Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Phenomena II. Parados’ øye

Tekst: Ruben Eliassen

Barnebok
223 sider
Gyldendal 2003

Anmeldt av Jonas Bakken

Enkel, men spennende fantasy

I 2002 stod fantasybølgen på sitt høyeste i Norge; den første Ringenes herre – filmen skapte lange køer foran kinoene, og barn som voksne kastet seg over den ene boka om Harry Potter etter den andre. Ruben Eliassens debutroman og første bind i serien Phenomena, Profetiens utvalgte, var dermed akkurat det som det norske barnebokpublikummet trengte: en spennende fantasyfortelling skrevet spesielt for barn og med barn som hovedpersoner. Boka ble da også en ubetinget suksess, og den fikk priser, kom ut i nytt opplag og ble hovedbok i Ungdomsbokklubben. Nå er Eliassen ute med andre bok i Phenomena-serien, Parados’ øyne, og det er ingen grunn til å tro at de som slukte Profetiens utvalgte, kommer til å bli skuffet over fortsettelsen. Det meste er nemlig som forrige gang: Det fantastiske landet Aldra er like breddfullt av trolldom, profetier og de merkeligste folk og steder, og alvebarna Alk og Ilke må overvinne stadig nye farer i den nervepirrende jakten på den onde Tarkan. Men på den annen side har Eliassen heller ikke utviklet seg merkbart som forfatter siden debuten, og som Profetiens utvalgte svekkes Parados’ øye av en unyansert person- og miljøskildring og en rekke episoder og innfall som ikke er relevante for handlingen som helhet.

Den spennende fortellingen fortsetter
Eliassen har åpenbart tenkt seg at bøkene i Phenomena-serien skal leses i sammenheng, for i Parados’ øye tar han opp historien der han slapp den i Profetiens utvalgte, uten å forklare hvem personene er, eller hva som har skjedd tidligere. Sentralt i bok nummer to står en magisk stein, Parados’ øye, som trollmannen Sherpa og den onde Tarkan har stjålet fra Phantelom, dragenes mor. Steinen skal de bruke til åpne dører til andre verdener, og det vil gjøre dem mektige nok til å ta kontrollen over landet Aldra. Alvebarna Alk og Ilke og vennene deres må dermed ut på en farefull reise for å stoppe Tarkan før det er for sent. Alvene kommer opp i den ene dramatiske situasjonen etter den andre, og de må bruke alt de har av kløkt og mot, for å slippe unna. I Parados’ øye bruker Eliassen litt lengre tid enn sist på å komme i gang med selve historien; den første delen av boka er viet småepisoder fra alvebarnes liv hos mechfolket, og disse er strengt tatt ganske kjedelige. Men når kampen for å vinne tilbake Parados’ øye kommer skikkelig i gang, forteller Eliassen en historie som er minst like spennende som den han fortalte i Profetiens utvalgte. Og den dramatiske og overraskende avslutningen er et forløpig høydepunkt i Phenomena-serien.

En verden med rare navn
Som i Profetiens utvalgte foregår handlingen i Parados’ øye i Aldra, et land fylt av alle slags merkelige personer, folkeslag og byer. Eliassen blander friskt klassiske fantasyelementer som alver, trollmenn og drager med sine egne påfunn, slik som mechfolket, terraqusfolket og de talende vinterbjørnene. Boka er også – som seg hør og bør i fantasylitteraturen – utstyrt med et detaljert kart over stedene der handlingen foregår. Eliassen har åpenbart lagt ned mye tid og krefter på å skape sitt fiktive univers, noe man særlig merker på alle de rare navnene på folk og steder som boka er fylt med. Bare kartet alene inneholder over femti stedsnavn. Men dessverre er ikke Eliassen like god til å formidle som han er til å finne på. De fleste personer og steder blir aldri noe mer enn et navn, for beskrivelsene av dem er så knappe og generelle at de like godt kunne blitt brukt til å beskrive en norsk hverdagsvirkelighet. Mechfolket omtales som ”mistenksomme og mistroiske” (s. 16), og Elhele er ”den vakreste kvinnen” Ilke har sett (s. 37). Eliassen har ikke blikk for den karakteristiske detaljen som lar en person eller et landskap tre levende fram for leseren. Dermed blir man sittende igjen med en lang liste av rare navn, som det er vanskelig å forbinde noe med og nærmest umulig få oversikt over. Det er synd, for det hindrer Parados’ øye i å bli noe mer enn en enkel spenningsfortelling.

Umotiverte innfall
At Eliassen har mange kreative ideer, som han ikke alltid klarer å gi en passende litterær form, viser seg også i romanens komposisjon. Spesielt de første kapitlene av boka er fulle av påfunn som er både morsomme og interessante i seg selv, men som det er vanskelig å forstå hensikten med når man ser på handlingen som helhet. Ett eksempel er scenen der alvejenta Ilkes lærevansker forklares med at hun har AD-HD: ”Jeg tror det er noen synapser som ikke kommuniserer helt som de skal” (s. 28). Dette kunne vært utgangspunktet for en behandling av et problem mange norske barn sliter med, men Eliassen slipper ideen like fort som den dukker opp, og verken lærevanskene eller diagnosen tematiseres igjen. Som helhet er også boka preget av en gjennomgående episodisk struktur: Alvebarna kommer opp i en vanskelig situasjon, de slipper unna og kommer opp i en ny. Rekkefølgen på episodene kunne i de fleste tilfeller vært byttet om, for det alvebarna gjør i én av dem, har lite å si for den neste. Men den episodiske strukturen har også sin klare funksjon: Den presenterer leseren for en serie av små spenningstopper, som kommer i tillegg til spenningen som er knyttet til fortellingens mål og dramatiske klimaks: forsøket på å vinne tilbake Parados’ øye fra den onde Tarkan.

En ny suksess?
Parados’ øye er altså langt ifra en litterært plettfri bok, men det er ingen grunn til å dvele for mye ved det. Den er først og fremst skrevet som en underholdningsroman, og som det fungerer den godt. Og ikke minst er den en verdig oppfølger til storselgeren Profetiens utvalgte. Eliassen er utvilsomt en god forteller, som forstår hva barn liker å lese, og han makter å bygge opp en lang, spennende fortelling og holde på leserens interesse til siste side. Nå gjenstår det bare å se om Parados’ øye kan gjenta forgjengerens suksess, eller om markedet for fantasylitteratur til slutt har nådd et metningspunkt.

Les også:

  • Jonas Bakkens anmeldelse av Ruben Eliassen Phenomena. Bok 1: Profetens utvalgte (2002) >>>
  • Andre anmeldte bøker av Ruben Eliassen:

  • Phenomena. Bok 1: Profetens utvalgte
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Barneroman.

  • Kven er snillast av far og mor?
  • Engelen i Djevelgapet
  • Villheks. Eldprøva
  • Familien Kråkestup og nyset i nabohuset
  • Hockeysveis fører til dårlige rim
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman.

    Lagt til: 2003-10-09

    Relatert link: Om Jonas Bakken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder