Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Alt det som er

Tekst: Bjørn Sortland
Illustrasjon: Paul Dikker

Biletbok
Tittel: Alt det som er
Tekst: Bjørn Sortland
Illustrasjon: Paul Dikker
74 sider
Aschehoug 2010
ISBN: 978-82-03-25129-0

Meldt av Guri Fjeldberg

BILETBOKA SOM KUNSTGALLERI

Ein poetisk refleksjon om å vere mann og vente barn, og ei smal kunstbok med full pott i offentleg stønad.

Lanseringsskrivet frå forlaget insisterer på at dette er ei biletbok for ungdom. Eg meiner det er ei vaksenbok. Aschehoug har meldt ho opp som tilrettelagt litteratur for barn og unge på innkjøpsordninga til Kulturrådet fordi boka skal vere særleg eigna for såkalla "uvante" lesarar. Leser søker bok har gitt 60 000 kroner i utviklingsstønad fordelt på forfattar og illustratør for denne ”tilrettelegginga”. I tillegg har dei gitt Aschehoug 10 000 kroner i utgivingstilskot. Sjølv annonserer dei boka som ei "biletbok for vaksne" på sine nettsider. Kulturrådet har derimot gitt 80 000 i produksjonsstønad frå kvota til biletbøker for barn og unge. Dei ungdomane som får mest ut av denne boka, er nok helst dei som gjerne les vaksenbøker. Heldigvis kan ein i alle fall merke på Alt det som er at ein sit med noko påkosta mellom hendene.

Eg-personen er ubåtkaptein. Han trivs best under vatten, der han har full kontroll og ein viss distanse til resten av verda. Her kjenner han seg heime. Men fullt så enkelt er det heller ikkje: ”Eg har klaustrofobi.” Oppe i den store verda går kjærasten hans gravid. ”Kvar gong vi går opp no, er det som om den friske sjølufta kveler meg. Slik har eg ikkje hatt det før.” Det handlar om å skulle ta ansvar for eit nytt lite liv i ei verd ein ikkje har full kontroll over.

Det vanskelege livet
Målaren Paul Dikker er – nett som ubåtkapteinen – oppteke av store eksistensielle spørsmål. Storparten av bileta hans er ikkje laga spesielt for denne boka. Sjølv nokre av dei som er knytt nærast opp til teksten og ubåten, er måla så store som 100x80 centimeter. Etter at nederlendaren besøkte Noreg første gong i 2006, har han konsentret seg om landskapsbilete. Han målar gjerne aude landskap med nokre få, ørsmå menneske i. Naturen ser det ut til at desse menneska ikkje rår over, like lite som ein rår over kva barn ein får. Dei store, tomme flatene gir meg ei kjensle av å vere avmektig og einsam. Individa er innkapsla mellom sjø, himmel og digre fjell. (Joda, Dikker har vore på tur med Hurtigruta.) Nokre få bygnader har fått plass som utstudert malplasserte klossar av kunstige, kapitalistiske påfunn. I friksjonen mellom natur og kultur er det ikkje lett å sjå kor desse menneska høyrer heime. Når korkje husa eller skyene ser heilt slik ut som i røynda, oppmodar dei til å sjå bakanfor realitetane. Dikker minner meg om kor vanskeleg det kan vere å finne sin naturlege plass i verda.

Det ufødde barnet
Sjølv om bileta introduserer stadig nye ansikt heller enn å fortelje ei rettlinja historie, aner eg den same verdsåskodinga bakanfor dei ulike motiva. Det er godt gjort av Sortland å fange denne personlegdomen i teksten. Ubåtkapteinen ser verda på same måte som målaren: som noko distansert og framande. Uroa frå bileta er konkretisert i mannen som ventar barn og som ikkje kjenner seg heilt moden for oppgåva. Tankane kapteinen gjer seg er formulert til det ufødde barnet i lause brokkar. Når han fortel at jobben hans går ut på å ”stå mellom livet og døden”, er det nok ikkje berre ubåtmannskapet han kjenner ansvar for, men òg det ufødde barnet. Tilveret i båten fungerer godt som bilete på svangerskapen:

    – Han er som du, seier Anna. – Han lever i vatn, i mørkret, på hemmeleg oppdrag med hemmeleg namn. Han sparkar meg ofte, gjer seg klar til å slåss. For harde livet. Plutseleg kjem han til å dukka opp. Totalt torpedo. Heilt sjefadmiral.
Sortland som kunstkurator
På eit overordna plan kan ein sjå Alt det som er som eit framhald av Alle har eit sultent hjerte, ungdomsromanen frå 2008 som Sortland fekk Kritikarprisen for. Der oppdagar Ina at ho er gravid, og det store spørsmålet er kva ho skal gjere med det. No har vi med andre personar å gjere, men barnet i magen kan på sett og vis vere det same. Det ufødde barnet ser ut til å føye seg inn som eit nytt tema i forfattarskapen.

At Sortland gjerne formidlar kunst gjennom bøkene sine, er derimot ikkje noko nytt. I Det hjertet husker, kåra til ei av årets vakraste bøker i 2009, gav han og Hilde Kramer sine tolkingar av Frida Kahlo. I denne boka er den store nederlandske samtidskunstnaren Paul Dikker presentert langt meir direkte gjennom sine 48 måleri. Dei store romma som opnar seg mellom tekst og bilete er både innbydande og krevjande. Her er mye plass til å assosiere fritt, men det trengst konsentrasjon for å skape meining.

Enkelt er ikkje lett
Reint leseteknisk krev boka lite. Setningane er korte. Orda er nokså enkle. Men dette er ei bok mest for dei som veit å lese mellom linjene. Det krev både leseerfaring og livserfaring. Slik meiner eg Alt det som er har mykje til felles med Jeg elsker deg av Hilde Hagerup og Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim – også dei støtta av Leser søker bok. Å formidle gjennom eit enkelt uttrykk har i desse tilfella ført til ein sjeldan kunstnarisk konsentrasjon, men òg forårsaka spørsmål om kven bøkene eigentleg er mynta på.

Kor stor del av dei såkalla uvante lesarane har føresetnad for å forstå desse bøkene? Kor mye må ein forstå for å ha glede av ei bok? Det er ein diskusjon for seg kva Leser søker bok eigentleg oppnår med støtta si. Mest å hente i denne boka har erfarne lesarar – medan ein kunstinteressert sjølvsagt vil kunne halde på lenge berre med å sjå på bileta. I alle tilfelle er dette Paul Dikker og Bjørn Sortland på noko av sitt mest poetiske og beste.

Andre anmeldte bøker av Bjørn Sortland:

  • New York-mysteriet. Kunstdetektivene 4
  • Kirkeboka
  • Ærlighetsminuttet
  • Alle har eit sultent hjerte
  • Det hjertet husker
  • Halleluja
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok eller tema: Familie.

    Lagt til: 2010-04-28

    Relatert link: Om Guri Fjeldberg   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Alt det som er
    Publisert 2010-06-02 20:29:12





    Dette ynskjer Leser søker bok å oppnå med støtta si

    Eg sluttar meg til alle poenga til Guri Fjeldberg i omtalen av Alt det som er:
      ”Reint leseteknisk krev boka lite. Setningane er korte. Orda er nokså enkle. Men dette er ei bok mest for dei som veit å lese mellom linjene. Det krev både leseerfaring og livserfaring. Slik meiner eg Alt det som er har mykje til felles med Jeg elsker deg av Hilde Hagerup og Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim – også dei støtta av Leser søker bok. Å formidle gjennom eit enkelt uttrykk har i desse tilfella ført til ein sjeldan kunstnarisk konsentrasjon, men òg forårsaka spørsmål om kven bøkene eigentleg er mynta på.”


