Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Engelen i Djevelgapet

Tekst: Levi Henriksen

Barneroman
Levi Henriksen
Engelen i Djevelgapet
207 sider
Cappelen Damm 2012

Anmeldt av Linn T. Sunne

HELTINNE PÅ HODET

Hvilke redskaper har et barn som er misfornøyd med foreldrenes valg? Levi Henriksens heltinne Astrid lykkes foruroligende godt i denne actionboka.


Vår heltinne, Astrid Baros, er som de fleste tiåringer prisgitt foreldrene sine. Når de bestemmer seg for å skilles, begynner Astrid å pugge mer eller mindre unyttige fakta. Hun vet hvor fort regnet faller (ca ti kilometer i timen), hvor døpevannet til kongelige engelske barn kommer fra (elva Jordan) eller hva som er farligst av kokosnøtter og haier. Hun bruker språk og kunnskap for å håndtere virkeligheten. Foreldrenes nye kjærester får kallenavn, og hun snur språket. Tormod blir Domrot, hun selv blir Dirtsa Sorab. Ordene bruker hun i stressede situasjoner som et mantra, gjerne tre ganger. Troen på språkets magiske makt, at ord kan brukes til å endre og påvirke verden, kjenner vi blant annet fra de gamle svartebøkene. Språk og navn tematiseres gjennom hele boka, og at Astrid kan en barnesang på tsjekkisk redder henne i en kinkig situasjon.

Astrids nerdete trekk gjør henne både klok og litt morsom. Hun er ei jente å bli glad i og sympatisere med. Når prosjektet hennes i boka er å gjenforene skilte foreldre som har nye kjærester, får jeg som voksenleser en forutanelse om at hun skal møte realitetene med et smertefullt smell. Her er det godt mulig at barneleseren ikke har de samme forventningene om realisme, og at mange har kjent på det samme håpet som Astrid bærer på, er helt sikkert.

Historier i historien
Astrid er en handlingens jente. Hun legger en plan. Den går ut på å få foreldrene til å møtes på en øde øy, at de tre som en gang var en familie, skal få litt tid sammen og at alt skal ordne seg. Planen innebærer å lure foreldrenes nye kjærester og det baller etter hvert kraftig på seg – forviklinger, uflaks og dramatikk står i kø. Astrid har visst glemt at kontantkortet var nesten tomt, hun får nesten ikke kjøpt togbillett, en skummel mann som prøver å ta henne viser seg å være en predikant på tur. Når foreldrene til slutt kommer etter til øya Djevelgapet, brekker faren beinet. Det regner. Det tordner! Så dukker tre kriminelle og en kidnappet unggutt opp, og jammen viser den gamle vandrehistorien om eneboeren seg å stemme.

Henriksen lykkes i å skape heseblesende spenning, men de regelmessige spenningstoppene blir nesten litt skjematiske og overdrevne. Det er som om forfatteren ikke er sikker på at historien om Astrid og foreldrene på øya er spennende nok, og pøser på med flere historier i en. Astrids reaksjoner og tanker er det derimot ikke noe å si på. Selv når hun handler, er hun usikker, hun er kvalm og skjelven, det rumler i magen og hun plages etter hvert med tvil og dårlig samvittighet. Det er absolutt mer realistisk enn hovedpersoner som mekanisk utfører den ene heltedåden etter den andre, men Astrids følelser kan også oppleves som litt insisterende og masete.

Kvinnekraft og intertekstualitet
I bokas åpningsscene er Astrid på scenen – som Pippi. Ellers refereres det til Vreeswijk og til Donaldhistorier. Milo Milodragovitch, en forsoffen litterær detektiv med militær bakgrunn, låner navnet sitt til fortellingens mystiske eneboer, og selv forfatteren bak Milodragovitch dukker opp. At Astrid er jente, er heller ikke et tilfeldig valg, og jeg liker godt at en godt voksen mann tematiserer de ulike forventningene gutter og jenter blir møtt med. Både Katherine Hepburn, Ronja og Pippi blir nevnt som jenter å sammenligne seg med. Astrids far har en mer passiv rolle, han brekker beinet og det er Astrids mor som blir den handlende av dem. Også Astrids mormor har kvinnekraft, hun er en dame man ikke piller på nesa og et positivt element for Astrid.

Forventninger
Voksenbokforfattere som barnebokdebuterer møter høye forventninger, og det er ikke til å unngå at Engelen i djevelgapet sammenlignes med Levi Henriksens voksenbøker. Actionsjangeren er ny for ham, men skikkelsene er geografisk plassert i Kongsvinger, på samme sted som flere av voksenbøkene hans er fra. Også den mørke humoren og sympatien med de som ikke helt får det til, finner vi igjen. Forfatteren slik vi husker ham fra før, er gjenkjennelig, men han skriver en klart annerledes bok. Ifølge Henriksen selv har han fått bestilling fra datteren sin på å skrive en barnebok og er inspirert av klassiske underholdnings- og actionbøker. Det er krevende å lage en drivende og actionfylt bok og kombinere det med mer komplekse persontegninger og familietematikk.

Hvis du ikke vil vite hvordan Engelen i djevelgapet slutter, bør du slutte å lese her.

Den lykkelige slutt
For boka møter skilte barns ønskedrøm om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Astrids håp går i oppfyllelse. Foreldene finner tilbake til hverandre i hulen i Djevelgapet, og de velger å gjøre det slutt med kjærestene de har. Særlig realistisk er det dessverre ikke at Astrids prosjekt lykkes, og i et klassisk perspektiv er det heller ikke særlig heldig for hovedpersonen. Astrid ønsker seg bare tilbake til fortiden, da hun, moren og faren faktisk var verdens lykkeligste familie. Hun ønsker heller ikke å bli voksen, og står jevnlig på hodet for ikke å vokse lenger. Hun blir bortimot panisk da det viser seg at hun har vokst tre centimeter.

I et utviklingsperspektiv er stillstand og regresjon ikke å foretrekke. Nå har nok Henriksen hatt et ønske om å skape en positiv heltinne i en actionhistorie, men jeg synes likevel at det er problematisk. Forfatteren gir ingen realistisk løsning på barnets maktesløshet. Og litt vel klamt blir det når Astrid i siste scene bokstavelig talt fører foreldrene sammen i en klem og et kyss. Hovedpersonens evne til å takle vanskeligheter på det praktiske plan er stor, men at ansvaret for at verdens lykkeligste familie skal kunne gjenoppstå plasseres hos en tiåring, er ikke så greit. Hvordan skal Astrid neste gang takle omveltninger hun ikke er herre over?

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Barneroman.

  • Kven er snillast av far og mor?
  • Villheks. Eldprøva
  • Familien Kråkestup og nyset i nabohuset
  • Hockeysveis fører til dårlige rim
  • Carla, min Carla
  • Du kan også søke på sjanger: Barneroman eller tema: Familie.

    Lagt til: 2012-09-06

    Relatert link: Om Linn T. Sunne   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder