Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Mannen og damen og noe i magen

Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson

Billedbok
Oversatt av Tor Edvin Dahl
25 sider
Omnipax 2003

Anmeldt av Kirsten Kalleberg

Magisk realisme om å få et annerledes barn

En mann og en dame skal ha barn, men damen føder ikke en menneskebaby – hun føder en ape. I denne billedboken for barn (og voksne) skildres de to foreldrenes reaksjoner i en tekst som er overraskende åpen og mangetydig. De søte illustrasjonene fungerer som en motvekt til teksten, og resultatet er blitt en spennende bok, som ikke ”går opp” ved første gangs lesning. Mannen og damen og noe i magen er en historie om annerledeshet, skamfølelse, redsel for hva andre måtte tro – og om kjærlighet. Den fortelles uten å moralisere eller forenkle.

Mannen bak denne historien er Kim Fupz Aakeson – en prisbelønt og produktiv dansk forfatter som har utgitt et trettitalls bøker for barn. Han har også skrevet for ungdom og voksne, han er tegneserieskaper og dramatiker, og han har skrevet flere filmmanus. Mannen og damen og noe i magen kom ut i Danmark i fjor, og er fint oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrasjonene er laget av svenske Eva Eriksson, som har skrevet barnebøkene om Bella og Gustav, og som skulle være kjent for norske lesere for sine illustrasjoner i bøker av Barbro Lindgren og Ulf Nilsson.

Historien om damen og mannen starter oppskriftsmessig med ”Det var en gang en mann og en dame”, og deres liv sammen skildres i et humoristisk, naivistisk og usentimentalt språk. Aakeson styrer sikkert unna klisjeer, og bryter akkurat passe med forventningene til at det ikke blir sukkersøtt eller intetsigende, selv når lykke skal beskrives:

”’Du verden som vi elsker hverandre,’ sa de til hverandre. Det var helt sant. Innimellom kunne man til og med kalle dem lykkelige. Noen ganger elsket de hverandre så mye at de hev av seg klærne og kysset og ble helt andpustne. Den slags skjer selv i Herlev, og oftere enn man skulle tro. ’Du verden så deilig det er å kysse,’ sa de til hverandre og lo så de ble helt møre innvendig.” (s. 1-2)

På fødestuen kommer det store sjokket. Hvordan kan et menneskepar ha blitt foreldre til en liten ape? Noe av kraften i denne teksten skyldes all den informasjon forfatteren har hatt mot til å utelate. Dette kan delvis knyttes til at han har valgt en magisk-realistisk sjanger. I en ellers realistisk tekst, presenteres det ikke som umulig eller spesielt oppsiktsvekkende å føde en ape. Sykepleieren informerer paret om resultatet på en måte som ikke indikerer at dette er en uhørt begivenhet: ”Det ble en ape, sa sykepleieren. – En veldig søt liten ape.” (s. 9)

Bortsett fra sykepleieren, får vi ikke høre noe om hva andre mennesker synes om apen. Som et resultat av dette grepet, blir tekstens sentrale tema mannen og damens reaksjon på det som har hendt, og deres skamfølelse og hvordan de kommer over denne er hovedhandlingen i boka. Foreldrene sniker seg hjem fra sykehuset i nattens mulm og mørke, så de skal slippe å møte noen på veien. Vel hjemme forskanser de seg bak nedrullede gardiner dag etter dag. Ingen må se dem! De forsøker desperate skinnløsninger uten hell, som å barbere apen med mannens barbermaskin i håp om at den skal ligne på en menneskebaby: ”Apen lignet slett ikke på et menneskebarn. Apen lignet på en ape som var blitt barbert med en barbermaskin.” (s. 14).

Det som gjør denne teksten krevende og spesiell er imidlertid ikke bare at mannen og damen i historien blir foreldre til en ape. En dag går foreldrene gjennom dyreparken. I apeburet sitter en apemamma med en menneskebaby i armene. De er alene ved buret, og begge tenker tanken: Problemet kan være løst hvis de bytter barn. Her gjør Aakeson det reelt vanskeligere for leseren. Selvsagt må foreldrene ta seg av den lille apen de har satt til verden, men ville ikke både menneskebabyen og apeungen ha det bedre blant sine ”egne”? Hvordan vil barn reagere på denne feilkategoriseringen? Ved å komplisere og utfordre sin egen metafor, åpner Aakeson for en mer kompleks leseopplevelse. Jeg tror imidlertid ikke dette hadde blitt en tekst som var enklere å forstå for barn dersom foreldrene hadde gjennomført byttet. Mange voksne lesere vil sikkert få assosiasjoner til H.C. Andersens eventyr om den stygge andungen, og Aakesons tekst utfordrer og motsier til en viss grad denne intertekstuelle konnotasjonen. I H.C. Andersens eventyr blir andungen plaget og hånet helt til den kommer blant sine egne. Feilen i andungens liv, var at den vokste opp blant ender, og ikke blant svaner. Hos Aakeson gir ikke foreldrene opp barnet sitt, selv om det ser ”feil” ut: Til tross for at det kan virke mest fornuftig å bytte barn med apemammaen, klarer ikke damen og mannen å gjøre det: ” – Jeg greier det ikke, gråt mannen. – Jeg vil ikke ha den fremmede babyen i det hele tatt.” (s. 21). Jeg ville tro at det viktigste budskapet et barn vil få med seg i denne teksten er at når foreldrene i boka føder et barn – ape eller ikke ape – gir de ikke dette barnet fra seg uansett hvor plausible og rasjonelle årsakene kan synes for det motsatte. Dette punktet når foreldrene først når de har tenkt den styggeste av alle tanker. Aakeson skal ha honnør for at han ikke utelater dette poenget.

Eva Erikssons fargeblyantillustrasjoner er på mange måter av en helt annen art enn historien Aakeson forteller. Bildene er idylliske, behaglige og søte. Tidskoloritten virker noe eldre enn vår egen tid – dette kunne like gjerne vært 1950-tallet som vår egen tid. Den lille apeungen er tegnet svært sjarmerende, og befinner seg så langt fra noe grotesk som mulig er. På illustrasjonen på side 14, ligner den aldeles på et lite menneske, og i tillegg ser vi at den faktisk ligner på sin far. Det er ikke noe skremmende involvert i illustrasjonene, som dermed fungerer som en ”demper” på tekstens åpenhet. Illustrasjonene er nok ment å skulle tjene denne funksjonen. Samtidig understreker de et poeng man også kan lese ut av teksten, nemlig at apen ikke er motbydelig og stygg, og at det vondeste som hender i denne historien er den skammen foreldrene føler.

Det er en varm, utfordrende og kompleks barnebok, og vi kan bare håpe at den vil bli lest av riktig mange, og at Omnipax har planer om å presentere flere av Aakesons bøker for norske lesere.

Andre anmeldte bøker av Kim Fupz Aakeson:

  • Promp i flere bøker
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok.

    Lagt til: 2003-10-02

    Relatert link: Om Kirsten Kalleberg   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.026 Sekunder