og mulige svar, rokke ved fordommer, kort sagt legge grunnlaget for refleksjon. Artiklene kan derfor leses med stort utbytte – også om noen år.




    Hva skjer?: verden bak overskriftene
    Publisert 2007-03-07 23:19:51



    Svar til redaktør Gunhild Gursli-Berg.

    Den som fremmer kritikk, må selvfølgelig regne med - og akseptere - å stå til rette for kritikken, men jeg må si at reaksjonen fra redaktøren av Børge Skråmestøs faktabok Hva skjer? er noe av det merkeligste jeg har sett innen genren raseriutbrudd.

    Hennes hovedpoeng er at det ikke spiller noen rolle om faktaboken er full av faktafeil, fordi det henvises til avisartikler som leserne kan slå opp i for å utdype kunnskapene. Det siste er korrekt; derfor skrev jeg også: "Den som søker kunnskap om verden fra denne kilden, vil bli sittende igjen med et merkelig virkelighetsbilde. Men man kan gå til verket med kritisk blikk og bruke de kildeanvisningene som boken er rik på, for å få en korrigering." Redaktøren ville ha hatt større sjanser til å bli tatt alvorlig hvis hun i det minste hadde lest det hun reagerer mot.

    Jeg skal ikke gå særlig mye inn på hennes like merkelige fordreininger av mine kommentarer til enkeltpunkter - for det første fordi de var nettopp enkeltpunkter, gjengitt som eksempler fra en mye lengre liste over innvendinger, for det andre fordi hun hopper over de fleste av mine innvendinger og danner seg et svært selektivt raserigrunnlag, og for det tredje fordi selv dette spinkle grunnlaget bygger på tesen om at det ikke gjør noe om man presenterer haugevis av gale opplysninger så lenge den som slår opp i alle kildene som er oppgitt, vil få andre og til dels stikk motsatte opplysninger. Dette ville kun ha vært interessant hvis målet med boken var å forvirre, mens jeg trodde det var å opplyse?

    Hvis Gunhild Gursli-Berg i det hele tatt hadde lest min anmeldelse, ville hun også ha sett at jeg eksplisitt roser de fleste av de aspektene hun beskylder meg for å beklage meg over. Jeg hadde kun tre innvendinger i min anmeldelse:

    1) Boken inneholder for mange faktiske feil.

    2) Boken hevder at dens mål er å komme bak avisenes dekning av virkeligheten, men henviser til den samme avisdekningen som utdypning. Nå forteller til og med bokens redaktør uttrykkelig at leseren må slå opp i de oppgitte aviskildene for å få korrigert feilene i boken, og at disse feilene derfor ikke spiller noen rolle. For det første er dette en merkelig form for utdypning i forhold til avisstoffet, for det andre viser det en nokså spesiell holdning til feil i en faktabok. Ville det ikke være mer naturlig å ønske å rette opp feilene?

    3) Forlaget har gjort slett korrekturarbeid, og språket er gjennomgående ikke særlig godt. Som et eksempel hevder jeg at "en rekke forsøk på tenåringssjargong (...) virker nokså utenpåklistrede og kunstige". Hvis redaktøren hadde lest den artikkelen hun angriper, ville hun forhåpentlig ha forstått at det å mene at forfatterens forsøk på sjargong er mislykkede, ikke er det samme som å mislike en sjargong, slik hun hevder.

    Min anmeldelse bygget på den antagelsen at en faktabok bør 1) være godt skrevet og 2) inneholde faktiske opplysninger som i størst mulig utstrekning bør være korrekte. Når jeg nå ser at forlaget ikke deler denne oppfatningen, skjønner jeg i hvert fall bedre hvorfor resultatet - boken - blir som den blir. Den har, som jeg skrev, mange gode sider, men den kunne ha vært bedre. Det kan den selvfølgelig aldri bli med en
    slik innstilling fra bokens redaktør.

    Kjell Olaf Jensen.

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.031 Sekunder