Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Jørgen + Anne er sant. Film vs. bok

Tekst: Vigdis Hjorth
Foto: Anne Sewitsky

En refleksjon over forholdet mellom bok og film basert på Vigdis Hjorths roman Jørgen + Anne er sant og Nina Gogas artikkel ”Varm i blodet. Jørgen + Anne er sant som kanonisert forelskelse eller farlig forbindelse”.

Barnebok
Vigdis Hjorth
Jørgen + Anne er sant
Cappelen 1984
135 sider

Barnefilm
Anne Sewitsky (regissør)
Jørgen + Anne = sant
Cinenord Kidstory 2011
1 t. 26 min

Av Nina Goga

DET ER MULIG Å FORELSKE SEG BÅDE I BOK OG FILM

Sist jeg fordypet meg i Vigdis Hjorths evergreenroman Jørgen + Anne er sant var i anledning Hjorths 50-årsfeiring, og bokens 25-årsjubileum. Den gang, i 2009, diskuterte jeg boken i forhold til bokseriene romanen er utgitt i og omslagene boken har vært utstyrt med. I tillegg diskuterte jeg bruken av boken i ulike lesebøker for elever på mellomtrinnet. Spesielt opptatt var jeg av framstillingen av Anne Lunde og hennes forhold til fortellingen om Banditt-Helga, Banditthuset og Banditthagen. I denne film/bok-refleksjonen skal jeg derfor gå opp stiene i artikkelen og undersøke om disse kan spores i mitt møte med filmen.

Anne Lunde
Hvem er Anne Lunde? Hvordan ser hun ut, hvordan blir hun beskrevet? Alt i løpet av tekstens to første sider vet vi at hun er ”ganske søt”, har ”brunt hår og grønne øyne og svarte øyenvipper” og ”ofte flekkete klær med hull i. For hun sloss med guttene og vant over alle i håndbak”. Vi aner også at hun, som en kontrast til bestevenninnen Beate, ikke er så veldig flink på, eller interessert i, skolen. Dette bildet både av Anne Lundes utseende, fysikk og karakter minner om andre litterære jenteskikkelser, kanskje først og fremst Pippi. Den Anne vi møter i filmen, og som nå finnes på omslaget til forlagets filmpocketutgave av boken, minner også om de Anne Lunde-versjonene vi finner på de andre bokomslagene. Håret er halvlangt, brunt, ofte løst, eller i hvert fall litt rufsete eller i uorden. Hun ser kanskje ikke så sterk ut, heller litt spinkel og kantete, men absolutt spenstig, kanskje det vi kan kalle seig eller utholdende. Filmens Anne Lunde har fregner, det har også Pippi, og en annen litterær stjernejente: Tonje Glimmerdal (helt kuriøst: oversatt til norsk betyr den tyske tittelen på boken om Tonje Glimmerdal ”fregner på knærne”).

Uordenen i Annes kropp, som også kommer til uttrykk i påkledningen, blir i filmen både ivaretatt i den hullete olabuksen og hettejakken med de litt korte ermene, og forsterket gjennom framstillingen av rivalen Ellen som er ”søtere”, har ”brune øyne og veldig lang hestehale” og ”alltid lyserøde, rene klær”. Ellen i filmen har lyst langt hår og blir brukt som reklame for sjampo. Med tanke på den betydningen hår, både lengde, form og farge, har i boken og filmen, er det interessant å notere hvordan filmen understreker dette både dramaturgisk (Ellens sjamporeklame på TV), humoristisk (bifiguren Knuts hår som er pinnkort og hjemmeklippet etter lusebehandling), sanselig (Banditt-Helgas kornlyse, ikke-blondineaktige, løse og naturlig hår) og farlig (spenningen, langsomheten og det nestentaktile når Anne klipper håret til Ellen). Som filmadaptasjoner av bøker pleier å gjøre, tar også regissør Anne Sewitsky seg mange friheter i forhold til boken, men nettopp i hårklippingsscenen følger filmen omtrent boken til punkt og prikke, både i tempo, handlingsgang og dialog.

Rar, gal, følsom
At det å kontrollere eget og andres hår er knyttet til ulike former for maktutøvelse, vet vi både fra samtidige diskusjoner for eller mot hodeplagg og fra ulike historiske sammenhenger. Tenk bare på tyskerjentenes straff, eller på ulike religioners eller statslederes regler for hårfrisyre. Langt, løst hår blir oftest forstått som en metafor for det naturlige, det kvinnelige, det irrasjonelle kaotiske driftslivet. Å klippe kvinners hår med makt kan derfor leses som et forsøk på å avseksualisere dem. Når Anne klipper Ellens hår, tar hun både fra henne hennes femininitet og hennes integritet. Fletten blir et slags trofé, en slags skalp Anne har makt over. Motivet for hårklippingen henter Anne fra fortellingen om Banditt-Helga som klippet håret av rivalene sine i kampen om den pene prestesønnen. Det er hårklippingsscenen som binder fortellingen om Anne og fortellingen om Helga sammen. I boken fungerer fortellingen om Banditt-Helga som et slag emosjonelt nav. Helga, som Anne, var ”en litt underlig, ung pike som følte sterkt”, hun var varm i blodet.

Mens det kun er Knuts versjon av fortellingen om Helga Anne grubler over i boken, så serveres filmpublikum mange versjoner av fortellingen om Helga uten å bli fortalt hvilken av disse som er den egentlige eller sanne. Disse versjonene presenteres spredt i filmen, slik får også de en slags status som omdreiningspunkt for Annes tanker, men fortellingen om Helga blir også en mer selvstendig historie, en slags film i filmen. I tillegg til Banditt-Helga-parallellen, er det i filmen også lagt inn andre referanser til fortellinger om ulykkelig kjærlighet og gale kvinner. Disse kommer til uttrykk gjennom Beates, Annes bestevenninne, henvisninger til og korte resymeer av bøker hun har lest. Blant annet forteller hun at en av bøkene handler om en forelsket kvinne som skal gifte seg, men at rett før bryllupet viser det seg at mannen alt har en kone og at denne konen er gal og bor på loftet. Denne madwoman in the attic har Beate sannsynligvis lest om i Charlotte Brontë Jane Eyre (1847).

Beates lesning harmonerer også godt med filmens litt dramatiske gjenferdsestetikk i forbindelse med fortellingen(e) om Banditt-Helga. Estetikken har kanskje den virkning at historien om Banditt-Helga blir mindre parallell og mer distansert i forhold til Anne. Og, igjen kanskje, demper dette noe av voldsomheten eller det farlige i Annes karakter slik at hun i filmen ikke virker skremmende på seerne. Det er også mulig at den nokså betydelige forskjellen i hvordan bok og film åpner eller innledes henger sammen med dette. Mens boken alt i tredje setning slår fast at ”noen blir aldri så forelsket mer i livet som de var da de var ti år”, så sparer filmen setningen, og konklusjonen, til siste minutt. I stedet innleder filmen med en slags prolog der Annes voice over stiller spørsmål ved hvorfor jenter alltid må leke prinsesser, mens gutter får kle seg ut som vikinger. Så forteller hun om vennene sine, om foreldrenes temperament og at hun er ”ti år, en meter og førtifem centimeter og veier trettito kilo”. Hun forteller at hun liker fiskepinner og at hun ikke liker når faren har glemt å kle på seg (publikum ser en mann i trøye og uten underbukse bøye seg for å ta opp avisen fra trappen foran inngangsdøren) eller insekter som later som de er døde. Mens hun snurrer rundt i høyt gress, sier hun med markert stemme at hun ”hater at alle er opptatt av kjærlighet”. Så tar hun en pause og legger til ”men det var før jeg møtte Jørgen Ruge (mer pause) og før jeg ødela alt”.

At dette er en film med sterke følelser og varme i blodet, kommer også tydelig til uttrykk i filmplakaten, som med små variasjoner også er brukt som forside på den nyeste utgivelsen av boken. Bildet av Anne dominerer plakat og forside. Annes oransjerøde trøye og det glødende hjertet midt i bildet forteller noe om Annes sterke følelser. Bak Annes skuldre stikker henholdsvis Jørgen og Ellens hoder opp. At Ellen har fått plass på forsiden av boken, er både nytt og interessant. Det gjør film, og kanskje bok, mer til et trekant- og sjalusidrama, enn til en utforsking av et ungt menneskes intense følelsesliv og av grensene for akseptert adferd. For selv om Jørgen + Anne er sant helt klart er en bok og en film om forelskelse, dreier det seg også om hvordan samfunnet setter grenser for og begrenser enkeltindividers vilje, drifter og styrke. Vigdis Hjorths tekst handler om kontrollerende makt og om mulighetene for å bryte eller flytte denne. Dette er en problematikk som angår alle uansett kjønn.

Debattinnlegg om kjønn og seksualitet anno 2011
Hjorths bok ble utgitt i 1984 uten at 80-tallets særtrekk kunne leses ut av teksten. Sewitskys film er i større grad et samtidsprodukt. Her er ikke gjort forsøk på å gjenskape en annen tid. Og kanskje er det helt ok, for det er ikke 1984 som er viktig i boken, det er det å være forelsket, det å gjøre opprør mot andres begrensende normer som er viktig. Og både forelskelse og opprør er tilstander som ikke kjenner noen tid, det er noe mennesker har følt og erfart siden blodet første gang pumpet i den historiske menneskekroppen. Så derfor er det ikke viktig om filmen har riktig tidskoloritt (i forhold til boken) eller ikke. Når det er sagt, er det likevel interessant å notere de særlige tidsspesifikke 2010-detaljene som filmen byr på. Disse fungerer også både som medie- og skjønnhetshysterikommentarer og som politiske kommentarer. Mest opplagt å trekke fram er Annes forvrengte tv-titting og Ellens borgerlige hjem. Når Anne fortviler over sine sjanser mot Ellen i forhold til Jørgen, blir plutselig hodene til deltakerne i en episode av Paradise Hotel byttet ut med Ellens, Jørgens og Annes. Effekten er ført og fremst komisk, men under komikken ligger også en kritisk kommentar til dyrking av kropp og selvforherligende retorikk.

Regissør Anne Sewitsky rammer også norsk borgerlig middelklasse når hun lar en asiatisk engelsktalende au pair ta imot Ellens bursdagsgjester. Dette sier selvsagt noe om et økonomisk (klasse)skille, men først og fremst er det en kommentar til eller kritikk av vestlige middelklassekvinners undertrykkende kvinnesyn. Vi må også tenke på at mens boken og filmen stadig understreker hvor rar og gal Anne er, så er det Ellen som får ødelagt håret og ender opp som en lurvete og detronisert primadonna. En trøst, kanskje, for alle som vil føle sterkt og uforstilt.

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Barneroman.

  • Kven er snillast av far og mor?
  • Engelen i Djevelgapet
  • Villheks. Eldprøva
  • Familien Kråkestup og nyset i nabohuset
  • Hockeysveis fører til dårlige rim
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman eller tema: Forelskelse.

    Lagt til: 2011-04-13

    Relatert link: Om Nina Goga   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.024 Sekunder