Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Sølvbåt og stjernevind

Redaktør: Per Olav Kaldestad, Hanne Bramness

Dikt
Per Olav Kaldestad og Hanne Bramness (red.)
Sølvbåt og stjernevind. Den nye barnediktboka
Antologi med 18 lyrikarar og 5 illustratørar
ISBN: 978-82-8238-020-1
Mangschou forlag 2011

Anmeldt av Ingeborg Mjør

I SKUGGEN AV ”LILLE PERSILLE”: KVAR GÅR BARNELYRIKKEN?

Mangschou forlag satsar stort og seriøst på ny lyrikk for barn. Design og illustrasjon imponerer, på tekstida løftar det seg ikkje like godt.


”Den nye barnediktboka” er ein ambisiøs undertittel. Den ”gamle” barnediktboka er Aschehougs Den store dikt- og regleboka (1989), ein antologi med stoff frå Wergeland til Arild Nyquist. Utvalet i denne har forma mange sine førestellingar om kva dikt for barn er, men mest av alt er det Inger Hagerup, Så rart (1950) og ”Lille Persille”, som er norsk barnelyrikk. ”Lille Persille” kastar ein skugge som kan samanliknast med den Henrik Ibsen har kasta over norsk dramatikk, det er ikkje lett å komme forbi og vidare.

Det er rett og rimeleg at Hagerup er så sentral i kanon, det skuldast kvalitet og appell og at Så rart (ikkje minst med Paul René Gauguins illustrasjonar) svarte på eit nødvendig behov for fornying. Posisjonen handlar ikkje minst om ein mediesituasjon vi ikkje lenger har, der kvalitetslitteratur og formidling gjennom NRK hadde ein reell sjanse mot populærkulturen.

Så skal det seiast at det har kome ein god del svært fine norske diktsamlingar for barn dei siste 25 åra, både rim, regler og modernisme. Det har verdi, sjølv om mykje ikkje blir folkelesnad. I dette feltet prøver Mangschou forlag no å slå ein kile inn, med Sølvbåt og stjernevind. Nesten hundre nyskrivne dikt av atten samtidslyrikarar er illustrerte av fem illustratørar, Per Olav Kaldestad og Hanne Bramness er redaktørar.

Fine dikt, svakare dikt
Boka er påkosta og har verkeleg fin design. Oppslaga er lekre og innbydande. I ein diktantologi må likevel tekstane vere det viktigaste, og forfattarnamna, ja også redaktørnamna, skapar forventing. Med over hundre dikt vil sjølvsagt motiv og form representere eit stort mangfald, men her er mykje besjeling (jf. ”Lille Persille”) og også modernistisk form, krinsande rundt eit ”eg”. Boka inneheld ein del lengre, alvorlege og utfordrande tekstar. Den har fine enkeltdikt, underteikna har særleg merka seg Hilde Myklebust som skriv om jonsok, edderkopp og sommarfugl, Kjartan Hatløy sitt ”Sola har ein boge av gull” og ”Alt finnes” av Ingrid Storholmen. Andre vil like andre tekstar. Boka inneheld også tekstar som forutset at lesaren har eit forhold til spesifikke kulturelle eller geografiske referansar, eg tenkjer særleg på Cathrine Grøndal sine Oslo-dikt. Boka innheld også nokre svake tekstar, mi samla oppsummering er at det for få tekstar som verkeleg løftar, både lesaren og barnelyrikken.

Dikta er redigerte i fem bolkar, kvar bolk har sin illustratør. Dette er bokas primære redaksjonelle prinsipp, men det ser også ut til å ha vore eit poeng å invitere inn forfattarar som ikkje før har skrive noko særleg for barn? Eg er usikker på kor godt eit slikt val er og tillet meg å sakne forfattarar som har skrive (godt) for barn før – Per Olav Kaldestad, Mary-Bente Bringslid, Ragnar Hovland og Ingvild H. Rishøi, for å nemne nokon. Antologien framstår med ein noko uklar profil, kva har ein på hjarta utover generell fornying og påkosta design?

Når språklege bilde blir visuelle
Dikt for barn blir ofte, men ikkje alltid, illustrerte. Dikt for vaksne blir sjeldan og aldri illustrerte, ein tek konsekvensen av at kjernen i det lyriske språket er dei (verbal)språklege bilda. Her er ein annan dialog mellom visuelt og verbalt meir utbreidd, i den såkalla ekfrasen forheld tekstar seg beskrivande eller fortolkande til bildekunst. Olav H. Hauge skriv ”Til eit Astrup-bilete”, Øyvind Berg skriv ”Frokost i det gr…” til Eduoard Manets ”Frokost i det grønne”. Ein kan seie at diktet startar der bildet ”sluttar”, og tekstane blir slett ikkje alltid presenterte saman med bilda.

Når dikt er illustrerte, kjem det visuelle først, fordi auga først treffer bildet. går dikt og bilde i dialog. Når dikt blir illustrerte møter lesaren ei fordobling eller ein redundans, bilda er både språklege og visuelle. Inger-Lise Belsvik teiknar solstråler som piler der Hatløy skriv om sola sin ”boge av gull”, ho teiknar den ”månefisken” Grøndal skriv om. Og Bygdøy-kyrne hennar blir ”kongelege” ved å få ei krone på hovudet, dei tøffe truckane på Vippetangen blir besjela med ansikt. Harald Nordberg teiknar reka til Ted Hughes som ein stilig type i dress som matchar den rosa fargen. Illustrasjonane byggjer eit støtteapparat rundt dei poetiske bilda, det kan kallast eit paradoks, men illustrasjonar kan sjølvsagt også fungere som døropnar og skape motivasjon og førforståing for lesaren. Dei kan føre til at ein lesar bestemmer seg for å lese eit dikt.

Illustratøren må, banalt nok, hente fram noko i diktet som kan visualiserast – personar, dyr, objekt og språklege bilde. I si enklaste form blir dette meir og mindre dekorative vignettar, men det finst også rom for illustratøren å tilføre eigne meiningselement – som når Harald Nordberg teiknar Kattegatt-havet som ei veldig og venleg bølgje med narrens maske. Illustrasjonane kan også, gjennom si form, framheve ei haldning eller eit humør, slik eg opplever det i Akin Düzakins sensitive strek til far–dotter-motivet i Mona Høvrings ”Sommaralbum”. Og så teiknar han umåteleg dekorative tre i denne boka. Nemnast må også Hilde Kramers digitale illustrasjonar til Hildegunns Dales lange og utfordrande dikt om (sjiraffslektningen) okapien. Kramer spelar på visuell metonymi og ekvivalens – i frodige kontrastfargar kombinerer ho stiliserte mønster; på den eine sida sebrastriper og augnevipper - på den andre sida organiske former frå dyrespor, dyreøyre, blad, lauv og afrofhår.

Saknar humor, sjarme, leik
Det beste innanfor barnekunst og -kultur er gjerne prega av ein umiddelbar appell gjennom sjarme, varme, humor og språkleik. Desse kvalitetane er ikkje påfallande til stades i denne boka. Det er på den eine sida legitimt – på den andre sida kan det opplevast som ei utfordring for ei bok og eit sakn for ein lesar. Kanskje også for ein illustratør? Øyvind Torsæter framstår nærmast som uinspirert (med unntak for ”Alt finnes”), dei fleste dikta i hans bolk kan knapt kallast illustrerte. Inger Lise Belsvik gjer ein grei jobb, men overraskar ikkje – og det er ein bommert å teikne åtte blomar til eit jonsokdikt som med sterk språkleg presisjon handlar om å sove med (det magiske talet) sju blomar under puta. Her minner også det som må vere meint som jonsokbål meir om styrtande kometar, kan hende skuldast det proporsjonane mellom blomar og bål. Kramer, Düzakin og Nordberg synest meir inspirerte.

Moderne lyrikk for barn må kunne vere meir enn Inger Hagerup, André Bjerke og Arild Nyquist, meir enn besjela planter og dyr, lydmaling og alliterasjon. Fornying må vere mogeleg, dikt for barn i 2011 må stå fritt til å velje posisjon, både i forhold til barnelitteraturtradisjonen og samtidslyrikken. Tekstutvalet i Sølvbåt og stjernevind knyter seg i første rekkje til samtidslyrikken og det inneber ein viss risiko. For på den andre sida må det også vere legitimt for lesarar å ha førestellingar om kva lyrikk for barn kan/skal/bør vere. Eg har stor tru på at spenningsfeltet mellom tradisjon og samtid er eit produktivt felt. Her er det råd å ”treffe”, bli det ”nye” og snike seg opp på sida av ”Lille Persille”. Sølvbåt og stjernevind er eit ambisiøst prosjekt som det står stor respekt av, men samtidslyrikarane og barnelyrikken må ta nye sjansar, prøve, igjen og igjen.

Andre anmeldte bøker av Per Olav Kaldestad:

  • Dikt for barn og unge
  • Andre anmeldte bøker av Hanne Bramness:

  • Lynettes reise
  • Sanndrøymd, Adopsjonspapirene og andre dikt for unge og Solfinger
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Dikt.

  • Sanndrøymd, Adopsjonspapirene og andre dikt for unge og Solfinger
  • Håpe, sa gåsa og Støvet, skyggen, hunden og jeg
  • Jeg fant, jeg fant. Dikt for barn
  • Pling i bollen
  • Med kråkenebb og kråkeføter
  • Du kan også søke på sjanger: Dikt eller tema: Dyr.

    Lagt til: 2011-05-25

    Relatert link: Om Ingeborg Mjør   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


    Sølvbåt og stjernevind
    Publisert 2011-08-24 21:41:21



    I skyggen av Ingeborg Mjør; var det ikke mer å hente i Sølvbåt og stjernevind?

    Sommeren har vært spesiell, men hverdagen kryper på plass igjen og jeg har bestemt meg for å skrive noen linjer om Ingeborg Mjørs anmeldelse av diktboka «Sølvbåt og Stjernevind».

    Utgangspunktet mitt er at jeg har bidratt med noen illustrasjoner til samlingen (og derfor bryr meg spesielt om boka), at jeg ikke har «filla» greie på poesi for barn – og at jeg mener anmeldere og for den sak skyld illustratører, bør si nei til jobber hvis de ikke «damper» av engasjement for det de blir bedt om å gjøre.

    Tristesse
    Jeg starter med «dampen», eller rettere sagt, mangel på sådan. Første gang jeg leste Mjørs anmeldelse, ble jeg uendelig trist. Det var ikke så mye det at hun mente at samlingen var ujevn eller inneholdt vel mye «besjeling» (jf. Inger Hagerups Lille Persille). Nei, det var mer det at hele anmeldelsen var preget av en tristesse, og minnet mer om et slags resignert, snusfornuftig foredrag om at Inger Hagerup har gjort bedre dikt enn dette – og at poesi for barn, hvis jeg forstår henne rett, egentlig ikke burde illustreres.

    Hva hadde gått galt? Hadde et entusiastisk forlag (Mangschou), to ivrige og henrykte redaktører, 18 drevne forfattere og oversettere og fem illustratører gått seg fullstendig vill? Var det ikke mer å hente i disse 180 sidene med nyskrevne/oversatte/illustrerte dikt for barn, enn at fattige 4 lyrikere nevnes og at 3 illustratører synes litt mer inspirerte enn de to andre?

    Riktignok avslutter Mjør sin anmeldelse med at boka er et ambisiøst prosjekt som det står respekt av. Men før vi kommer så langt, er det etter hennes mening ikke stort å «hänge på julgranen» – selv om det etter hennes mening finnes noen «fine enkeltdikt».

    Salige Hagerup
    Alt i første linje slår Mjør an tonen. «Den nye diktboka» er ein ambisiøs undertittel» skriver hun og henviser til Den Store Dikt- og Regleboka fra 1989. Mener Mjør at «Sølvbåt og Stjernevind» prøver å sammenligne seg med en antologi hvor forlaget dengang kunne plukke fra hele «poesiskatten» vår?

    Videre holder Mjør et lengre innlegg om Inger Hagerup og den skyggen hun tilsynelatende legger over all annen norsk barnepoesi, helt på linje med salige Ibsen og norsk dramatikk.

    Det er selvsagt lov å mene at Hagerup raver høyt i norsk barnelyrikk – ja, gjerne at hun er norsk barnelyrikk. Men kanskje er «Den Store Dikt- og Regleboka» nettopp et eksempel på at vi har så uendelig mye mer som også er bra.

    Og hvor relevant er det å bruke så mye plass på Inger Hagerup i forbindelse med en ny diktsamling for barn? Barnebokkritikk.no er vel først og fremst et forum for folk med en viss kunnskap om barnelitteratur og barnepoesi.

    Skal poesi illustreres?
    Jeg føler meg mer på hjemmebane når Mjør beveger seg inn på illustrasjonens område. Det er spennende at hun problematiserer hvorvidt poesi for barn skal illustreres. Men flere interessante ideer rundt forholdet mellom tekst og bilde gjør hun etter min mening unødvendig vanskelig – gjennom bruk av kompliserte ord (bl.a. ekfrase og metonymi) og et svært kronglete språk.

    Jeg er helt enig i at vi bør stille oss spørsmålet om hvorfor vi illustrerer bøker for barn, ikke bare poesi. Er det av gammel vane, av pedagogiske grunner, ønsket om å dekorere – eller vil vi gi en fortolkning som «setter noe mer i gang»?

