Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Alltid Andrea

Tekst: Tor Fretheim

Ungdomsroman
Tittel: Alltid Andrea
Tekst: Tor Fretheim
109 sider
ISBN 978-82-02-33414-7
Cappelen Damm 2010

Anmeldt av Marius Emanuelsen

PORTRETT AV EN AVGRUNN

Både leser og hovedperson overlates til seg selv i Tor Fretheims speilkabinett av en roman.

Fra A til A
På Stian Holes omslag for Tor Fretheims nye ungdomsroman lyser fire A’er mot den potensielle leseren. Tre av dem er plassert først, sist og i midten av romanens tittel, Alltid Andrea, den siste er stor og står i brann, bak tittel og forfatternavn, slik at det ser ut som om også disse benevningene kan ta fyr når som helst. Slik er også romanen som skjuler seg mellom bokens stive permer: en fortelling full av speilinger, smitteffekter og ild. A’ene skaper symmetri, men fungerer også som en slags stengsler for hverandre – man kan få inntrykk av at veien bare kan føre fra A til A, fra begynnelsen og tilbake til start, som om B er utenkelig. Hovedperson Andrea er den siste i en lang rekke Andreaer, en navnerekke som påbegynnes idet en smårolling i en jordskjelvherjet by knuses under en steinblokk, og faren til den døde pjokken bestemmer seg for å minnes tapet ved å la hans navn gå i arv i alle senere slektsledd. Et katastrofalt og tvetydig opphav, med andre ord, og muligens er det duket for en katastrofal avslutning også. Idet romanen åpner, har vår Andrea nettopp satt fyr på skolen sin. Om litt er jakten på den skyldige i gang. Det brenner under føttene.

Om man skal si noe fornuftig om denne romanen utover det som allerede er sagt, må man nesten kunne diskutere plottet, handlingen og handlingssammenføyningen. Så den som vil beholde sin leseruskyld urørt, kan like gjerne slutte å lese her, og ta med seg en anbefaling: det er en god roman, dette. Den er ikke helt uproblematisk (skjønt hva er nå det?), men den er verdt å lese, ikke minst fordi den kan sette i gang en del diskusjoner i leserens indre. Disse diskusjonene vil nok antakelig kunne dreie seg om hvorvidt forfatteren løser oppgaven sin tilfredsstillende, eller kanskje heller om hvilken oppgave han tar på seg å løse, men spørsmålene som stilles vil uansett kunne trekke leseren og hans eller hennes fordommer med seg i dragsuget. Eller for å bli i flammemetaforen: ilden vil spre seg, raskt.

Leserens fordummende fordommer
Fretheim griper tak i fordommene våre fra første stund, altså allerede i tittelen, som inneholder et navn, nemlig Andrea. I norsk sammenheng er Andrea først og fremst et jentenavn, og jeg gikk derfor til verket med en forventning om at jeg nå skulle lese en roman om en jente ved navn Andrea, og at det kanskje ville dreie seg om kjærlighet, ettersom ”alltid” er et ord vi ofte bruker når vi vil forsikre oss selv eller folk vi er glad i om at vi ikke kommer til å slutte å elske dem sånn helt uten videre. Derfor gikk jeg raskt i gang med å sortere de forskjellige stemmene romanen – det er flere av dem, men ofte uklart hvem de tilhører – som maskuline og feminine, sånn for å kartlegge et persongalleri, og for å forsøke å finne ut hvem det egentlig handler om. Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for at Andrea måtte være den litt narsissistiske fortellerstemmen som bruker sin tilmålte plass til å snakke om det pene håret sitt, de pene leggene sine, de lange bena sine, og det tok heller ikke lang tid før jeg begynte å irritere meg kraftig over den klare kjønnsrollefordelingen i romanen, som kommer tydeligst til uttrykk i en merkelig passasje der en mann med gullenke og hår på brystet forfører en kvinne på en buss i rushtida ved å fortelle henne at han har fulgt med på henne i lengre tid, samt ved å benytte seg av ulidelig pinlige ordspill: ”Det falt seg bare sånn, sa han. –At jeg falt for deg” (s. 53). Her må jeg innrømme at det store kritikermørket senket seg over meg, det som kommer når jeg skjønner at jeg kanskje blir nødt til å kvesse slakterkniven.

Ekstra mørkt ble det fordi Fretheim jo først og fremst skriver bra. Kloa er så definitivt tilstede: få av disse setningene er tilfredse med bare å være. De klorer seg fast og vil sette merker. Ta for eksempel denne gjenfortellingen av en samtale mellom en farfar og en sønnesønn. Faren ble funnet død i skogen før sønnen ble født, og sønnen er forståelig nok nysgjerrig på hvem han var. Men når bestefaren forteller, snakker han fra sitt perspektiv, som om guttens far fortsatt også er en liten gutt, noe han jo alltid vil være for ham: ”Bestefar har fortalt at han ikke trivdes ute i naturen. Ikke i skogen. Det var alltid noe skremmende der, syntes han. Så altfor mørkt” (s. 58). Og samtidig: bestefarens perspektiv er formidlet gjennom guttens perspektiv. Hva betyr denne opplysningen for gutten, som er den som tenker på den her?

Når man begynner å ta slike spørsmål innover seg, når man skjønner at dette er en roman som tenker, begynner brikkene å falle på plass. Snart skjønte jeg at jeg var fanget i et speilkabinett, der jeg først og fremst tvinges til å overvære mine egne reaksjoner på sterkt kjønnede fremstillinger av tingenes orden Andrea er slett ikke nødvendigvis noe jentenavn, og med en gang man klarer å opprettholde to tanker i hodet på en gang, blir romanen straks mer spennende. For her legges det ut blindspor på blindspor – og det skal godt gjøres å ikke la seg lure. Alt det man reager på som pussig peker i retning av det store mysteriet om Andreas egentlige identitet. Spørsmålet om hvem som ”gjorde det” viser seg å være spørsmålet om ”hvem” den som gjorde det er. Hvem ser henne? Hvem ser ham? Hvordan ser Andrea seg selv?

Ingen utvei?
Det er godt skrevet, godt tenkt, godt gjort. Men likevel: jeg er ikke helt overbevist om at det krimaktige nødvendigvis er den formen som kan gi oss best innblikk i dette identitetsproblemet. For etter hvert som det går opp for meg at så å si alt jeg leser foregår i den samme bevisstheten, blir det også smertelig tydelig at jeg aldri får noe utenfrablikk på Andrea. Jeg er fanget i én bevissthet, og denne bevisstheten er mest opptatt av å gjemme seg og å vise seg frem – på egne premisser, og i en slik grad at det blir tydelig at denne bevisstheten er alt annet enn sentrert. Den mangler rett og slett en kjerne, noe man kan gripe fatt i, holde, og si slik er Andrea. Man kan kanskje si at boka handler om dette: om å være usynlig, og dobbel, om å se og (ikke) bli sett, og om hvordan man ser seg selv. Det ligger noe håpefullt i romanens avslutning, der Andrea kanskje, muligens, vil bli sett, på egne premisser, for første gang, men samtidig er det smertelig klart at disse premissene neppe kommer til å bli sett eller forstått av noen. Nettopp det krimaktige fungerer ironisk her: jakten på gjerningsmannen har bare plass til ett enkelt svar, én identitet, én løsning, og denne løsningen er først og fremst skyldorientert. Men Fretheim ikke er interessert i å plassere ”skylda” for Andreas tanker og handlinger i omgivelsene rundt ham, som et slags opphav. Som Andrea sier det selv på side 104: ”Jeg kommer aldri til å skylde på noen andre enn meg selv.” Men uansett om politi og Andrea skulle bli enige om at skylden kan plasseres nettopp der, hos Andrea, vil Andrea likevel forbli et problem, rett og slett fordi han (eller hun) er vanskelig å passe inn i vante skjemaer. Når Andrea betrakter rektors piano tenker han på disharmoni:

    ”Ingen skulle få spille på dette pianoet i tide eller utide. Disharmoni var et ord som rektor var glad i å bruke. Mangel på harmoni. Direkte misklang med andre ord, og jeg vet jo hvor umusikalsk alle mener at jeg er” (s. 104).

Andrea er en unote: både og, og verken eller, gutt, jente og noe i mellom. Han passer ikke inn, klinger ikke med, finner ikke sin plass. Spørsmålet er imidlertid om Fretheims roman kommer noe særlig lengre enn til å slå fast dette. Andrea forblir et mysterium, også for meg, og jeg lar meg ikke helt overbevise om at hun/han er et produktivt mysterium. Eller jo, produktivt er mysteriet fordi det produserer tanker hos leseren. Men samtidig: etter en stund gir jeg opp, og konkluderer med at Andrea kanskje i siste instans blir for mye av en konstruksjon, en konstruksjon uten bærende bjelker. Jeg er usikker på om jeg egentlig ser ham, eller for den saks skyld henne, men jeg er like usikker på om dette egentlig er min skyld, og ikke forfatterens. Jeg klarer aldri helt å tro på bevisstheten som skal være Andrea, eller forstår hvorfor Andrea handler som Andrea gjør. Bare i glimt kan vi se en ikke-Andrea-sentrert tilnærming til mennesker som kjønnede vesener. Det betyr også at boka først og fremst viser oss hvordan Andrea tenker, og Andrea virker isolert i og med tankene sine, som bare unntaksvis er individualisert nok til at de fremstår som noe annet enn et kjønnskulturelt ekkokammer. Det er Andreas polariserte forestillinger om kvinnelighet og mannlighet vi møter i teksten. Man kunne nesten gå så langt som å si at Andreas forestillinger om kjønnsroller, og om sin egen usikre plass innefor tradisjonelle kjønnsrollemønstre, er teksten, på bekostning av de menneskene og det samfunnet som disse kjønnsrollemønstrene ikke bare utspiller seg i men også gjennom. Dog, som en brennende påminnelse om alt det vi ikke klarer å få øye på fordi det ikke passer inn, fungerer Alltid Andrea helt utmerket.

Andre anmeldte bøker av Tor Fretheim:

  • Ingenting, sa Sebastian
  • Ingen ild tenner stjernene
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

  • Mæhle, Lars: Fuck off. I love you
  • Noen roper navnet mitt
  • Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane
  • Min tid kommer
  • Bomb dem
  • Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman.

    Lagt til: 2010-11-18

    Relatert link: Om Marius Emanuelsen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder