Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Jeg fant, jeg fant. Dikt for barn

Redaktør: Gyldendal

Dikt
Gyldendal forlag (redaktør)
Jeg fant, jeg fant. Dikt for barn (56 sider) upaginert
ISBN: 978-82-05-41674-1
Gyldendal 2011

Anmeldt av Inger Østenstad

SKATTEJAKT I BARNEDIKT

"Jeg fant, jeg fant" er tittelen, den røde tråden, det poetiske og estetiske prinsippet og leser- og betrakteranvisningen i denne varierte og gledelig vellykkede gjennomillustrerte diktantologien for barn, som samler nyskrevne dikt av 26 unge gamle kjente ukjente selvfølgelige og overraskende diktere.

Leken
Askeladden og hans gledesrop er ikke spesielt originale som ledestjerne og ledetråd for en barnediktsamling, men hvorfor være original når det gamle funker? Hva annet kan en dikter som dikter for barn gjøre utover å åpne for anledningen som ordene og vendingene tilbyr og trekke den mot overraskelser i den retningen nesa vender? Det grunnleggende, ja, nær sagt eksistensielle spørsmålet (i hvert fall for barnediktdikterne, deres redaktører og forleggere og deres kritikere) er: Hva er dikt for barn?

Dikt for barn? Hva er det?
Ja, er det ikke god grunn til å stille spørsmålet? Akkurat som det lyriske diktet har barnediktet sin opprinnelse i tidenes morgen, før skriften, men det ble overlevert muntlig mye lenger enn det lyriske diktet. Overleveringen av barnediktet, har vi grunn til å hevde, var også langt mindre institusjonalisert enn overleveringen av det lyriske diktet, derfor må det ha vært i stadig endring og fornyelse, knyttet som det har vært til hverdagens hjemmesfære, kvinnen og barna, til leken, trøstestunden, sengekanten, språk- og kulturopplæringen.

Det lyriske diktet ble snart skriftkultur, men nedskrivingen av barnediktet, som festet det som tradisjon og arv, inntrådte sent. Det var vel heller ikke de egentlige barnedikt en først skrev ned for barneleserne, men målrettede, strengt komponerte læredikt og oppdragende dikt. (Norges første barnedikt i skrift: Peter Dass’ Katmekismesanger.)

Barnediktets historie fortjener uten tvil å utforskes. Hvis vi oss for øyeblikket glemmer den gammeldagse didaktikken, er det grunn til å spørre: Hva annet gjør barnediktdikteren som skriver gode barnedikt, enn å leke ord med barn? Spørsmålet er kanskje mer reelt enn en i første omgang vil tro. Inntil videre er i hvert fall min hypotese at den moderne barnediktningen går i to retninger: Noen barnedikt fortsetter den ”evige” barnedikttradisjonens udidaktiske ordlek. Her finner vi noen av de mest kanoniserte diktene, som for eksempel Inger Hagerups. Andre barnedikt strekker seg mot en barnelyrikk som realiserer det lyriske diktets fortettede mening i en form som er tilgjengelig for barn. At denne andre retningen er mer problematisk og vanskeligere enn den første synes også som en interessant hypotese. Men akkurat her og nå kan vi legge barnelyrikken til side. Det Jeg fant, jeg fant har søkt å tilby, er nyskrevne ”rene” barnedikt, som fortsetter denne grunnleggende, for en stor grad tapte tradisjon av udidaktisk ordlek på tull eller alvor. Innslagene av barnelyrikk er her få. Det måtte være Ingrid Storholmens "Din fugl", som til gjengjeld fremstår som særs vellykket med sine presise bilder.

Gesamtwerk illustrert av Yokoland
Med dikt av 26 diktere (har jeg talt riktig? Det er ikke gjort plass til noen innholdsfortegnelse og heller ikke til noen oversikt over bidragsyterne) har boka preg av et ”Gesamtwerk”. Dette preget har også illustrasjonene og bokdesignen til designstudioet Yokoland (bestående av Gurholt Rønsen, Thomas Nordby og Espen Friberg). Selv om det er en viss enhet fra oppslag til oppslag i form av ensfargede flater og stiliserte former, ser det ut til at de ubrytelige retningslinjene for designen har vært holdt på et minimum. ”Jeg fant, jeg fant” har vært ledestjernen også her. Hvert dikt, hvert oppslag er bildesatt med sans for diktenes særpreg, med de former, motiver og fargenyanser som kan passe for å tilføre dem en ekstra snert. Samspillet mellom dikt og bilde er slik like uforutsigbart fra oppslag til oppslag, som fargetonene og formene som vil møte en når en blar om. Noen av oppslagene ”sitter” svært godt. Sidene med Kristine Næss´”Kjempedikt”, Erlend Loes ”Pinneonkel” og ”Appelsin”, Øyvind Bergs ”Lenge leve” og Terje Dragseths ”Dikterens sang” har klassikerpotensial fordi det gode ditket møtes med minneverdig klarhet og originalitet. (Jeg føyer flere og flere navn til denne listen ettersom jeg blar frem og tilbake i boken.) Noen sider siterer andre kjente bildesettinger, for eksempel siterer oppslaget med Linde Hagerups ”Gunn” Hagerups ”Lille frøken nesevis”, mens det er noe Tove Jansonsk og hufsaaktig over Ragnar Hovlands ”I mørke natt”. Her er det lange, fortellende dikt som blir bundet sammen av en lang, fortellende illustrasjon med enhetlige farger. Her er det flere dikt av en og samme dikter (Gro Dahle) som blir bundet sammen ved gjennomgående motiver i tekst og bilde.

Gesamtdikt med gesamtredaktør
Jeg skulle gjerne ha berømmet redaktøren av denne samlingen, som har fått til denne uhøytidelige samleken mellom tekst og bilde og samlet nyskrevne barnedikt av Odd Nordstoga, Gro Dahle, Sverre Henmo, Ingelin Røssland, Kari Tinnen, Erlend Loe, Nicolai Houm, Inger Lise Belsvik, Øyvind Berg, Vilde Heggen, Ragnar Hovland, Alfred Norhaug, Siw Cathrine Christiansen, Mari Bremnes Ese, Sara Li Stensrud, Linde Hagerup, Kristine Næss, Terje Dragseth, Ingaler Borg, Hans Sande, Finn Iunker, Knut Nærum, Trond-Viggo Torgersen, Lillebjørn Nilsen, Skjalg Wie Skare og Ingrid Storholmen (har jeg glemt noen?). Det lar seg dessverre ikke gjøre. Redaktøren er unevnt. Jeg må tro at hele Gyldendals barne- og ungdomsredaksjon har hatt fingrene i dette. For en gjeng!

Friske dikt
Som allerede sagt: ”Jeg fant, jeg fant” er gjennomgangsmotivet i samlingen, men det virker ikke påtrengende. Og når jeg har lest åpningsdiktet ”Eit dikt i ein hage” av Odd Norstoga er jeg med en gang med på finneleken:


    Eit dikt i ein hage

    eg fann eit dikt i ein hage
    iblant blomar
    mold og stein
    tørre grastustar
    badeshortsar
    trampoliner og hageslangar
    solkrem
    syklar
    sandalar og strandmadrasser
    Og under den brennande steikande sol

    Diktet var slik:

    I dag er det 152 dagar att til jol

Det er så jeg hører trillelatteren: ”I dag er det 152 dager att til jol! Det er vel ikke noe dikt”.

Diktene leker slik med hva et dikt er, med det tapte og funne på mange forskjellige måter, med å snu om på situasjoner, perspektiver, størrelsesforhold og aktører, med absurde forvandlinger, de fleste diktene leker friskt med ordene, med mer eller mindre stivnede metaforer, med faste uttrykk og med begreper, de leker med kjente fortellinger som den om ungene i skogen og den om å finne finne en venn, og den om lille Petter edderkopp, og den om å kysse frosker, og med eventyret og med barnesangen, med rim og rytme, alliterasjon og assonans og gjentagelser, med fabelen, med vanskelighetene ved å få l til å bli r, med forestillingene om fortiden, med skilsmisser. Her er det korte, rytmiske og rimede dikt som en lett kan lære utenat, og lange lesedikt som en kan komme til gang på gang. Mange av dikterne er kjente, noen leser jeg for første gang. De fleste av de kjente er gjenkjennelige i sin stil og sin motiv, men like fullt virker de aller aller fleste diktene tiltalende og interessante. Her er det stor variasjon i formen, i lengden, i virkemidlene, i bildene og fortellingene som skapes. Summen er en forfriskende lite nostalgisk verden preget av ting, mange ting, av dyr, av ensomhet i skogen og naturen, av glemsel, ferdigheter som skal mestres og uregjerlig humør og humor, av eventyr og fortid i endring, av teknologi og skilsmisse, av tull og tøys.

Avslutningen av denne anmeldelsen må bli som formelen for bordtalen: For at den ikke skal bli for lang, må jeg slutte med en eneste gang. Hvert dikt burde jo ha vært kommentert, men hvis jeg helt til slutt skal fremheve bare ett dikt, hvilket vil jeg da velge? Gro Dahles tre-diktsyklus om hunden som først mister tyggebeinet, deretter besinnelsen og til sist seg selv? De er plassert i begynnelsen, midten og slutten av boka og utgjør en finnelek i seg selv. Ingelin Røsslands ”Amputasjon i tre deler” som er samlingens moralske læredikt? Erlend Loes ”Appel sin” som handler om ditt og mitt og hans, men som kanskje også kan handle om en viss datagigant? Eller hans ”Pinneonkel”: ”Når det som onkler vet forsvinner/ sitter de på minnepinner”. Nicolai Houms lange fortellende ”Alene i skauen” som fletter sammen en rekke moderne familietematikk uten å gjøre noe nummer av det? Eller hans ”Skogens ro, liksom”? Ragnar Hovlands ”I mørke natt” som uten tvil er det mørkeste diktet i samlingen? Sara Li Stensruds ”Det lange diktet om prinsessen og kongen som ville finne ut av det halve kongerikets tilstand” som utnytter eventyrets formler og gjentagelser og er rytmisk og morsomt? Det er mange dikt å ta av, og så å si alle utmerker seg på grunn av en helt særegen kvalitet. Det diktet som fascinerer meg mest, er Kristine Næss’ ”Kjempedikt”. Dette er et utradisjonelt barnedikt; det er langt, det er uten rim og fast meter, et riktig lesedikt. Tematikken er kjent: det spiller på det å være stor og liten, på troll i skogen, vinterens skileik og fantasileken under kjøkkenbordet, men det gjør dette med glidende overganger og stadige overraskelser, og slik blir det et riktig fascinasjonsobjekt.

Denne kritikeren har et stort håp for barnediktet. Jeg håper at det skal komme nyskrevne barnedikt som ikke nødvendigvis viderefører gullalderen i formen, men i fascinasjonskraften og bruksverdien til gullalderdiktene (Inger Hagerup, André Bjerke og Arild Nyquist). Det er håp som ofte er blitt skuffet, men ikke denne gangen, nei!

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Dikt.

  • Sanndrøymd, Adopsjonspapirene og andre dikt for unge og Solfinger
  • Håpe, sa gåsa og Støvet, skyggen, hunden og jeg
  • Sølvbåt og stjernevind
  • Pling i bollen
  • Med kråkenebb og kråkeføter
  • Du kan også søke på sjanger: Dikt.

    Lagt til: 2011-09-29

    Relatert link: Om Inger Østenstad   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.024 Sekunder