Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Et utvalg pekebøker fra 2010

Tekst: Marianne Dubuc, Staffan Frid, Nina Frid, Camilla Lundsten, Kari Grossmann, Ingunn Aamodt, Tora Marie Norberg

Pekebøker

Kari Grossmann
Min verden
Upaginert og kartonert
ISBN 9788205403598
Gyldendal 2010

Camilla Lundsten
Endelig god natt! (ISBN 9788252175912),
Endelig fest! (ISBN 9788252175905),
Endelig regn! (ISBN 9788252175882),
Endelig mat! (ISBN 9788252175899)
Opprinnelig utgitt i Sverige 2009
Upaginerte, kartonerte bøker
Samlaget 2010

Nina Frid og Staffan Frid
Se på meg! (ISBN: 9788205400832)
Se på tingene mine! (ISBN: 9788205400832)
Opprinnelig utgitt i Sverige 2010
Upaginerte, kartonerte bøker
Gyldendal 2010

Marianne Dubuc
I huset mitt
Oversatt fra fransk (kanadisk) av Elisabeth Solberg Holm
Upaginert, kartonert
ISBN 9788202318017
Cappelen Damm 2010

Ingunn Aamodt
Hvor er småtrollene, sier Pulverheksa (ISBN 9788253032801)
Hokus og Pokus, sier Pulverheksa (ISBN 9788253031996)
Upaginert, kartonert
Omnipax 2010

Tora Marie Norberg
Kongen som gråt av glede
Upaginert, kartonert
ISBN 9788248909781
Kagge 2010

Anmeldt av Frøydis Eriksen

TYKK I PAPPEN

La oss oppsummere bokåret 2010 for de aller minste: Hva er det å bite seg merke i – bokstavelig talt – blant fjorårets kartonerte bøker?

BØKER TIL DE ALLER, ALLER MINSTE KIDSA
På nettbokhandlernes sider ga søkeordene ”0-2 år” og ”kartonert” rundt 45 treff ved årsskiftet. Mange av titlene var basert på kjente figurer fra Mummidalen, Hundremeterskogen og Bibelen, og også på karakterer fra barne-tv. En del av 2010-titlene inngår i serier vi kjenner fra før: Tassen (Cappelen Damm), Miffy (Aschehoug), Kokos (Cappelen Damm) og Fie og Milo (Omnipax). Dette er gamle kjente og vi hilser dem blidt velkommen, men nå skal vi få oss noen nye venner – riktig gode og tykke i pappen de også:

DET NÆRE OG KJÆRE
Kari Grossmann: Min verden
Vel, vel, vi er vel gamle kjente vi også egentlig, for Min verden er basert på den klassiske Pekeboka mi som kom i 1999. Men det er tolv år siden, og mange har blitt foreldre i den senere tid. Faktisk ble det født 61 807 barn i 2009. Barn bør ha foreldre som vil dem vel, og som derfor bør ha pekebøker for hånden. Og bruk gjerne denne! De sjarmerende tegningene, med farge og skygge omsorgsfullt lagt på med akvarellmaling, er i umiskjennelig Grossmannstil og ordnet tematisk: Vi ser ei lita jente som spiser frokost, og rundt henne er det tegninger av ting som hører frokosten til. Og så videre gjennom barnets hverdag, til det er kveld og leggetid på siste dobbeltside. Tegningene er realistiske og detaljerte, men også forenklede – det er lett å se hva de forestiller. Kjempeviktig i en pekebok av denne typen som har et klart pedagogisk siktemål. Det er også godt med rom rundt tegningene så inntrykket ikke blir forvirrende for beibisene. Men litt kjedelig for oss voksne blir det jo. Heldigvis har Grossmann med et par elementer som er uventede, og som liver opp boka: Smulene (de alt for velkjente smulene) og den søte konglemusa som står i par med markmusa. Det morsomste er likevel omslaget! For hvor kommer krokodillen og kvelerslangen fra? Bor de kanskje under senga?

LYKKEN SERVERT PÅ ET FAT
Camilla Lundstens endelig-serie: Endelig god natt!, Endelig regn!, Endelig mat! og Endelig fest!
Dette er Glossy og fargesterke bøker som blinker blanke i grønt, turkis, rødt, gult og oransje. Vi snakker klare farger. Og mønstre. Prikker og trekanter og striper. Tankene går til respatexbord og blanke linoleumsgulv, og en husmor med støv på hjernen og et snertent lite forkle med blonde. Og jammen dukker hun ikke opp også – med forkle! Den moderne Elefantkjernefamilien med en lidenskap for femti- og sekstitallet (kanskje bosatt på Södermalm i den svenske originalen og på Grünerløkka i oversettelsen?), består av Mammafant, Pappafant (med tversoversløyfe) og Lillefant, og det som kanskje er Lillefants to besjelede kosedyr, Kanin og Makkus. Lillefants verden er flat, det vil si at illustrasjonene er uten dybdeperspektiv. Karakterene er også flate – som illustrasjoner altså – de har form som om de er klippet ut i ett stykke i papir. Men alle overganger er sømløse, det er absolutt ikke riktig å få assosiasjonen syttitall, papirklipp og lim – her er det så blankt og flatt og rent. (Selv det veltede melkeglasset og melkesølet på gulvet virker rent!) Her er det gjennomdesignet. Og Camilla Lundsten er da også designer og grafisk designer, og bøkene må primært kalles designprodukter. Teksten er helt underordnet i disse bøkene – den forteller stort sett det vi ser på bildene. Ofte er den overflødig. Noen ganger er den lukt ut irriterende. Som når Veslefanten, Kanina og Makkus smiler fra øre til øre på illustrasjonen, og teksten smører flesket med ”Dei blir kjempeglade.”

Bøkene Lundsten har utformet er gjennomførte og har et helt særegent uttrykk som skiller seg ut. Det liker jeg! Og de glade fargene da! Karakterene er også sjarmerende. Likevel føler jeg meg litt usikker når jeg blar i disse bøkene. Alt er helt riktig, det er perfekt. Jeg hører ikke til i Lillefants univers, føler meg ille til mote der. Bøkene gjør meg ubekvem. Men kanskje er det perfekte selve lykken for andre? Her får du lykken servert på et fat. Lykkelig lesing!

SE PÅ OSS – SE HVEM VI ER!
Se på tingene mine! og Se på meg! av Nina Frid og Staffan Frid
Fotografiene i disse to fotobøkene utstråler profesjonalitet (de er tatt av Art Director Staffan Frid), men har et uttrykk som om de er hentet fra et privat fotoalbum – bildene er tatt i et hjem, ikke alle bakgrunnene er nøytrale, det er også vakre tapeter og en kjøkkenbenk. Også det at det er fotografier av det samme blide, blonde barnet gjennom begge bøkene gir assosiasjoner til det private. Når jeg blar i disse bøkene går tankene til reportasjer i interiørmagasiner, hvor barna kles opp for å passe inn i de ryddige, riktige omgivelsene (det skal gi skinn av liv til?). De private hjemmene i interiørmagasiner virker sjelden som ekte hjem det bor noen i, de fremstår som representasjonsboliger, som et grenseland mellom noe privat og offentlig. Nina Frid sine pekebøker ligger også i dette sjiktet. Fargene i fotografiene som er duse og nøye avstemt mot hverandre peker ut over det private fotoalbumet, det samme gjør lyset. Lyssettingen er ikke som i et studio, der alle skygger viskes ut, men lyset er heller ikke tilfeldig som i private øyeblikksbilder. Lyset er gjennomgående lunt og dempet, det understreker en hjemlig og trivelig atmosfære, men det viser alltid barnet tydelig.

Men bevares – dette halvprivate er ikke negativt, i alle fall ikke bare negativt. Jeg mener ikke at dette er en forfeilet bok. Det halvprivate skaper en følelse av nærhet og hjemlighet, og barn elsker å se på bilder av andre barn. Og det er minst en ting å snakke om på hver side. Likevel hadde jeg likt bøkene bedre om de beveget seg litt mer over i det offentlige, ikke ved å sette barnet i et studio, men ved å ta skrittet ut fra den aller innerste sirkelen i familien. Barnet i kjernefamilien står i sentrum her, men det intime lyset, de riktige klærne – smakfull retrostil – og de avstemte fargene truer med å ta barnets plass. Det ”riktige” ved bøkene truer med å forvandle dem fra å være bøker om barnet og tingene hennes, og om barnet og følelsene hennes, til å være bøker som sier: ”Det er dette vi vil framstå som”. Bøkene hadde vært mer interessante om de viste fotografier av forskjellige barn, og helst barn som ikke er hvite og blonde også. Da hadde de i større grad handlet om barna, og ikke om voksne som gjennom innredning og avkom vil vise hvem de er.

INN I EVENTYRET
Marianne Dubuc: I huset mitt
La det være sagt med én gang: Dubucs pekebok er noe for seg selv. Bare omfanget! Den har faktisk mer enn sju ganger så mange sider som en vanlig pekebok. Og det er bra – for Dubuc tar oss med på en lang og deilig reise, en svimlende reise, en reise til bilder som åpner seg bak bilder: [Tegning av et hus] ”Foran huset mitt er det …” [bla om], ”en rosebusk.” [tegning av en rosebusk] ”I rosebusken sitter det …” [bla om] ”en liten fugl.” [tegning av en fugl] ”Over den lille fuglen er det …” [bla om] ”et vindu.” [tegning av et vindu] ”Bak vinduet ligger …” Det bærer inn gjennom vinduet og inn på rommet ”mitt”, ferden går videre inn i en eventyrbok, gjennom eventyrene og så – tilbake til det samme huset som eventyrboka ligger i, som vi reiser inn i igjen, og som fører oss tilbake til huset … Vi reiser igjen og igjen, i sirkel! Eller vi reiser som med Walter Benjamins strømpe, der innsiden blir utsiden og utsiden innsiden i det uendelige (som han forteller det i ”Strømpen” i Barndom i Berlin).

Tegningene er enkle og fargelagt med fargestift. Boka har et rent preg, som regel er det én tegning på annenhver side, med hvit bakgrunn. Men ikke alltid – heldigvis det også! Dermed unngår I huset mitt et statisk preg og barnets medleser Den store kjedsomheten etter hundredeogfjortende gjennomgang. Og herlig, herlig: Boka rommer små overraskelser som er mildt sagt uvanlige i en pekebok. I pekebøker er det da aldri noe farlig eller skummelt! Men hør bare her: Hva er det under senga til den som eier rommet? Ingenting heter det seg i boka, og ”jeg” trekker et lettelsens sukk. Men hva har den observante leser allerede registrert? Jo – det er et monster i skapet! (Bare det at det umulige begrepet ”ingenting” ofres en hel side i en pekebok!) Og det er tegnet inn et spøkelse, den avskyelige snømannen, en vampyr (alt er mulig i eventyrene), en romrakett, det svimlende verdensrommet … Elementene fra verdens nattside og rommet kloden vår svever i er tegnet på sort bakgrunn – selvfølgelig. Både bokas struktur, det spennende utvalget av bilder og den formelaktige teksten gjør boka flott ikke bare for de som like gjerne kan finne på å spise den opp, men også for dem som akkurat har lært å lese – og for alle som er så lei, så utrooooolig lei av ”vanlige” pekebøker. Men – det er alltid et men! – boka er ikke fullkommen. Den blir fort fillete. Og hadde ikke håndskrift stått utrolig mye bedre til de sjarmerende tegningene som virker nesten, hva kan man si, ”hjemmelaget”?

TRYLLERI
Ingunn Aamodt: Hvor er småtrollene, sier Pulverheksa og Hokus og Pokus, sier Pulverheksa
Også de aller, aller minste fortjener litt magi i hverdagen – og den velkjente Pulverheksa rører nå i gryta også for dem: To kartonerte pulverheksbøker kom på markedet i fjor. Ingunn Aamodt har malt klare, rene og fargesterke bakgrunner, og på bakgrunnene har hun malt de velkjente karakterene – heksa selv, kråka Pokus, katten Hokus og småtrollene – og hun har malt dem ganske så smått, ofte står de alene på siden omgitt av mye flate og farge. Når jeg ser all den tomme bakgrunnen rundt figurene dukker uforvarende en formanende stemme fra barndommen opp i hodet mitt: ”Bruk hele arket!”. Jeg husker også at det kom en fremmed dame inn i klassen og ba oss tegne oss selv, og da jeg fortalte dette hjemme forklarte mamma at tegningene skulle hjelpe dama til å se hvordan vi tenkte om oss selv. Hvis vi tegnet oss selv som en liten person på det store arket hadde vi dårlig selvtillitt. Etter den episoden har jeg alltid vært opptatt av å tegne figurer som dekker hele arket, både for å gjøre det helt klart for meg selv at det ikke finnes snev av dårlig selvtillitt hos denne jenta, og for å tilfredsstille den formanende stemmen i hodet. En merkelig blanding av selvhevdelse og tvang altså. Så selvfølgelig falt jeg pladask for Aamodts bitte små malte figurer! (Jeg legger nesten ikke merke til at alle de store, ubrutte flatene kan gjøre bøkene litt ensformige, engang) Grepet er uvant i en pekebok, men de svarte og grå karakterene står fram som tydelige kontraster til fargen, de er ikke forsvinnende små. Og småtroll og katter og kråker, de er jo, ja – små.

Hvor er småtrollene, sier Pulverheksa forteller en liten historie basert på spørsmålet ”Hvor er?” og svaret ”Titt tei, her er jeg”, og småtrollene gjemmer seg så både leseren og Pulverheksa må finne dem igjen. Titt tei-leken er alltid en vinner for de minste, og å peke og si ”der er” likeså. Hokus og Pokus, sier Pulverheksa er ikke like enhetlig, den starter skøyeraktig med farger, rim og lureri, midtdelen – som er litt lang – handler om å vise omsorg, her er Pulverheksa snill og hjelper vennene sine som har slått seg. Avslutningsvis legger de seg i sengene sine – som er stor, mindre og minst. Og det er kanskje begreper disse to magiske bøkene er best på? Som pekebøker inneholder de ikke så mange forskjellige bilder å snakke med barnet om, og mange av de samme ordene: fugl, katt, dør, dame, gryte og seng, går igjen i begge bøkene. Men for småtrollene som har fått vokse litt, og som har vokst på seg litt språk også, har bøkene mer å gi. Her er begreper som stor og liten, én og mange, tom og full, her er farger, og natt og dag, vi kan telle og snakke om å trøste og å lete og å klatre … og om å trylle, selvfølgelig!

KONGEN AV PEKEBØKER
Tora Marie Norberg: Kongen som gråt av glede
I 2009 kom Kongen som må ut å hente melk feiende som en vind inn i pekebøkenes verden. Humoristisk, kjærlig, nyskapende og jordnær. I fjor kom pekebok nummer to om kongen vår: Kongen som gråt av glede. Som i første bok, er kongen vår framstilt som både voksen og barn på samme tid – han er voksen av utseende, men måten fortelleren snakker om ham, og situasjonene han plasseres i, forbindes med det barnlige. Han må pusse tennene både oppe og nede, rydde før han legger seg, spise sunt … og sammen med bamsen puttes han til sengs av Sonja. I fjorårets bok har han bursdag, og feiringen foregår på barns vis, med gelé, pølse, ketchup, lek, gaver (litt dyrere gaver enn gjennomsnittlig, tror jeg, selv i oljenasjonen Norge) og bursdagskrone – krone har han faktisk alltid!

Kongens bursdag, en gledens dag. Men en dag som også vekker såre følelser hos ham. Han savner moren sin som døde da han var liten. En kunstner kommer og vil gi ham en gave, hun må bare lage den først. Hele natten arbeider hun, og dagen etter får kongen gaven – en statue av moren. Og kongen gråter fordi han blir så glad. Denne lille historien er altså ”basert på en sann historie” og på et ansiktsuttrykk som rørte selv den argeste monarkimotstander – ansiktsuttrykket til kongen da han fylte 70 år og avduket statuen av dronning Märtha, moren sin, og Sivles ord Den fyrste song eg høyra fekk var mor si song ved vogga tonte i den iskalde dagen.

Dét var altså plotet. Men det er alle de små andre tingene som gjør at kongeboka blir så konge: Dynetrekket med sjørøverflagg. Erta under puta. Den natta kunstneren arbeider med statuen (”Kunstnere jobber best om natta”), og kongen ikke får sove, ligger erta på nattbordet. Uten at dét hjelper. Den lille krona som balanserer på det velkjente ansiktet. De litt stygge illustrasjonene … Det er ikke mye her som minner om en tradisjonell pekebok, men de stive sidene og ordene som skrevet under tingene understreker at dette er en pekebok, eventuelt illuderer at dette er en pekebok, eventuelt harselerer med pekebøker. Begge bøkene anbefales – de er en glede for store og små og mellomstore. Men akk – bøkene går for fort i stykker mellom små barnehender – sidene flaker seg som skifer. Heldigvis finnes det tape!

Andre anmeldte bøker av Kari Grossmann:

  • Nye billedbokserier for de minste
  • Andre anmeldte bøker av Ingunn Aamodt:

  • Jakten på spansk dronning
  • En søster i skapet
  • Pulverheksa og plageånden
  • Tutankhamon. Livet – kjærligheten – døden
  • Marg og bein-serien
  • Godt er godt men nok er nok
  • Romeo og Javeria
  • Marlena Evensen
  • Andre anmeldte bøker av Tora Marie Norberg:

  • Fjortis. Alt du lurer på
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Billedbok.

  • Verdens første ballongferd og Anda i ødemarka
  • Jalvar Yang og den uforunderlige dagen
  • Hullet og Malermester Grønn
  • Svalene under isen
  • Vampyrlus
  • Du kan også søke på sjanger: Billedbok eller tema: Familie.

    Lagt til: 2011-03-09

    Relatert link: Om Frøydis Eriksen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.027 Sekunder