Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Ved syrinen

Tekst: Anne-Berit Aspås

Barnebok
211 sider
Gyldendal Tiden 2003

Anmeldt av Åse Kristine Tveit

Heltinne til hest

Det er mange eksempler på fornyelse og dristighet i ny, norsk barnelitteratur. Bak eksperimentene lever samtidig den mer tradisjonelle litteraturen videre, uten så mye oppmerksomhet. Den gode, gamle hesteboka med tilhørende kjærlighetshistorie finnes fremdeles. Anne-Berit Aspås har skrevet ei jentebok etter velkjent oppskrift, der heste- og guttegærne jenter får hva sjangeren lover.

Bokomslag og tittel tydeliggjør i høg grad at dette er ei bok om og for jenter. Vi ser et par til hest, forgrunnen domineres av ei ung jente med langt hår, mens lilla syriner omgir hest og jente, og fra jentas hode stiger et brennende hjerte med tornekrans. Symbolet er hentet fra en fromhetstradisjon i den katolske kirke, og virker mildt sagt malplassert i denne sammenheng. Jenta på omslaget ser ut til å være en ikke helt vellykket montasje. Ansiktet er vendt mot venstre, og passer ikke riktig til håret, som tilhører et hode sett rett forfra. Er det mulig at dette skal illustrere et jenteliv som heller ikke henger helt sammen?

Tittelen Ved syrinen har noe lysthusaktig gammelmodig ved seg. Den assosierer til forsommer og romantikk, noe som står godt til fortellingen.

Dette er ei bok som inviterer jentelesere til å identifisere seg med hovedpersonen Sølvi. Jeg-fortellingen fungerer bra, Sølvi har en passe jentete stemme som ikke oppleves plagsomt trendpreget. Som heltinne er hun lett å akseptere for leseren. Hun vikler seg inn i vanskelige situasjoner, hun utsetter seg for fare, hun vinner venner og hun får til slutt den kjæresten hun ønsker seg. Leseren blir engasjert i handlingen, og sympatien for Sølvi er stor, samtidig som man kan irritere seg litt over henne.

Boka bygges langsomt opp mot en viktig hendelse; forsommerens skolefest. Jentene blir voldsomt opptatt av dette, og det mest spennende er at det er guttene som skal invitere jentene med. Skolen er liten, og har flere jenter enn gutter som elever. Noen jenter blir altså tapere. Det gjelder å bli bedt, helst av en populær og kjekk gutt. Denne gammeldags-amerikanske skolefest-ordningen utsettes for mild kritikk, bl.a. fra Sølvis mor, som kommenterer at dette er så gammeldags at slik var det ikke da hun var ung, engang. Systemet der gutt ber jente, fører med seg mye angst. Jentene tvinges til å innta en ventende holdning overfor guttene. Deres posisjon blir å reklamere for seg selv, for å vekke oppmerksomhet. Den lille strimen av kritikk mot dette kjønnsrolleregimet forsvinner underveis. I stedet blir nettopp datingen gjort til et viktig spenningselement. Denne situasjonen med gutten som maktfaktor, som kan velge mellom et stort antall jenter, kjenner vi igjen fra "reality"-tv-serier som bruker nettopp en manns valg av kjæreste og et antall kvinners kamp om denne posisjonen som underholdning.

Gjøran, helten, introduseres tidlig i fortellingen. De kikker på hverandre, får etter hvert kontakt, og Gjøran ber Sølvi med på skolefesten. Han er ikke akseptert av de toneangivende på skolen – han har feil venner, ser feil ut, og foreldrene er rike og annerledes. Skal Sølvi holde avtalen, bli med ham på festen og blåse av hva de andre i klassen mener, selv om hun risikerer sosial utstøting? Konflikten er klassisk: Skal heltinnen følge sitt hjerte eller sin fornuft? Gjøran viser klare populærlitterære helte-takter: Han er sterk, bryr seg ikke om hva de andre mener, men viser stor selvstendighet både i forhold til skole, venner og foreldre. Hans uvanlige utseende, med ildrødt, langt hår og fargesterke klær, får voksne og barn til å reagere negativt. Sølvis far lukker døra rett for nesa på han, da han kommer hjem til dem. Ved siden av å være selvstendig, er han arbeidsom og tar mye ansvar hjemme. Han er lærenem når det gjelder ridning, og dessuten fysisk sterk, bestemt og uredd. Samtidig er han en uerfaren fjortenåring, som ikke vet helt hvordan man kysser. Men naturligvis greier han det.

Sølvis prosjekt er å bli akseptert på skolen. Målet hennes er å gjenopprette tryggheten og stabiliteten i tilværelsen. Hun omgis av personer som inntar både hjelper- og motstander-roller i hennes streben etter aksept. Klassevenninnen Kristine er i begynnelsen en hjelper. Hun velger å innlemme Sølvi i venninnekretsen, og viser snart at hun foretrekker Sølvi framfor andre. Gjøran er en hjelper i forhold til hva som er Sølvis endelige mål: Trygghet. Han hjelper henne ved å vise at det ikke er så farlig hva andre synes. Han er selv et eksempel på at det er mulig å fri seg fra gruppepresset. Derfor er han også en risikofaktor i forhold til prosjektet hennes – å bli akseptert på skolen. Han viser henne oppmerksomhet som jente, og blir den første gutt Sølvi får et kjæresteforhold til. Forholdet blir offisielt da de på bokas siste side går hånd i hånd til festen.

På flere vis passer fortellingen inn i den formelbaserte kjærlighetsfortellingen, der gutt møter jente, de blir forelsket, men møter hindringer fra samfunnet omkring. De settes på prøvelser, overvinner disse og får hverandre til slutt. I denne boka er det jenta, utradisjonelt nok, som kommer ridende, om enn ikke på noen hvit hest. Hun har likevel den tradisjonelle jenterollens usikkerhet, forsiktighet, uerfarenhet og lydighet. Hun får tilført styrke fra Gjøran, og selv om hun er hans ridelærer, er han hennes overmann i de fleste andre sammenhenger. Sølvi blir i den passive heltinnens posisjon ved å akseptere invitasjonen og ankomme festen på den måten hennes kjære ønsker. Hans styrke får henne til å overvinne egen engstelse.

Bokas fortelling er på den ene siden deilig og spennende – leseren kan hengi seg til drømmen om at den ene spesielle gutten kaster sine øyne på henne og mot slutten la seg henføre av at han "la en hånd om nakken på meg og holdt meg fast. Jeg kjente at han skalv på hendene, men grepet var sterkt nok for det. Han hadde ikke tenkt å slippe. Så kysset han meg – på ordentlig." (s. 199) Gjørans opprør mot konvensjonene vises som tappert, og han er den eneste gutten det gis noe positivt bilde av. Slik sett er fortellingen anti-konvensjonell. På den andre siden er det også slik at portrettet av Sølvi, identifikasjonsobjektet, er svært tradisjonelt. Hun greier ikke selv å ordne opp i flokene av mer og mindre hvite løgner hun har servert. Hun må ha Gjørans hjelp til å komme seg ut av problemene.

Fortellingen er ambivalent i at den både bekrefter tradisjonelle kjønnsroller, samtidig som den viser fram konvensjonbrudd som positive. Det tydelige kjønnsrollemønsteret oppleves likevel som det mest dominerende her. Slik sett kan boka leses som en del av tilbakeslaget for likestillingskampen, og noen vil kanskje spørre seg hva vi skal med den slags litteratur i 2003. Det er som om småjentene blir kvinner i kraft av å tre inn i en ventende rolle. Samtidig kan det hevdes at denne fortellingen også har andre jentetyper, bl.a. Kristine, friidrettsjente med kvinnelige idrettsidoler. Boka skiller seg fra de formelbaserte kjærlighetsfortellingene ved at slutten både er lykkelig og åpen. Den er lykkelig i og med at Sølvi og Gjøran er blitt kjærester og velger å vise det for andre, men den er åpen i det at vi ikke får vite følgene av dette valget.

Som hestebok betraktet, har Ved syrinen fine kvaliteter i realistiske skildringer av stallarbeidet, av foring og annet stell. Fortellingens vakreste side er det gode bildet av forholdet mellom hest og rytter, og kommunikasjonen dem imellom. Som vanlig er i hestebøker, fungerer hesten både som kontaktskapende element mellom jente og gutt, og som heltinnens fortrolige; den hun forteller alt til.

Andre anmeldte bøker av Anne-Berit Aspås:

  • Nye titler i Gyldendals 10:12-serie
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Barneroman.

  • Kven er snillast av far og mor?
  • Engelen i Djevelgapet
  • Villheks. Eldprøva
  • Familien Kråkestup og nyset i nabohuset
  • Hockeysveis fører til dårlige rim
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman.

    Lagt til: 2003-09-11

    Relatert link: Om Åse Kristine Tveit   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.024 Sekunder