Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Tidens tann

Tekst: Fam Ekman
Illustrasjon: Fam Ekman

Billedbok
Tekst: Fam Ekman
Tidens tann
34 sider
ISBN: 978-82-02-29585-1
Cappelen Damm 2009

Anmeldt av Ola A. Hegdal

BISTRE FIGURER TIL Å LE AV

Denne typen overlagt naivisme appellerer ikke alltid like mye til barn. Men hvorfor ikke prøve dem på treåringen? Selv om historien er en smule kryptisk, tror jeg ikke det finnes et menneske som ikke vil la seg berøre.

Fam Ekman er trygt etablert som den store guruen blant norske barnebokskapere, hun er en veritabel grossist i priser og utmerkelser. Årets utgivelse, Tidens tann, er et verk av en kunster som har holdt på en stund, og temaet for boken er på mange måter tilbakeskuende. Men tegningene er fortsatt duggfriske.

Ekmans tegninger får meg alltid til å tenke på tegningene til den svenske serietegneren Ulf Lundkvist, noe som antakelig er litt urettferdig, Ekman har tros alt holdt på en god del lenger enn ham. Men jeg synes det går an å finne igjen noe av det samme verdensbildet og den samme holdningen til kunsten hos dem begge: En del surrealisme, en del ekspresjonisme, et snev av fremmedgjorthet, ganske mye naivisme, iblandet solide porsjoner ren galskap.

Er det et uttrykk for en mystisk, svensk subkultur? Vanskelig å si. Ekman har jo også familieforbindelser til det svenske.

Ett hundre tenner
Tegningene til Ekman har også noe av den samme bevisstheten om tiden som har gått som man kan finne hos Lundkvist. Hennes tegninger er på sett og vis fulle av fortid, enten det nå er referansene til 1900-tallets tegnekunst, de retro-aktige bitene av fotografier eller de gulnete fargene og det krøllete, teksturerte papiret som gjør det. Orienteringen mot fortiden må i dette tilfellet kunne sies å stå i stil med temaet og tittelen i ”Tidens tann”.

Bokens hovedperson er den noe bistre tannlege Plombe, som etter hvert har trukket de fleste tennene til folk i byen der han bor. Plombes store mål her i livet er å få trukket til sammen ett hundre tenner. Planen er å lage et halsbånd av de hundre tennene og forære det til kjæresten, sanglærerinnen frk. Pling. For å få fylt kvoten ser Plombe seg nødt til å trekke den gamle, råtne visdomstannen til Professor Tanke. Dette fører til at et stort mismot kommer over tannlegen, og Plombe legger ut på en lang, drømmeaktig reise. Til slutt hiver tannlegen den råtne tannen. I stedet får han en ny melketann fra ei lita jente han møter. Når man skal gi sin kjæreste et halskjede av tenner, bør man foretrekke melketenner fremfor råtne visdomstenner, synes å være moralen, og det er det jo ikke vanskelig å gi sin tilslutning til.

Berørt av menneskehender
Historien er enkel og besynderlig, og den står godt til de poetiske, surrealistiske tegningene, som kanskje hadde virket mer som et fremmedelement i en stramt lineær historie. Her er det oppslagene som er det bærende elementet i boken. Hvert oppslag består av én side med tekst, og én side med tegning. Teksten er holdt i en saklig og lavmælt tone, som en motsats til de sprelske, uttrykksfulle tegningene.

Tegneteknisk er dette en blandingsteknikk, det ser ut som det er brukt både fargeblyanter, pastellkritt og vannfarger. Ofte er det farget papir i bunnen, gjerne med tydelig struktur eller bulker eller bretter på. Oppå er det limt biter fra tegninger eller utklipp av fotografier i en kollasjeteknikk som er typisk for Ekmans måte å arbeide på.

Etter sigende har Ekman de siste årene begynt å bearbeide bildene sine i Photoshop, uten at det er lett å se. Bildene har beholdt et slags organisk, ikke-digitalt uttrykk, dette er definitivt tegninger som ser ut som de er berørt av menneskehender.

Sterk åpning
Man får inntrykk av at de mest plagete, ”modernistiske” figurene blir gjort litt mildere av de godt avstemte fargene. Det er i det hele tatt underlig at såpass bistre typer kan sette en i så godt humør! Jeg kan ikke la være å le høyt og hjelpeløst av figurene til Ekman.

Mest sansen har jeg for den første delen av historien, der figurene og miljøet blir presentert, spesielt tilbakeblikket over de tidligere kundene til tannlege Plombe, som ofte kan virke som de er noe mellomfornøyd, og knapt nok det, med behandlingen de har fått. Den underlige reisen på slutten er helt grei, men den kommer etter min mening ikke helt opp mot de snåleste tablåene i åpningen.

Først og fremst er nok dette billedbøker for voksne, en slags sekvensiell billedkunst, og denne typen overlagt naivisme appellerer ikke alltid like mye til barn. Men hvorfor ikke prøve dem på treåringen? Selv om historien er en smule kryptisk, tror jeg ikke det finnes et menneske som ikke vil la seg berøre av tegningene.

Andre anmeldte bøker av Fam Ekman:

  • Stor gutt
  • Fredag den trettende
  • Alt om Oldemor. Fire heilt ville forteljingar i ei nokså tjukk bok
  • Kall meg onkel Alf
  • Stoff
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok.

    Lagt til: 2009-03-25

    Relatert link: Om Ole A. Hegdal   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder