Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Sånt som er

Tekst: Svein Nyhus
Illustrasjon: Svein Nyhus

Bildebok
Svein Nyhus
Sånt som er
32 sider
ISBN 978-82-05-39919-8
Gyldendal 2010

Anmeldt av Morten Haugen

ROPE, SAMLE, SKJØNNE, SOVNE

Sånt som er har fellestrekk med Dahle/Nyhus’ fine God natt, natt fra i fjor. Man tar en innarbeidet barneboksjanger og tilfører et moderne element av dirrende undring og en heltinne som møter og mestrer det hele.

Det synes å være en alminnelig og vedtatt sannhet at Gro Dahles og Svein Nyhus’ billedbøker er blant de mest interessante som gis ut i Norge for tiden. Særlig nevner man bøkene som de har laget samme om mental helse: en selvutslettende pike i Snill (2002); en voldelig far og ektemann i Sinna mann (2003) og en deprimert mor i Håret til mamma (2007). Det er også verdt å merke seg at Nyhus også har laget flere gode billedbøker alene. I Opp og utkan en ytre sett naiv fortelling leses som en vektig psykologisk utviklingshistorie.

En kjent sjanger, med ny vri
Sånt som er minner om God natt, natt som Dahle/Nyhus utga i 2009, og som ble nominert til Kritikerprisen. Fellestrekket er at en innarbeidet barneboksjanger tilføres et moderne element av dirrende undring. I fjor var det godnatt-dikt, i år er det en begrepsopplærende samle-ramse.

I den grad dette er en fortelling, handler den om Eli og kofferten hennes. I kofferten samler Eli på gjenstander i en rekke kategorier, for eksempel «sånt som lyser», «sånt som noen kaster», «sånt som hjelper til», «sånt som nesten ikke finnes», «sånt som er seg selv», og «sånt som noen kan gjøre sammen i morgen». Hver kategori er ett oppslag i boken; på venstre side påkaller Eli noe eller noen, og på høyre side vises et mylder av ting som hun mottar, konkrete ting, abstrakte ting og situasjoner, små ting og store ting. «Og alt får plass i kofferten. Sånn er det bare», heter det på hvert oppslag.

Den første, umiddelbare tolkningen er derfor at dette er en begrepsopplærende ramse. (Sjangerbegrepet «ramse» ikke er veldig utbredt; men det er etter min mening likevel en forholdsvis vanlig sjanger. En regle har både repetisjoner og rytme; en ramse har ikke nødvendigvis noen av delene, men likevel oftest en rytmisk form.) Det som gjør denne ramsen spesiell er at den har en uvanlig tilnærming til hva som skal tas med i ramsen: summen kan oppfattes enten som uvøren og lekent rampete eller som skittenrealistisk.

Myldrebok
Lest som en ramse er dette også en myldrebok; full av objekter som har en forhistorie og en undertekst. I kategoriene «Sånt som noen kaster» finnes blant annet: umoderne bukser, mat som ingen rakk å spise opp, en nøkkel, en sviske, en stein, og en til, dokker som ingen leker med lenger, en stol med tre bein, en kopp uten hank, to terninger, levende hår, og enda mer.

Det er slett ikke sikkert at man leser denne boka fra begynnelse til slutt hver gang; lesesituasjonen kan gå over til meddiktning om et eller flere av objektene. Hvor kommer det fra, og hvorfor er det vått/farlig/lyst?

Trøstebok
Både i Sånt som er og God natt, natt bruker forfatteren en sjanger som forbindes med enkle tekster, og tilfører dem dirrende uro og emner som barn kan bli bekymret av. Det å nevne det som vanligvis ikke nevnes, kan se ut til å være en intensjon bak begge bøkene. Jeg tolker forfatteren som at han mener at barn har godt av at det settes ord på det de tenker på som skremmende.

I God natt, natt begynner det tradisjonelt med dikt om trygg avslutning av dagen: godnatt-hilsener til sola, treet, fuglen, jakka, lua og skoene. Utover i teksten etableres det en bevissthet om at det finnes uro. Vi sier godnatt til katter som gleder seg og katter som gruer seg til alt, godnatt til alle som lengter, til alle som har låst seg inne på badet, til de som er syke og de som krangler og kjefter. Ikke minst sier vi «godnatt til du som gråter», for «til og med sorgen må sove». Til slutt roes tankereisen ned, og jeg-et sier et trygt godnatt til natta, mørket, puta, dyna, senga.

Tilsvarende bevissthet om uro er også til stede i Sånt som er. I alle kategoriene finnes det objekter som betyr ubehag og mulig fare. Og ikke minst finnes det en egen kategori for «sånt som kan bli farlig»: en råtten grein, en sulten rev, en halv saks, is på bakken, noen som kommer, nebb og et langt skjerf.

Denne introduksjonen til farlighet betyr nok at mange vil velge bort dette som kosebok for de aller yngste, og det er en ærlig sak. Men en av de aller fremste kvalitetene ved Svein Nyhus forfatterskap er at bøkene hans gir et språk til barns uro. Vi vet at den uroen kan finnes, vi vet at vi må møte den, og vi må være glade for at noen gode bøker hjelper med dette.