    Mjørs generelle påstand om at det lyriske språket har en spesiell kjerne av språklige bilder som ikke må besudles av illustrasjoner, er interessant, men neppe holdbar for alle dikt. Min erfaring er at enkelte dikt trives svært godt sammen med bilder, mens andre kan like å «være for seg selv». Her er det mange ting å diskutere.
    Siden Mjør nevner lyrikkbøker for voksne, vil jeg bare nevne at vi har en lang tradisjon for illustrering, selv om det ikke gjøres så ofte i dag.

    Og til slutt, vi illustratører behøver ingen påminnelse om at tekstene er det viktigste i en diktbok, ja, for den del, i alle bøker (i hvert fall for redaktører og kritikere).

    Sjarme, varme, humor og språkleik
    Mjør etterlyser sjarme, varme, humor og språkleik. For å bruke hennes egen formulering med en annen vri; disse kvalitetene er heller ikke påfallende til stede i hennes anmeldelse. I det hele tatt virker Mjør som om hun ikke helt har forstått bokas prosjekt og heller skriver en litt irettesettende artikkel om norsk barnelyrikk. Dette kan oppleves som en utfordring for de som leser anmeldelsen – ikke minst for de som har vært med å lage denne boka. Kanskje burde hun ha spurt seg selv om dette var et prosjekt hun virkelig hadde et «dampende» engasjement for. Og hvis svaret var «tja», heller sagt nei takk til å anmelde boka.

    God «dampende» poesihøst!

    Harald Nordberg

    Sølvbåt og stjernevind
    Publisert 2011-08-29 18:38:57



    Eg takkar Harald Nordberg for denne kommentaren. Til liks med han opplever eg at Ingeborg Mjør sin kritikk er dominert av ein trong for å vera negativ. Vidare har eg to merknader til det ho skriv: 1) Når ho nemner at boka har ein del "svake tekstar", ville det vera rimeleg at ho kom med eksempel, slik at lesaren kan ta stilling til påstanden hennar. 2) I omtalen av Inger Lise Belsviks illustrasjon til Hilde Myklebust sitt dikt "Draum om sommaren" (s 40-41) hevdar Mjør at Belsvik har gjort ein feil når ho teiknar åtte blomar mens diktet berre nemner sju. I diktet står det derimot "sju slag blomar", og ved nærare ettersyn er det nettopp det Belsvik har teikna, men den blomen som i illustrasjonen har eit sterkt innslag av raudt (kjærleikens farge), er fordobla. Dette burde ein kritikar kunna oppfatta.

    Per Olav Kaldestad

    Sølvbåt og stjernevind
    Publisert 2011-08-30 09:14:29



    1) Eg skjønar at Harald Norberg ønskjer seg gode kritikkar for Sølvbåt og stjernevind,
    det skulle også vore ei glede å skriva ein om eg kunne stått for det. Utover det har eg ingen kommentar, me deler ikkje syn på litteraturkritikk.
    2) Per Olav Kaldestad vil ha titlar på "svake dikt". Eg valde å ikkje gjera det fordi det var vanskeleg å velja, det er fleire å ta av, det var ikkje eit poeng å nemna namn. Eg held på at boka skuffar på tekstsida, "den nye barnelyrikken" kan klara seg utan strålande illustrasjonar, men ikkje utan tekstar som appellerer etter måten direkte - til barn og til vaksne barnelyrikklesarar.
    ‎3) Ein diskusjon om Inger Lise Belsvik burde teikna sju eller åtte blomar til Myklebust sitt jonsokdikt kan synast småleg og urettferdig andsynes ein illustratør med ein svært sterk CV. Den toler eit kvileskjer. Men Kaldestad meiner altså at eg skal lesa to blå veronikaer med raud kontrastfarge som eit uttrykk for "kjærleikens farge". Han meiner at det på grunn av det raude oppstår eit poeng med at det er to. Dette er såpass krevjande at ein burde kunna finna belegg i diktet. Det er også krevjande, eg finn det ikkje. På linje med 9 av 10 barnelesarar (og ein del vaksne) knyter eg kjærleikens farge til raudt. Veronika er ein strålande blå blom som i den folkelege botanikken logisk nok er knytt til auger - både Jesus, Djevelen, kattar og jenter sine. Kjærleikens blom blir den ikkje, uansett raud kontrast i ein illustrasjon - og andre raude blomar er ikkje med verken i dikt eller illustrasjon (raudkløver gjeld ikkje, den er er lilla). Jenter plukkar ein blom av kvart slag til jonsok. Denne talmytologien står sterkt, og mange barn vil spontant og med presisjon telja når dei ser illustrasjonen og les diktet til Myklebust. Dei vil vil også knyta blomenamn til blomebilde. Kaldestad krev mykje av lesaren, skal tru om det er noko av problemet for Sølvbåt og stjernevind.

    Ingeborg Mjør

      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.031 Sekunder