Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Mads og Mia i parken

Tekst: Olgunn Rans, Bjørn Eidissen

Fagbok
Bjørn Eidissen og Olgunn Ranseløkken
Mads og Mia i parken
44 sider
ISBN 978-82-02-28189-2
Cappelen Damm 2012

Anmeldt av Morten Haugen

FAGBOKAS PREG AV FORTELLING

To barn er gjennomgangsfigurer i en serie naturfaktabøker for de minste. Bøkene er skrevet på en måte som fint anskueliggjør grensene for troverdig læredialog.

I parken
På bokens første side møter vi «hovedpersonene», og får lese at «Mads og Mia leker og koser seg i parken. De løper, klatrer i trær, husker og ser på dyr.» Men det er nesten alt vi får vite om de to. I resten av boka har de to bare observerende replikker, uten at vi blir kjent med dem. På hver ny side møter de et dyr eller en fugl. Barna utveksler tre replikker om hvert av dyrene de møter, og det finnes en rammetekst med utfyllende kunnskap om dyrene. Når jeg kaller dem «hovedpersoner», og ikke hovedpersoner, så er det fordi boka og bøkene bare tilsynelatende handler om de to barna. Barna er et nødvendig litterært grep for å formidle naturopplevelser og skape en situasjon hvor leseren er mottagelig for kunnskap.

En serie
Den første av bøkene om Mads og Mia utkom i 2005, det var Mads og Mia oppdager småkryp. Deretter kom det raskt to bøker til, om blomster og stranda. Disse tre første kom i en samleutgave i 2011.

Selv om det ikke sies eksplisitt i bøkene eller på forlagets nettside har jeg en sterk fornemmelse av at disse bøkene er laget av besteforeldre, med og om barnebarn. Begge forfatterne har hovedfag i biologi, og de er henholdsvis 65 og 60 år gamle. Han arbeider som forlagsredaktør i Cappelen Damm undervisning, mens hun er prorektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Serieuttrykket er forholdsvis enhetlig fra bok til bok. Den eneste variasjonen er boka om Mads og Mia på stranda (2007), hvor barna er mer aktivt utforskende og lekende i bildene. I de andre bøkene er naturobjektene oftere alene på bildene.

«Parken hvorsomhelst»
Det er ikke alle parker i Norge, eller i verden, hvor du kan møte både svane, piggsvin, firfisler og rådyr. Vi kan for letthets skyld anta at alle bildene i boka er tatt i en og samme park, eller vi kan gjette at bildene og observasjonene er samlet fra flere nesten like parker med litt variasjon i dyre- og planteliv.

Fordelen med å skildre observasjoner fra en generisk, navnløs park er at man kan vise en større bredde av den vanlige parkfaunaen. Ulempen er at man skaper overdrevne forventninger hos leseren om hva man kan forvente å finne i en «vanlig park». Jeg kjenner at jeg teller for og imot de to løsningene.

Greie bilder
Forfatterne står også bak de aller fleste bildene i boka og bøkene. Det er greie og ordentlige bilder, men i forhold til andre naturfotografers arbeider er dette først og fremst bruksbilder. Den tekniske kvaliteten virker grei, men utsnitt, fotovinkler og motivets bakgrunn er ikke alltid helt optimalt.

Tre stemmer
Det som særlig fascinerer meg med denne boka, og med alle fire bøkene, er fortellerstemmen. I naturfaktabøker for barn har vi møtt mange kombinasjoner og varianter av stemmer: bestefaren, læreren, leksikonet og det fiktive barnet som renner over av viten.

Eidissen og Ransedokken har med svært få feilskjær valgt en god og fornuftig løsning som fungerer. Den første stemmen er den vi ser minst til gjennom boka, men det er den som etablerer et skinn av en rammefortelling: på åpningsbildet i hver bok får vi en kort tekst på 3-4 linjer hvor en usynlig, allvitende fortellerstemme sier oss at Mads og Mia liker seg i parken/skogen/stranda. Denne teksten er en nødvendig forutsetning for de tre linjene med barnas dialog som vi deretter møter på hver side. Barnas replikker er lagt på et troverdig kunnskapsnivå, og inneholder både barnslige gledesutbrudd, direkte observasjoner og refleksjoner av en type som rommer ny tilegnet kunnskap, og replikker som avspeiler en ekstern autoritet. Her er noen eksempler på barnas replikker

    - Se de søte [ande]ungene!
    - Dette er den fineste fuglen jeg vet om, Mia!
    - Se, kråka liker å bade i dammen
    - I buskene ved stien ser vi ofte piggsvin.
    - Pappa sier at vi ikke må klappe hunder vi ikke kjenner,
Dette er en type tekst som fremstår som realistisk og troverdig innenfor bøkenes dokumentarfiksjon: barna lærer seg selv om naturen ved å observere, og å sette ord på det de ser.

I tillegg ligger det en tredje stemme eller teksttype i faktaboksene som finnes på hver side. Dette er autoritativ og ikkedrøftende faktatekst, som formidler den naturfaktakunnskapen som ikke ville være troverdig hvis den skulle legges i munnen på barna:
    Ekornet lever i skoger med høye trær. Det spiser særlig frø fra kongler og nøtter. Ekornet sitter på bakbeina og holder kongla med forlabbene….
De to hovedteksttypene – replikkene og faktaboksene – er ikke i dialog med hverandre, men er parallelle tekstløp. I en banal bok ville barnas replikker inneholdt spørsmål som faktarammetekstene besvarte. Slik er det ikke her: barnereplikkene har en selvstendig rolle som kunnskapsformidlere på sitt nivå, i stedet for å bli redusert til den uvitende enden av en didaktisk dialog med en bestefar eller den allvitende forfatteren.

Barna er ikke så mye til stede i boka og bøkene som man kanskje kunne tro ut fra boktittelen. Vi får ikke vite så mye om hva de gjør, men desto mer om hva de ser, og hvordan de tilegner seg kunnskap gjennom observasjoner.

Disse bøkene har utvilsomt et godt utgangspunkt for å bli populære, fordi den norske barnehage, småskolen og de lesende foreldre svært gjerne velger barnebøker som gjenspeiler naturglede, naturkunnskap og gleden over å være ute. At de i tillegg gjenspeiler en funksjonell, interessant og gjennomarbeidet tekststruktur er en ekstra, supplerende glede.

Et tillegg
Etter at denne anmeldelsen ble publisert har jeg fått en vennlig henvendelse fra forfatterne. De gjorde meg oppmerksom på at min teori om at bøkene muligens er laget av besteforeldre og barnebarn i samarbeid, ikke stemmer. Da parkerer vi den hypotesen. Olgunn Ranseløkkens faglige innretning er realfagsdidaktikk, og forfatterne har valgt en skriveform og sjanger som de sier er ” nøye didaktisk planlagt for å pirre barnas trang til å få reelle svar ut fra deres egen erfaringsbakgrunn”. Slik jeg ser det blir bøkene enda mer interessante av at denne fortellerstilen er valgt med overlegg – uten at egen familie er involvert. Mye kan tyde på at denne formen, hvor man skildrer barns frie opplevelser, er godt egnet til å både selge bøker og vekke naturinteresse. Det er antagelig også grunn til å studere bøkene nærmere, i en grundigere form enn det en anmeldelse gir rom for.

Les mer:
Eksempler på didaktiske dialoger
1 Livet. En kort reise gjennom fire milliarder år av Dag O. Hessen (tekst) og Rune Markhus (illustrasjoner).
2 Fire fagbøker fra 2011

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Fagbok.

  • Muhammed - Kriger og profet
  • Marco Polo, oppdager av fjerne land
  • Kule ting-serien
  • Fire fagbøker fra 2011
  • Nobels fredspris fra dynamitt til fred
  • Du kan også søke på sjanger: Fagbok.

    Lagt til: 2012-06-21

    Relatert link: Om Morten Haugen   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.026 Sekunder