Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Ramna-Floke

Tekst: Sylvelin Vatle
Illustrasjon: Sveinbjørg Hallgrimsdottir

Barneroman
Forfatter Sylvelin Vatle
Illustratør Sveinbjørg Hallgrimsdottir
Ramna-Floke
94 sider
ISBN 978-82-521-7607-0
Samlaget 2010

Anmeldt av Knut Anders Løken

ETNISK NORSKE BÅTFLYKTNINGER

Ramna-Floke er en original, følsom og frodig fortelling om norske båtflyktninger. Likevel klarer verken forfatter Sylvelin Vatle eller illustratør Sveinbjørg Hallgrimsdottir å styre unna de mange sjablongene som hefter ved all vikinglitteratur.

Sylvelin Vatle har gitt båtflyktningen et nytt ansikt – det norske. Det var ikke eventyrlystne nordmenn som bosatte Island. Nei, de var akkurat som andre båtflyktninger – jaget til sjøs, skremt av et nytt regime. På 800-tallet var tiden over for autonome høvdingsamfunn. Harald Hårfagre har sendt sine "spøkelser", dvs. angivere og spioner som forbereder grunnen for nye erobringer. Når høvding Floke Vilgerdsson ikke lenger kan snakke høyt i eget hus, så forbereder han flytting til Island.

Tatovert kjekkas
Denne moderne forståelsen av landnåmet blir fulgt opp i personskildringen. Floke og døtrene hans er akkurat som oss, eller som vår tids båtflyktninger? Her er fremstillingen noe sprikende. Floke nøler ikke med å tvangsgifte bort den ene datteren sin. Likevel får den andre datteren lov til å henge med en sjarmerende utlending. Faxe er bokas ungpikedrøm, mørk og mystisk, og tatovert som en heavygitarist. Bokas nerve ligger i det gryende kjærlighetsforholdet til Flokes datter Ingeborg, og deres gjensidige fascinasjon er elegant hevet fra det erotiske til en felles forståelse av naturmytiske gåter.

Fantasy i naturen
Framdriften er tidvis hemmet av detaljerte miljøskildringer og dialoger på skravlenivå, men skyter fart i møte med Island. Her bestiger forfatteren et høyere nivå, og leseren blir like storøyd som bokas båtflyktninger når nye og ukjente naturfenomener skal tolkes. Er det troll i lavastein? Hvem koker varme kilder eller spruter vulkan? I dette partiet skaper forfatteren en sammensmeltet vev med sagnstoff og skildringer. Boken om Ramna-Floke er på sitt beste når personene møter det ukjente. Det blir fantasy i naturen, og da stiger sagaøya fram på nytt – også for de som skulle kjenne Island fra før.

Problematisk sjanger
Sjangeren er og blir et problem for alle som våger seg løs på vikingtiden. Selv om forfatteren også henter stoff utenfor Snorre, er stilen likevel satt. Når den viktigste kilden er gammel sagalitteratur, så føler tydeligvis alle senere forfattere seg forpliktet til å skildre tiden og menneskene i den samme poetiske tone. Hardbarka vikinger snakker i poesi og metaforer, og som sagalitteraturens figurer lever de både i og utenfor sin tid og religion. Vikingene har jo aldri har vært skildret av likesinnete "hedninger", dessuten har tradisjonen alltid blandet sagn med historisk forskning, fra Snorre til Sylvelin Vatle.

Historiske markører
Boken om Ramna-Floke er krydret med historiske markører, og som i norske oppvekstromaner fra nyere tid kan slike markører hindre fremdriften i fortellingen. Boka åpner derfor tregt med et mylder av referanser til sagn og moderne vikingstudier, for øvrig i freidig blanding. De mange markørene forleder leseren til å tro at boka skal ha et troverdig historisk nivå, også i detaljene. I så fall burde forlaget latt en historisk konsulent skumme gjennom stoffet:

    Ved ankomsten til Shetlandsøynene vasser småjentene rett i land – barbent – for å gå både på ski og skøyter. Merkelig nok er det full vinter på den ellers så milde øygruppen, men overfarten til Island foregår nødvendigvis på sommeren. Episoden bryter uansett med alle realistiske forestillinger om hvordan datidens barn opplevde den tøffe overfarten – og hvordan de var utstyrt. (s 24)

    Noen av mannskapene er inne på tanken om å fange hval på overfarten, fra åpen båt – full av folk, gods og dyr. Dette vitner i beste fall om dårlig sjøvett. Det er vel heller ikke dokumentert at norske vikinger drev noen form for hvalfangst. (s 43)

    Underveis stjeler en ravn en brødskive? Skal vi tippe at båtflyktningene i beste fall hadde med seg en form for flatbrød på tur, og neppe oppbevarte surdeigsbrød i skiver? (s 43)

    Om høvdingen Floke heter det: "Han hogg mykje folk, samla rikdomar og slo seg opp frå tronge kår." Forfatteren tar utgangspunkt i den historiske teorien at landnåmet på Island skjedde i en brytningstid mellom høvdingssamfunn og gryende kongedømme. Da er det merkelig at utvandreren Floke har gjort en nærmest uvirkelig klassereise, og egentlig stiller seg utenfor det ættesamfunnet som boka skildrer.
Moderne fortelling
Disse punktene er likevel detaljer. All vikingkolør til tross, så fengsler boken først og fremst som en moderne fortelling om flukt og kjærlighet. Noen grep er nok gjort for å gjøre den indre fortellingen troverdig, og kvinner blander seg med menn, omtrent som i dagens Norge. Da forstår vi også hvorfor forfatteren nøler med å beskrive vikingtidens slaveklasse. Siden en ung slavejente blir ofret til gudene i bokas mest groteske enkeltscene, er det kanskje like greit at slavene forblir navnløse og ansiktsløse.

Et hjertesukk
Illustrasjonene til Sveingbjørg Hallgrimsdottir består av små uttrykksfulle ravnevignetter og grafiske blad som gir originale, ekspresjonistiske fremstillinger av Islands natur. Men siden oppgaven er illustrasjon, blir dessverre alle menneskene stive som trefigurer, nettopp slik den programmatiske "Snorre-stilen" har satt uttrykket. Boken er lekker, god å bla i, men det er også et hjertesukk om det snart kunne komme en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.

Andre anmeldte bøker av Sylvelin Vatle:

  • Tim Brentloffs eventyr
  • Anmeldelser av flere titler om tema: Historie.

  • Rosas buss
  • Marco Polo, oppdager av fjerne land
  • Nobels fredspris fra dynamitt til fred
  • Sprø historie
  • Spillet om Sydpolen. Et kappløp dit kartet slutter
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman eller tema: Historie.

    Lagt til: 2010-09-22

    Relatert link: Om Knut Anders Løken   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Ramna-Floke
    Publisert 2010-09-30 15:12:38



    LETTVINT KRITIKK AV GRUNDIG BOK

    Vi stiller oss undrande etter å ha lese Knut Anders Løken si melding av ungdomsromanen Ramna-Floke på Barnebokkritikk.no.

    Det står mykje positivt i meldinga, noko vi sjølvsagt set pris på. Det som likevel undrar oss, er opplistinga til Løken over ting han hevdar er feil i boka.

    Løken slår fast at skipsreisa som er omtalt i boka må ha skjedd om sommaren, og at det dermed blir feil å la døtrene til Ramna-Floke gå på skeiser på Shetland. Drukninga til dottera Geirhild etter skeising på Shetland er dokumentert i Landnåmabok, så her tek Løken feil. Faktisk er eit stort vatn på Shetland oppkalla etter Geirhild den dag i dag, og det står uttrykkeleg at ho drukna etter å ha skeisa på isen.

    Løken hevdar vidare at vikingane ikkje fanga kval. Dette stemmer heller ikkje. Dei fanga småkval – som niser, spekkhoggarar etc. Slik fangst har vore driven på Island så lenge det har levd folk der. Større kvalar har sjølvsagt aldri vore i forfattaren sine tankar då ho skreiv boka.

    Han skriv òg at ramnen stel ei brødskive, og at vikingane ikkje hadde brødskiver, men flatbrød. Det står ingen ting i boka om at fuglen stal brødskiver, det står at han stal ein brødleiv. Altså ein leiv med flatbrød.

    Løken meiner òg at forlaget burde ha «latt en historisk konsulent skumme gjennom stoffet». Vi har sjølvsagt gjort mykje meir enn som så.

    Undervegs i skrivinga har forfattaren brukt konsulentar på mange ulike fagfelt: Ho har sjølv besøkt ulike spesialistar, og ho har snakka med vulkanekspertar, forskarar som har spesialisert seg på vegetasjon, temperatur, dyreliv etc. på Island på denne tida, folk som har forska på korleis dei dreiv landbruk og dyrehald, korleis dei band saman skipa sine i storm og korleis dei frakta dyra – you name it.

    Boka er altså grundig sjekka med historiske og andre konsulentar, forfattaren har hatt mykje og grundig kontakt med sentrale forskarar i universitetsmiljøa både i Norge og på Island pluss mange andre viktige forskarmiljø. Ho har føretatt to reiser rundt Island for å sjå på hustufter, lytta til islendingar som kjenner historia om Ramna-Floke og oppleva korleis naturen der kan ha verka inn på nykommarar som opplevde landskapet for første gong. Så grundig har forfattaren vore i research-en til denne romanen at ho faktisk til og med kan dokumentera vulkanutbrotet i siste kapittel, det såkalla “Landnåmautbrotet” til Torfajøkull. Utbrotet skjedde akkurat i det året Floke var på Island, noko ikkje så mange veit. Fleire vulkanekspertar vart sett på saka: Kunne utbrotet sjåast frå havet? Kor fall oska, kor tjukk var ho, korleis var lydane og luktene?

    Løken skriv òg at Floke i romanen føretek ei klassereise, og det kan sjå ut som om han meiner denne klassereisa er urealistisk. Kva Løken legg i dette, er vi noko usikre på. Det som imidlertid står i Landnåmabok, er at Floke var ein «stor viking».
    Altså tilhøyrde han den eine prosenten nordmenn som i ein periode av livet livnærte seg som sjørøvarar. Desse folka var ambisiøse, dei opererte fritt og farleg og følgde sin eigen kodeks, slik sjørøvarar òg gjer i dag. Vikingferder var ein måte å slå seg opp på i samfunnet, dersom du kom frå det med livet. Floke har namn etter mora Vilgjerd, ikkje etter faren, slik skikken var. (Han heitte Floke Vilgjerdson.) Dette tyder på at Floke kom frå magre kår, og at faren ikkje var kjend. Altså var Floke fattig, men han slo seg opp som viking og kjøpte ein flott gard for utbyttet. Seinare rømde han som båtflyktning ut i det ukjende, og fann Island.

    Den unge mannen Faxe vert i bokmeldinga omtala som ein “tatovert kjekkas”. Det står i Landnåmabok at Faxe kom frå Suderøyane. Han har gitt namn til det kjende havstykket «Faxaosen» ved Reykjavik, og er ein sentral person for islendingane.
    Forfattaren ville gjerne gi Faxe ei historie og eit spennande liv, og las seg grundig opp på folket som levde på og omkring Hebridene – eller Suderøyane. Ho oppdaga då den spennande folkegruppa «pikterar». Dei tatoverte seg, noko som var ukjent for folk i Norge. Altså kan det godt ha vore slik: Faxe kan ha vore ein pikter – han kan ha vore tatovert, og han kan til og med ha vore kjekk.

    Det som er gjort av tilpassingar (at gutar snakkar med jenter etc.) , er bevisste, skrivetekniske og kunstneriske val: Dette er ei bok for ungdom, altså må forteljinga fungera som det.

    Vi pleier ikkje å kommentere bokomtalar, men no vil vi likevel gjera det. Dette bokprosjektet omfattar fleire enn forlag og forfattar: ei prosjektgruppe av eldsjeler på Ryvarden Kulturfyr har òg lagt ned mykje arbeid og prestisje i å få ei spennande og vakker bok som baserer seg på historiske kjelder og grundig research.

    Det har dei etter vår meining fått.

    Islendingane har òg sterk interesse for boka, som allereide er omsett til islandsk. Ramna-Floke er ein stor og viktig helt for det islandske folket, ein mann dei identifiserer seg med og som alle islendingar kjenner. Det er derfor viktig at boka får ein grundigare omtale enn det ho har fått her.

    Vi aksepterer ikkje at Ramna-Floke skal framstå som ei lettvint bok med manglande research, for det er ikkje sant. Både av omsyn til boka og av omsyn til kritikaren sjølv – som kanskje sjølv kunne trengt ein historisk konsulent – vil vi at det skal komma fram at romanen har gjennomgått uvanleg grundig kvalitetskontroll.


    Kjersti Instefjord,
    Øystein Vidnes (forlagsredaktørar i Samlaget),
    Margit Walsø (forlagssjef i Samlaget Litteratur)
    og Sylvelin Vatle (forfattar)



    Ramna-Floke
    Publisert 2010-10-14 02:09:02



    SAGALITTERATUR SOM KILDE

    Jeg forstår at mitt begrep "historisk konsulent" kan skape forvirring. Mitt hovedpoeng var faktisk ikke å vise til faktafeil, men å vurdere om enkeltepisoder i boka virker troverdige innenfor bokas egne rammer. Jeg er naturligvis helt inneforstått med at dette ikke er en faktasjanger. Det problematiske er at fortellingen om Ramna-Floke ikke bare er fiksjon, men fiksjon som legger seg på en annen fiksjonsfortelling. Det er det denne debatten burde handle om: Sagalitteratur som kilde.

    Som jeg skrev i min anmeldelse "fengsler boken først og fremst som en moderne fortelling om flukt og kjærlighet". I et flerkulturelt samfunn tror jeg det er sunt å lese om hvordan andre mennesker tolker det nye og ukjente, og fortellingen om Ramna-Floke er derfor en gammel fortelling med aktuell moralsk verdi. Men har denne fortellingen også historisk verdi? Genetiske analyser av Islands befolkning gir ingen svar alene, men fraværet av norske, kvinnelige gener er påfallende stort. Var det da norske kvinner og barn med på den første innvandringen? Personlig er jeg villig til å tvile, men innser også at det er et trosspørsmål.

    Telefonkatalog?
    Samlaget er sterk i troen på det motsatte og skriver at en episode på 800-tallet er "dokumentert i Landnåmabok". I min egen tro har Landnåmabok verdi som en slags telefonkatalog over de mektigste familiene på Island på 1100-tallet, men har liten troverdighet om forhold som ligger 300 år tilbake i tid. Det politiske (og kristne) prosjektet har kanskje vært å heve byrden til de første innvandrerne, styrke båndene til Norge, eller forskjønne en brutal fortid med flerkoneri hvor kvinner også ble hentet som slaver og krigsbytte?

    Norrøn Noah
    Selv om Landnåmabok skiller seg ut fra annen sagalitteratur med en mer nøktern stil, er ikke boka skrevet i et litterært tomrom. Når en kristen forfatter skriver om fugler som finner nytt land, går tankene til bibelske fortellinger. Jeg aksepterer at det blir skrevet en barnefortelling om en slags norrøn Noah. Jeg forstår også trangen til å krydre boken med arkeologiske funn. Men jeg venter likevel at vikingbøkenes forfattere tar noen klare valg som viser innsikt i sjangerens grunnleggende utfordring. Dikt gjerne videre på en sagafortelling, men da med tydelige eventyrbriller. Det er et helt annet prosjekt å formulere en troverdig teori om hvordan folk faktisk levde i yngre jernalder.

    Vinteren i vikingtiden
    Døde Geirhild i en skøyteulykke? Joda, det står i Landnåmabok, og en forfatter kan naturligvis bruke episoden som dramatisk fortellestoff ved å beskrive den noenlunde troverdig innenfor sin egen fortelling. I mitt virkelighetsbilde bryter episoden med umiddelbare forestillinger om vinteren på Shetland og på Vestlandet, om klimaet i vikingtiden, om barns forhold til snø, is og kulde, om vikingenes bruk av ski og skøyter, om tidspunktet for selve båtflukten - og dessuten om forholdene om bord på en farefull pionerferd. Barn vil sikkert lese det annerledes, og det mest rettferdige overfor forfatteren er å medgi at dette handler om mine assosiasjoner, og at andre får dømme selv ved å lese boken.

    Fanget vikingene hval?
    Samlaget skriver om hvalfangst at "slik fangst har vore drive på Island så lenge det fanst folk der." Boken handler imidlertid om norske vikinger, på vei til Island for første gang, og da skriver Store norske leksikon: "Ut fra senere kunnskap er det uvisst om nordmenn i vikingtiden drev aktiv hvalfangst i det hele tatt, mens samene kan ha drevet noe småhvalfangst." Likevel gir jeg forfatteren rett i at vikinger kan ha prøvd å fange en nysgjerrig nise. Poenget mitt er uansett det samme som under forrige punkt. Fortellingen må virke konsistent, og det bryter med bildet av båtflyktninger om de skulle begynne med så risikofylt virksomhet før unger og dyr er satt i land.

    Problematisk kilde
    Disse eksemplene er uansett feil fokus i forhold til det hjertesukket jeg avsluttet min anmeldelse med. Når sagalitteraturen blir brukt som kilde, så er det ikke bare innholdet som blir problematisk, men også formen.

    En krevende sjanger
    Blant historiske barnefortellinger stiller vikingbøker i en egen og krevende klasse. Alle historiefortellere slites mellom fiksjon og arkeologi, men skildringer av vikingtiden blir i tillegg påvirket av etablerte stilbilder, både språklig og visuelt, gjennom sagalitteraturens stiltone og fremstillingsform, samt bildeprogrammet fra Snorres relansering i 1899. I en tidligere anmeldelse har jeg skrevet om den nye Snorre-stilen, og jeg brukte begrepet hybridsjanger. Jeg kan forsterke synspunktet, og påstå at slike bøker både er skrevet og illustrert med en sjangerhistorisk tvangstrøye. Når dagens forfattere skriver om yngre jernalder, klarer de fortsatt ikke å fri seg fra sine språklige forbilder i middelalderen, like lite som illustratørene klarer å overse sine læremestre fra 1890-tallet.

    Vikingbøker på overtid
    Nye vikingbøker har seriebokens slektskap med sine forgjengere, både i form og innhold. Derfor har jeg gitt boken om Ramna-Floke ros for de elementene som peker bort fra serielitteraturen. Men på generelt grunnlag føler jeg likevel at denne type vikingbøker oppfordrer både forfattere og illustratører til ren pastisjkunst, og at de derfor lever på overtid. Jeg skulle likt å vite om andre har synspunkter på dette: Er det virkelig riktig å bruke kulturmidler på å holde liv i en så tilstivnet sjanger?

    Knut Anders Løken

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.033 Sekunder