    Kva vil Leser søker bok eigentleg oppnå med støtta si til slike bøker? Vi ynskjer to ting: For det jobbar vi for stadig å syne at det er mogleg å utvikle god litteratur tilpassa låg leseevne. I resten av verda blir dei som slit med å lese ofte avspist med bøker som er enkle å forstå. Det inneber at bøkene snakkar ned til målgruppa av oppegåande vaksne menneske. I Leser søker bok har vi ønska å gjere det betre, og å skape litteratur framfor pedagogikk. Derfor har vi halde den litterære fanen høgt, i nært samspel med forfattarforeiningane og illustratørane. Vegen er lang frå dei tidlegare ”lettlest-bøkene” for vaksne som fanst før vår tid, til ein situasjon der somme av dei beste forfattarane og illustratørane lagar bøker som kan tenkjast å nå fram til dei som slit med ulike lesehindringar.


    For det andre prøver Leser søker bok å spreie få midlar for å skape eit boktilbod til alt for mange. Vi skal støtte både det populære, det spennande, det fantasifulle, det underhaldande og det høglitterære. Dei tre bøkene Guri nemner passar for unge og vaksne som evnar å lese mellom linjene, og som vil bli utfordra av innhaldet i ein tekst der sjølve språket ikkje står i vegen. Fjeldberg spør ”Kor stor del av dei såkalla uvante lesarane har føresetnad for å forstå desse bøkene? Kor mye må ein forstå for å ha glede av ei bok?” og skriv om Alt det som er at: ”Mest å hente i denne boka har erfarne lesarar – medan ein kunstinteressert sjølvsagt vil kunne halde på lenge berre med å sjå på bileta.”

    Kor mange av dei som slit med tung tekst har føresetnad for å lese Alt det som er? Tja. Mange med dysleksi og ADHD er gode til å lese bilete og for den saks skuld tolke metaforar. Mange minoritetsspråklege har lest godt på eige morsmål, men treng enkel tekst på norsk. Alle desse menneska kan ha lesi ein god del bøker, utan at dei er kvitt hindringa si av den grunn. For desse vil Alt det som er vere velkomen.

    Så er det riktig at Leser søker bok må klare å skape andre bøker også, for leseuvande som vil ha det innhaldsmessig litt enklare. Her har vi fleire ting på gang. Serielitteratur og fantasy er på veg. Kva synst Guri om at vi har støtta fotballbøkene i Kagges Fortellingen om-serien? Det er eg spend på å vite!

    Venleg helsing

    Anne Marit Godal
    dagleg leiar

    Alt det som er
    Publisert 2010-06-02 20:17:15





    Fortellingen om 60 000 kroner

    Av Guri Fjeldberg


    Takk til lederen for Leser søker bok, Anne Marit Godal, for å ta debatten om hva Leser søker bok bør bruke pengene sine på. Hun spør hva jeg synes om at de gir støtte til ”Fortellingen om”-serien fra Kagge forlag. Jeg synes det er ubegripelig. Penger jeg trodde var beregna på utgivelser som unge med lesevansker ellers må klare seg uten, blir brukt på bestselgere.

    Leser søker bok har gitt 15 000 kroner i utgivingsstøtte til hver av disse titlene:
    Fortellingen om Brann av Eduardo ”Doddo” Andersen
    Fortellingen om Vålerenga av Arild Rønsen
    Fortellingen om Liverpool av John Arne Riise og Lars Lenth
    Fortellingen om Aung San Suu Kyi av Kjell Magne Bondevik

    Støtte fra Leser søker bok fins i to former. Mens utviklingsstøtte går til forfatter og illustratør, går utgivingsstøtte til forlaget. I dette tilfellet har Godal & co altså valgt å gi 60 000 offentlige kroner direkte til forlaget, der dyslektikeren Erling Kagge har aksjemajoritet.

    Bokhandlerforeningen kan fortelle at seks av de ti mest solgte sakprosabøkene for barn i 2009 tilhørte ”Fortellingen om”-serien. Fortellingen om Liverpool nådde andreplass, og jeg tviler sterkt på at suksessen skyldes tilrettelegginga for uvante lesere. Jeg går også ut fra at Godal & co har visst på forhånd at bøkene de støtta var potensielle bestselgere, og at bøkene ville blitt utgitt uansett. For å gni det inn: Etter forespørsel fra meg forsikrer Kagge forlag om at serien er kommet til på deres initiativ og at samtlige titler ville blitt utgitt uavhengig av støtta fra Leser søker bok.

    Det er dessverre mulig at forlaget har trengt 15 000 kroner i belønning for å ta seg bryet med å sende manuskript innom Leser søker bok for å få råd om hvordan teksten kan bli best mulig tilrettelagt for disse såkalt uvante leserne. Jeg burde juble fordi bidraget fra Godal & co antakelig hjelper noen flere lesere å nå helt til siste side. I stedet bekymrer det meg at de betaler for å gjøre Kagge denne tjenesten. Er betalinga å anse som en kompensasjon for tapte salgsinntekter dersom en bok skal bære logoen til Leser søker bok? Er det et honorar for å holde ut med stiftelsens byråkratiske konsulenthjelp?

    Ideelt sett kunne man tenkt seg at pengestrømmen hadde gått den andre veien. Forlaget burde betale for bistanden og for retten til å reklamere med at boka oppfyller kriteriene Leser søker bok stiller til en lettlest tekst. Men det forutsetter at stiftelsen hadde drevet en virksomhet som oste av kvalitet. I stedet konstaterer jeg at nivået på utgivelser med deres støtte svinger voldsomt. Støtten til ”Fortellingen om”-serien bidrar til å svekke omdømmet. Visst er jeg for mangfold, og jeg har etterlyst mer fokus på gode utgivelser som ikke krever evne til å lese mellom linjene. Men det virker lite gjennomtenkt å bruke penger på barnebøker begått av kjendiser uten erfaring med å skrive for barn.
    Kagge forlag vil ikke en gang opplyse om hvilke titler de har fått støtte til. Det går verken fram av forsidene på bøkene eller katalogteksten på nettsidene deres. Leser søker bok skal ikke ha hovedskylda for at det kan virke mer stigmatiserende enn salgsfremmende å annonsere en bok som lettlest. Men det er påfallende at Godal & co er villige til å gå så langt at de putter 60 000 kroner i allerede velfylte lommer for å kunne annonsere disse titlene som ”sine” utgivelser.

    Alt det som er
    Publisert 2010-06-16 19:26:52





    SKAL LESER SØKER BOK STØTTE BØKER SOM SEL SEG SJØLV?

    Korleis bør Leser søker bok arbeide for eit godt boktilbod til folk som slit
    med å lese? Fjeldberg ser ut til å meine to ting:
    1) På den eine sida at vi ikkje skal støtte ting som sel godt i seg sjølv.
    2) På den andre sida at vi berre skal støtte særs høg kvalitet.

    Ergo: Vi skal berre bruke pengar på god kvalitet som ikkje sel så mykje.
    I tillegg skal bøkene fenge dei som har dårlege røynsler med å lese.

    Først til krav 1: Skal Leser søker bok ikkje gje støtte til bøker som sel
    godt?
    Fjeldberg har tidlegare sjølv etterlyst at vi skulle støtte serielitteratur.
    Det har synt seg å vere noko av det vanskelegaste å samarbeide med forlag
    om– fordi det sel heilt fint utan våre råd. Slik er det nemleg med alle
    bøker som sel godt – seriar eller ei: Forlaga utelet samarbeid med oss
    dersom boka sel nok utan. Dermed støttar vi forfattarar som skriv manus som
    igjen blir gitt ut av eit forlag utan medvit om målgruppa. Mangelen på
    medvit kan syne seg i tungleste oppsett, og det syner seg alltid i omtalen
    frå forlaget, som ikkje fortel bokmeldarar og andre formidlarar at boka er
    lett å lese. (Jf. Hagerup-debatten i fjor haust). Konsekvensen er at bøker
    med breie nedslagsfelt ikkje når fram til dei som slit med lesinga.

    Derfor ynskjer Leser søker bok å tilby støtte også til bøker som sel godt.
    Ein avtale mellom oss og forlaget gjer det mogleg å påverke utgivinga. Eg er
    heilt samd med Fjeldberg i at dette ikkje er ideelt. Forlaga burde sjølv ha
    oppsøkt oss for hjelp med tilrettelegging og marknadsføring – fordi dei var
    genuint interesserte i å nå dei som slit med å lese. Men som ho sjølv peikar
    på: Scenariet er ideelt. Eller rettare sagt: Illusorisk. Så korleis løyser
    vi det?

    Då kjem vi til krav 2, der Fjeldberg skriv: ”Jeg burde juble fordi bidraget
    fra Godal & co antakelig hjelper noen flere lesere å nå helt til siste side.
    I stedet bekymrer det meg at de betaler for å gjøre Kagge denne tjenesten.”
    og ”Ideelt sett kunne man tenkt seg at pengestrømmen hadde gått den andre
    veien. Forlaget burde betale for bistanden og for retten til å reklamere med
    at boka oppfyller kriteriene Leser søker bok stiller til en lettlest tekst.
    Men det forutsetter at stiftelsen hadde drevet en virksomhet som oste av
    kvalitet.” Fjelberg trur forlaga ville kome og be oss om innblanding dersom
    stemplet vårt oste av kvalitet – altså at alt vi tok i blei til gull. Det er
    ei strategisk vurdering er meiner er heilt gal. I så tilfelle ville vi bli
    særs kravstore og vanskelege å samarbeide med for forlaga, noko som leier
    til at vi mistar samarbeidspartnarar.

    Det er ikkje Leser søker bok som er utgivar. Vi har ei rolle som gjer oss
    tvungne til å tilpasse oss svært ulike arbeidsvis i forlaga. Somme
    forleggjarar er lydhøyre og entusiastiske, andre er måteleg interesserte.
    Somme er for langsame (til å få til ting fort, t.d. i Leseåret 2010), andre
    nok for raske (så kvaliteten lir). Alt i alt leier dette til variasjon i kva
    vi lukkast med. Alternativet er å starte eit eige offentleg støtta forlag.
    Det meiner vi vil bere galt av stad. I staden er jobben vår å få stadig
    større breidde, kvalitet og ikkje minst sal og utlån av litteratur som
    tilpassar seg dei som les i motvind. Av og til trekk ikkje desse ynskja i
    same retning, som t.d. i arbeidet med Fortellingen om-serien.

    Dette er vår strategi: Vi vil gjerne at bøkene vi støttar er så gode,
    fengande eller godt marknadsførte at dei blir lest både av sterke og mindre
    sterke lesarar. Derfor støttar vi kvalitetslitteratur som Hilde Hagerups Jeg
    elsker deg
    , Sortlands Alt det som er og Blexbolex´ Bilder av folk. På same
    tid vil vi gjerne at det skal finnast bestseljarar med lågare litterær
    kvalitet som er lette å lese. Balansegangen mellom dette ynskjet og risikoen
    for utydeleg marknadsføring, er vi svært medvitne om. Utanpå bøkene står det
    ikkje i klartekst at dei har enkel tekst, men den fysiske boka bør i seg
    sjølv syne at ho ikkje er tunglest. I omtalen til dei som skal formidle
    bøkene, forventar vi derimot at forlaga er klare. Det sto t.d. i
    pressemeldinga frå Kagge at Fortellingen om-bøkene var fine for ”unge som
    les lite”. Vi trur dette er den minst stigmatiserande vegen å gå. Berre ved
    å byggje bruer mellom ”bøker for svake lesarar” og ”bøker for alle andre”
    vil det blir laga langt fleire bøker som er tilgjengelege for fleire
    lesarar. Bruene må byggjast når bøkene blir skrivne, når dei blir utforma og
    marknadsført. Eg synst vi kom eit fint, lite skritt vidare då den siste boka
    til Levi Henriksen blei tatt på alvor då han las for det litterære Noreg
    under Litteraturfestivalen – og det til god kritikk av Knut Hoem i NRK:
    http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7144554

    Venleg helsing



    Anne Marit Godal

    dagleg leiar


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.033 Sekunder