Tegningene
Bildeoppslagene er, med ett unntak, laget over samme mønster. På venstre side et lite barn i møte med en stor samtalepartner: mor, havet, treet, dyret, fjellet. Alle disse er delvis menneskeliggjort, med munn og øyne. På høyre side: objektene som Eli samler inn. (Se her)

Mange av objektene er beskrevet på en slik måte at billedteksten er åpen, mens bildet er konkretiserende. I kategorien for «Sånt som hjelper til» er en som åpner en billedtekst, der bildet viser en nøkkel. Andre ganger er det i utgangspunktet en presis billedtekst, men det er først i sammenheng med bildet at teksten gir mening: en sterk tommel er bra å ha, men det er først når vi ser på bildet at ei jente griper en gutt om armen for å hjelpe ham opp av et hull at vi forstår hvor hjelpsom tommelen er. Et friskt øye er bra å ha, og når vi ser på bildet at det er en lapp over det syke øyet forstår vi enda bedre hvor viktig det friske øyet er.

Tegningene i denne boka, og i den forrige, er mer rablete enn vanlig fra Nyhus. Stilen imiterer det utviklingstrinnet i barns tegninger hvor hvert lem er tegnet for seg og montert på hverandre. De fleste av dem er todimensjonale, og objektene har markert konturstrek og én farge i hvert billedelement med liten grad av skyggelegging.

Tegningene fungerer i forhold til teksten og totaluttrykket, men jeg er ikke helt sikker på hvor Nyhus vil med denne skisseaktige tegnestilen. Skal den være en invitasjon til et barneperspektiv? Skal den signalisere et fokusskifte hvor teksten blir viktigere og bildene går over til å være antydende støtte? Skal den vise oss det urolige, uferdige?

Fortellingen om Eli
Da jeg leste boka for andre gang, lette jeg etter en plan bak sekvensrekkefølgen. Finnes det en fortelling om Eli i alle de «personene» hun møter? Er det en helhetlig symbolsk ide i tingene hun samler på? Foregår det en psykologisk utvikling hos henne? Ja.

Når fortellingen begynner har Eli «ingen å leke med. Eli har bare en tom koffert». Så anroper hun etter tur lyset, mor, havet, fjellet, treet, dyret, mesteren (en hammer), røveren, flammen og kvelden. Fra hver av disse samler hun objekter. Når hun har samlet alt «roper ikke Eli mer. Eli lytter.» Kofferten hennes er nå full av sånt som lager lyder. Det er et eget oppslag. Så åpner hun kofferten og går fra å være observerende og samlende til å bli skapende. Det er også et eget oppslag Når hun setter i gang med å skape dukker «den andre» opp, og presenterer seg som «jeg er jeg». «Så fint, sier Eli. For jeg er også meg selv.» På siste oppslag sovner de under samme dyne, med planer om å «gjøre noe sammen, i morgen for eksempel».

«Den andre» er det mest uavklarte elementet i historien. Jeg forstår at Elis utvikling skal gå fra å være ensom, samlende og observerende til å bli skapende, utøvende og samhandlende. Hun kan heller ikke «vende tilbake til» mors armkrok; hun skal ut i verden, alene eller sammen med nye venner. Men likevel blir «den andre» for utydelig i seg selv, og spiller en uavklart rolle i fortellingen om Eli. Slik sett hadde det kanskje vært like greit å la Eli avslutte dagen sammen med mor, som allerede er introdusert i fortellingen og som har en forhåndsdefinert rolle i leserens forventninger.

Det mest interessante er i alle fall Elis person. Hun er sterk, modig og aktivt handlende. Hun påkaller alle de store elementene i tilværelsen, og alle kommer til henne når hun roper på dem. Hun er ikke redd for noe av det de byr på, og etter hvert tar hun det aktivt i bruk. Hun lager tegninger, kaker, gaver, en liten by, et tårn, et smil, en tullefeil og en snarvei.

Oppsummering: møte og mestre
Svein Nyhus har skapt et heltebarn. Eli er en som observerer, mestrer og samler. Hun er en som tar alt i bruk og møblerer sin verden med alt hun finner. Alt hører til, og alt kan hun bruke: stort og smått, søtt og salt.

Når vi sier at bøkene til Dahle og Nyhus er interessante, er det mange grunner til det. En av grunnene er at bøkene på samme tid er både enkle, underlige og viktige. Historien om Eli er en historie om oppdagelse, erkjennelse og mestring, og Sånt som er er en bok med mange lag, som jeg gjerne anbefaler.

Andre anmeldte bøker av Svein Nyhus:

  • Snill
  • Sinna Mann
  • Tikk takk, sier tiden
  • Tre av årets billedbøker fra Gyldendal
  • Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet
  • Håret til mamma
  • Opp og ut
  • Lars er Lars, Lars danser og Kom, la oss lage fest
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok.

    Lagt til: 2010-12-01

    Relatert link: Om Morten Haugen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.024 Sekunder