Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: To Svein og Rotta-bøker

Tekst: Marit Nicolaysen
Illustrasjon: Per Dybvig

Barnebokserie
Marit Nicolaysen
Illustrert av Per Dybvig
Svein og rotta på lab’en
ISBN: 978-82-03-24880-1
125 sider

Svein og rotta feirer jul på landet
ISBN: 978-82-03-24966-2
136 sider

Aschehoug 2006 og 2007

Anmeldt av Heidi Sævareid

Hylende morsom formel-litteratur

Repetisjon er en lykke – for barn i rett alder. Men repetisjon bør helst inkludere variasjon for å slå an, og dette har Marit Nicolaysen forstått. Hennes sprelske serie om 9-åringen Svein og hetterotta Halvorsen bæres av både gjenkjennelses- og overraskelsesmomenter. Seriens to siste tilskudd, Svein og rotta på lab’en og Svein og rotta feirer jul på landet glir godt inn i en velfungerende handlingsformel. Denne er til forveksling lik formelen i den svenske barne-tv-serien Rädda Joppe – död eller levande. Både tv-serie og bok-serie handler om en liten gutt som mister kjæledyret sitt for så å finne det igjen – men i motsetning til tøymuldvarpen Joppe, er Sveins rotte høyst levende.
Barn + kjæledyr er en hyppig radarpar-variant innen barnelitteraturen, og ofte har dyrene menneskelige egenskaper. Halvorsen, også kalt Hallis, har imidlertid ingen tegn på eksepsjonell intelligens (selv om Svein tror det), og kan heller ikke snakke. Svein – og Sveins opplevelser – står i sentrum, men han hadde jo ikke kommet opp i de ulike situasjonene uten rotta som forlengelse av seg selv.

Trygg landing
Plottet i Svein og rotta på lab’en er som følger: Svein og vennene skal lage skoleprosjekt om forsøksdyr, og drar på ”åpen dag” på forskningssenteret. Svein tar så klart med seg Halvorsen, som prompte settes i bur av den utrivelige forskeren Gregory – som ikke liker barn. Finnes det noe skumlere? Veien er så klart ikke lang til den formelmessige forsvinningen – og det i et senter med forsøksrotter! Kan dette ende godt? Naturligvis. Men først skal vi gjennom både spenning, slapstick og elleville krumspring.
Ellevilt blir det også når Svein og rotta skal feire jul hos tanten på landet. For det første synes Svein at alle gårdens beboere og gjester er gale, særlig den rottehatende Alice, for det andre er tante Gro en notorisk ”tvangskoser”, og for det tredje ryktes det at smalahove står på julaften-menyen. Virkelig skummelt blir det når Svein og rotta overnatter på låven, og rotta tas som gissel av en uhyggelig skurk i julenissekostyme. Kan det likevel ende med en god og trygg julaften? Selvsagt.

Stikkord: Komikk!
I begge bøkene inntreffer den trygge landingen i relativt god tid før historien er ferdig. Deretter går den resterende biten med til løsing av mindre problemer, og samling av trådene. Dette blir en flat og tam avrunding av en ellers kraftfull og spennende komposisjon. Kanskje kunne Nicolaysen i større grad porsjonert ut ”løsningselementene” slik at avslutningen ikke ble fullt så overlesset idyllisk og rolig? Imidlertid spiller idyllen en viktig rolle i barnebøker for visse alderstrinn, og Svein og rotta er vel ikke en serie som er ment til å skape uro hos leserne. Formålet er nok snarere å få leserne til å le – og det klarer Nicolaysen til fulle. Ikke minst fordi hun virkelig skriver på barns premisser. Språket er uvørent og lekent, og ord som ”bæsjekladd” og ”gørr” er rikelig representert. Barns sans for det groteske/makabre tilfredsstilles, og deres hang til antipatier tas på alvor. Dette siste gjør at kjønnsrollene i Svein og rotta er relativt stereotype. Jenter er enten fjollete eller skoleflinke – og ofte ekle. Hvis voksne damer hugger ved, oppfatter Svein det som urovekkende. 9-åringer opplever ofte verden i svart-hvitt, og i denne alderen eksisterer et uomtvistelig skisma mellom gutter og jenter. Svein er en jeg-forteller, og slik han ser det, er det kun han selv og rotta som er normale. Alle andre er ekstreme i en viss retning. Og dypt komiske! Det er forresten ”modig” av Nicolaysen å gi små stikk til ting mange barn synes er kult, for eksempel lavthengende sægge-bukser.
Dybvigs illustrasjoner bygger opp under komikken. De ligner til forveksling Quentin Blakes Roald Dahl-illustrasjoner, og viser samme sans for det groteske. Dybvig tegner både situasjonene som faktisk utspiller seg, og de som Svein bare forestiller seg. Dette er både effektfullt og lattervekkende, men på den annen side kan de til dels bremse for barnas egne fantasier. Hvorfor må en nevnt ”peanøtt-hjerne” tegnes – med pil og det hele? Ville det ikke være like morsomt for barnet å fantasere om hvordan en slik må se ut?

Ryddighet funker best
Skal jeg sammenligne de to siste bøkene i Nicolaysens serie, vil jeg fremheve Svein og rotta på lab’en som den beste. Den er mer rettlinjet, formelpreget og dermed også mer forutsigbar, men ryddigheten sørger også for effektiv underholdning. Her dekker forløpet i all hovedsak én dag, ett sted, og én intrige, mens Svein og rotta feirer jul på landet har flere tråder å holde styr på. Her er det for eksempel ikke én stor rotteforsvinning, men flere mindre, og det foregår over flere dager. Et annet problem er de mange samtidsreferansene, for eksempel til 50 cent og Paris Hilton. Disse er absolutt underholdende, men bidrar samtidig til at boken utstyres med en viss utløpsdato.

Evig liv?
Og apropos dette: Marit Nicolaysen går langt i å understreke at Halvorsen langt ifra har evig liv. Julen på landet blir kanskje Hallis’ siste jul, sier Svein selv. Rotta er altså ikke udødelig som en tegneseriefigur, og det samme gjelder kanskje selve bokserien? Nicolaysen gjør nok klokt å legge inn årene før slitasjen melder seg. Men foreløpig er bøkene stadig like sprell levende som hetterotta Halvorsen.
I følge kinesisk astrologi har vi nylig gått inn i rottens år. Kanskje en god anledning for å skrive nok en Svein og rotta-bok?

Andre anmeldte bøker av Marit Nicolaysen:

  • Svein og Rotta og det store gavekaoset
  • Svein og rotta og verdensmesterskapet
  • Andre anmeldte bøker av Per Dybvig:

  • Konglesugeren
  • Leseløver av norske forfattere
  • Flekkmonsteret bygger harefelle
  • Kumat-pakkene og Venner
  • Svart kalv @ kvit snø
  • Svein og Rotta og det store gavekaoset
  • Doktor Proktors prompepulver
  • Barnas store humorbok : vitser, gåter, historier, ordleker
  • Myggsprayen og Tutomaten
  • Svein og rotta og verdensmesterskapet
  • Doktor Proktors tidsbadekar
  • Om dyr: Nysgjerrig på edderkopper og Jeg vil bli dyrlege
  • Lammet som ikke ville bli lår
  • Krim x 3 fra Samlaget
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Barneroman.

  • Kven er snillast av far og mor?
  • Engelen i Djevelgapet
  • Villheks. Eldprøva
  • Familien Kråkestup og nyset i nabohuset
  • Hockeysveis fører til dårlige rim
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman eller tema: Dyr.

    Lagt til: 2008-04-09

    Relatert link: Om Heidi Sævareid   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    To Svein og Rotta-bøker
    Publisert 2008-04-17 09:34:18



    Noen bemerkninger til anmeldelsen av to Svein og rotta-bøker

    Undertegnede, dvs forfatteren av bøkene, klarer ikke å dy seg. Seriøs kritikk er viktig, og mottas med takk - det virker skjerpende. Men siden forfattere blir stilt ansvarlig for sin tekst, sine virkemidler og sine gode/dårlige kvaliteter, synes jeg også det kan være på sin plass å vende speilet den andre veien, altså mot kritikeren. Alle trenger å skjerpe seg.

    Og det er elementer i anmeldelsen som ikke bør stå uimotsagt, ikke minst fordi det nærmest trekkes noen konklusjoner om mine formål med serien. Og fordi det, i det som skal være anmeldelsen av to bøker, generaliseres til ”Svein og rotta” og dermed også trekker inn de 10 andre bøkene i serien.


    Uro eller latter

    ”Svein og rotta er vel ikke en serie som er ment til å skape uro hos leserne. Formålet er nok snarere å få leserne til å le.”

    Ja. Formålet er å få leserne til å le. Det er bare det at det ikke stopper der. Og det er da det kan være på sin plass å minne om ”at den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig…etc.”

    Gjennom humor kan man få til det meste. Latteren er et flott middel når du ønsker at noen skal spille på lag med deg. Og hva er det jeg ønsker at laget mitt skal spille om? Jo, jeg ønsker bl.a. å få leserne mine til å tenke, leve seg inn i, reflektere og gjerne lære noe. Tenk om det er mulig, samtidig med at en morer seg! Jeg er ikke ute etter å være såkalt pedagogisk, men jeg er faktisk glad i kunnskap, jeg elsker selv å lære om ting, har allltid gjort det og håper jeg alltid vil gjøre det. Blant annet dette ønsker jeg å formidle til mine lesere, og jeg tror på barns nysgjerrighet og ønsker om både å lære, tenke og forstå. Jeg lærer selv mye hver gang jeg skriver en Svein og rotta-bok, av selve tematikken, av mennesker jeg snakker med, av stedene jeg oppsøker. Dette gjør også sitt til at hver ny bok blir en spennende og morsom utfordring for meg, og forhåpentligvis også en spennende og morsom utfordring for leserne. For meg er ikke løsningen fantasy, siden virkeligheten i seg selv er overveldende og utfordrende, spennende og fantastisk, skremmende, vond. Og morsom.

    I noen bøker er nok dette med læringselementet mer fremtredende enn i andre. Ikke minst i bøker som Kloakkturen (Kloakksystem og renseanlegg, forurensning, matens vei gjennom kroppen etc), Solsystemet (fagstoffet sier seg selv), Dragrace (fysikk: akselerasjon etc., macho-miljø mange har veldig forutinntatte holdninger og forestillinger om, men hvor man kan finne mye menneskelig varme, omtanke og solidaritet), Lab’en (forsøk på å formidle forskningsetikk på en enkel og morsom, men allikevel nyansert måte. Et krevende prosjekt, men anmeldt og presentert i medisinsk fagmiljø som en bok som burde bli pensumlitteratur for alle som driver forskningsformidling. Vi kan vel her snakke om at barnebøker blir tatt på alvor?)

    Kjønnsrollene i Svein og rotta-bøkene

    Anmelderen hevder at jentene i mine bøker er enten fjollete eller skoleflinke - og ofte ekle.

    Hm. Både Svein og jeg synes at noen jenter er fjollete, noen er skoleflinke (er det et slags skjellsord?) og noen er ekle. Men er de så ofte ekle i mine bøker? Og skoleflinke? Og fjollete? De er vel også gode i fotball. De er gode og oppfinnsomme venninner. De har hoppelopper. De er dragrace-kjørere. De er breiale tøffinger eller streite hestejenter. Men anmelderen påpeker, helt korrekt, at synsvinkelen er Sveins, og gutter og jenter i den alderen har nok en tendens, ja, til å inndele verden i gutter på den ene siden og jenter på den andre. Og jeg må stille meg solidarisk med Svein, uansett hva jeg selv måtte mene. Jeg kan, gud forby, ikke legge politisk og feministisk korrekte utsagn i munnen på Svein. Det jeg allikevel gjør, igjen og igjen, er å konfrontere ham (og dermed leserne…) med noen alternative tanker. Jeg har stor glede av å leke med dette (som når rottenes hørselvern til Dragracet oppdrives i Barbie-avdelingen. Rosa. Pusete. Eller kjøre ham til veggs i et typisk jentemiljø som stall og hestestell - som et slags motskrift til de typiske hestebøkene.)

    Det er dog å dra det for langt hva Sveins kjønnsmønster-tenkning angår, å tro at hans uro i forbindelse med tante Gros vedhugging (Jul på landet) bunner i at hun er dame. Det kunne vel så gjerne ha vært en onkel Ulf som sto der. Sveins uro bunner i at han har tatt med seg rotta, og rotta er ikke velkommen til gards. Og en uvelkommen rotte kan man lett forestille seg som et offer for øksa på hoggestabben. I hvert fall kan Svein det.
    Og det er to ganske så utradisjonelle og lite stereotype damer som bretter opp armene og flekser musklene og ordner opp når det blir uforutsette problemer i julefeiringen.

    For øvrig er den ekle Gregory i Lab’en dyrepasser, ikke forsker. Turid og Sadhika er forskere. To kvinner.


    Marit Nicolaysen, forfatter

    To Svein og Rotta-bøker
    Publisert 2008-04-23 23:11:15



    Svar til Marit Nicolaysen

    Av Heidi Sævareid

    Undertegnede, dvs forfatteren av den kritiserte anmeldelsen, klarer heller ikke å dy seg! Jeg må slutte meg til Nicolaysens erklæring om at kritikk virker skjerpende, og takker derfor for hennes kritikk, men ønsker likevel å komme med et lite tilsvar.

    Jeg starter med hennes første ankepunkt. Hun mener at jeg trekker konklusjoner om hennes formål med serien. Jeg vet ikke helt hva hun sikter til her, jeg ser ikke at jeg har kommet med slike påstander, men Nicolaysen sikter vel til at jeg etter sigende generaliserer, og gjør de to bøkene til representanter for serien. Her må jeg gi forfatteren rett: Jeg har slurvet i to tilfeller – og skrevet ”Svein og rotta” der jeg selvsagt burde presisert at jeg kun snakket om de to bøkene jeg anmeldte. Dette burde jeg tenkt over, og skal huske på det neste gang jeg anmelder seriebøker. Utover dette kan jeg ikke se at jeg generaliserer i stor grad. Jeg mener at jeg holder meg til de to bøkene jeg faktisk anmelder – selv om det jo er naturlig å vise til at bøkene kommer som etterfølgere av en rekke gode Svein og rotta-bøker. Slik jeg sier i anmeldelsen, har Nicolaysen gjort en glimrende jobb i å skape variasjon i hver nye bok, samtidig som at hun holder seg til en velfungerende formel. I mine refleksjoner rundt dette, har jeg vel gjort meg skyldig i å ”generalisere”, men jeg mener at slike overblikk hører med i seriebok-anmelderi.

    Vanskeligere blir det, innenfor rammene av én anmeldelse, å skulle vise til detaljer i øvrige bøker, slik Nicolaysen på sett og vis krever. Hun mener jo at jeg burde gi henne honnør for at jenter kjører dragrace og sjauer med hester osv – i andre bøker. Her mener jeg at dersom jeg skal holde meg strengt til de to bøkene jeg anmelder (altså – ikke ”generaliserer”), kan det ikke kreves at jeg trekker inn karakterer fra andre bøker. Men – jeg innrømmer: Når jeg skriver at ”kjønnsrollene i Svein og rotta er relativt stereotype”, har jeg slurvet, og glemt å presisere at jeg snakker om de to bøkene jeg tar for meg. Jeg ber altså om unnskyldning for dette, og understreker at jeg ikke uttalte meg om hele serien.

    Så til mitt feministiske prosjekt – som kanskje Nicolaysen mener jeg målbærer. Ja, jeg er feminist, og jeg skal innrømme at jeg kanskje kan ha uttalt meg litt skarpt om kjønnsroller der de kanskje ikke spiller en vesentlig rolle, men jeg tror Nicolaysen har misforstått meg litt. Jeg har aldri påstått at Nicolaysen bygger opp under stereotypier, så jeg forstår ikke helt at hun trenger å dokumentere så veldig at hun opererer med visse utfordringer til rådende kjønnsroller. Jeg har jo ikke sagt at eventuelle stereptypier utgjør noe problem! Tvert imot har jeg registrert at hele virkeligheten er sett med Sveins briller – og at enkelte stereotypier kan fremtre der de i virkeligheten ikke finnes. Jeg sier jo at grunnen til at jenter eller kvinner oppfattes sånn eller slik, er at virkeligheten siles gjennom Svein. Dette sier jo dessuten Nicolaysen at hun ser at jeg har sett. Så hva er da saken? En annen sak er om barna som leser, er i stand til å se det samme: at Sveins oppfatninger ikke samstemmer med verknormen. Men det tror jeg faktisk de gjør. Jeg mener at Nicolaysen får dette frem på en snedig måte, men jeg kunne sikkert gått lenger i å rose henne for det.

    Når det gjelder vedhuggingen – der jeg skulle ha skjønt at Svein er urolig fordi han har med seg rotta på landet. Dette er ikke strengt innlysende i teksten – for denne uroen formuleres ikke eksplisitt før på slutten av det angjeldende kapitlet. Det kan jo tenkes at jeg har valgt meg en tolkning som kanskje ikke var den mest nærliggende – men dog: Jeg oppfattet det som at Svein syntes hele situasjonen var skremmende, at Gro rett og slett virket både ualminnelig og mannhaftig der hun sto og flekset musklene. Jeg tok utgangspunkt i teksten, tolket den slik jeg forsto den, og mener at leser må stå fritt til å gjøre nettopp dette. Jeg sitter jo ikke inni forfatterens hode. Det er langt på vei hennes ansvar å legge føringer for tolkningen – dersom det er det hun ønsker å gjøre.

    Er jenter ofte ekle i Svein og rotta-bøker? Nei, her er det nok igjen mitt slurv som har slått inn. Jeg snakker om Svein og rotta feirer jul på landet. Der må man vel si at Paris Hilton-jenta er litt ekkel – det synes i alle fall jeg. Men det er nå min oppfatning, og kanskje Sveins også?

    Nicolaysen spør om jeg oppfatter skoleflink som skjellsord. Nei – kjære vene. Det har jeg da ikke påstått. Skoleflinkhet er supert – selv om Svein kanskje ikke ser den umiddelbare verdien av det. Som Nicolaysen sier – hun ønsker ikke å være ”pedagogisk” (her må jeg spørre om hvorfor hun ser dette som negativt?). Er det kanskje hun som har et horn i siden til lærdom? Nå spør jeg utelukkende retorisk, for Nicolaysen sier jo selv at hun er svært opptatt av å få frem faglig kunnskap i bøker – og det lykkes hun godt i. Dette kunne jeg nok i større grad tatt tak i og rost henne for. Det er et flott trekk ved Svein og rotta på lab’en. Faktisk hadde jeg notert meg en del om dette i ”kladden” til anmeldelsen – men så var det andre poenger som ble tatt med i den ferdige teksten (som jo må ha begrenset omfang). Og så roste jeg henne for noe annet (For jeg er altså svært begeistret for bøkene). Kanskje kunne jeg valgt annerledes? Det ser jeg slett ikke bort fra. Jeg kan ha underspilt det gode, pedagogiske aspektet ved bøkene. Jeg lover å lese neste Svein og rotta-bok i lys av dette!

    Jeg siteres på: ”Svein og rotta er vel ikke en serie som er ment til å skape uro hos leserne. Formålet er nok snarere å få leserne til å le.” Dette oppfatter Nicolaysen som at jeg ikke ser at hun tar opp seriøse temaer. Men det jeg mener å si, er bare at det ikke er meningen at de unge leserne skal sitte igjen med en uforløst hvordan-skal-det-gå-nå-uro. De må bli trygge på at det endte bra. Idyll og problematisering er da ikke motsetninger? Men det Nicolaisen ikke ønsker, er vel at bøkene skal bli oppfattet som ren underholdning. Jeg har egentlig ikke påstått noe i verken den ene eller andre retningen. Så jeg kunne jo kanskje sagt noe om at hun er flink til å skape nettopp denne balansen.

    Og til sist. Ja: Gregory er dyrepasser – ikke forsker. Point taken. Slurv fra min side.



      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.033 Sekunder