Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Mæhle, Lars: Fuck off. I love you

Tekst: Lars Mæhle

Ungdomsroman
Lars Mæhle
Fuck off. I love you
160 sider
Samlaget 2012

SOMMERFUGLEFFEKTEN OG PERSONLIG ANSVAR

Fuck off. I love you er ingen stor roman, men den vil kunne engasjere ganske unge lesere i moralske dilemmaer rundt spørsmålet om den enkeltes ansvar for å unngå å begå onde gjerninger. Det er ikke dårlig.

Vanlige Vemund
Vemund er ikke den skarpeste kniven i skuffen. Eller er han ”bare” barnslig og naiv? Er han sosialt og arvelig belastet? Er det risikabelt å vokse opp i ei bygd med få fritidstilbud? Er noen så flinke til å utnytte andres svakheter at det er uråd å verge seg mot dem? Hvor begynner den enkeltes ansvar for onde handlinger som utføres av et kollektiv? Slik kan diskusjonen rundt spørsmålet ”Hvordan kunne det gå så galt?” komme til å gå etter lesningen av Fuck off. I love you. Det er i hvert fall en slik diskusjon romanen legger opp til på nesten overtydelig vis.

Fortellingen handler om hvordan hverdagslige hendelser med ett utvikler seg i en veldig gal retning, med fatalt utfall, uten at hovedpersonen skjønte hva som var i ferd med å skje. Sett fra et bedrevitende perspektiv er det kanskje ikke så rart at han ikke skjønte det, for Vemund er bare 14 år, normalt umoden, og sønn av en ubemidlet alenemor med psykiske problemer. Noe motvillig blir han trukket inn i et kampsportmiljø bestående av noe eldre gutter. Inn i miljøet trenger så Two-Face seg, en enda eldre tøffing med kriminelt rulleblad og penger i lommene, som manipulerer de yngre guttene med på en voldelig, rasistisk aksjon. Vemund, som savner en farsfigur, er et lett bytte for Two-Faces manipulatoriske omsorg, smiger og gavmildhet. Han er dertil så politisk uerfaren at han overhodet ikke værer faren, sosialt usikker, emosjonelt umoden og ute av stand til å si nei. Vemund er en god gutt, som nok kan ha sterke meninger om rett og galt, om hva han liker og ikke liker, i hvert fall på et rent overflatisk nivå, men han er overhodet ikke i stand til å forstå underliggende og skjulte agendaer. Han er av den typen som trekker på skuldrene og svarer ”samme for meg” når han får et ja–nei-spørsmål, som ønsker å være elsket og tøff og gjerne vil at andre skal tro at han er det.

Vemund er med andre ord en ganske vanlig ungdom som ender opp som voldsmann etter en kjede av begivenheter som starter tilforlatelig, for så å skyte fart og havne helt ut av kontroll. Det er farlig å være ung.

Terapeutisk fortelling
Den tosiders prologen innledes med at Vemund står klar med lighteren for å starte gressbrannen og avsluttes med ordene: ”Vi var fem guttar. Ein skulle miste kjæresten. Ein skulle skamslå ein annan. Ein skulle dø.”

Det er på psykologens oppfordring at Vemund skriver historien om tragedien som så inntraff, selv om han ”aldri hadde noko ønske om å gjere nokon vondt”. Og det er psykologens terapi som klinger med når leseren tidlig får klar beskjed om hva som er poenget med å fortelle:

    Andre har naturlegvis forsøkt å forklare ”tilfellet” mitt for meg. Dei sier: Du var sårbar. Du blei villeidd. Du klarte ikkje å tenke sjølv lenger.
    Greitt nok, det.
    Men akkurat når begynte det, da? Akkurat når klarte eg ikkje å tenke sjølv lenger? Kva er andre si skyld, og kva er mi eiga?
Da tragedien er et faktum og fortellingen snart er slutt, konkluderer Vemund med at han egentlig ikke hadde mulighet til å hindre det som skjedde. Han ble offer for bevegelser som ble satt i gang av sommerfuglvinger som slo et annet sted. Arv og miljø, tilfeldigheter og omstendigheter spilte sitt spill med ham. Han kan uansett ikke gjøre noe ugjort. Det han og du – leserhenvendelsen er på dette stedet overtydelig – kan gjøre, er å tilgi den onde handlingen – eller velge ikke å gjøre det. Der ligger den frie viljen, om Vemund (og Vemunds psykolog?) har rett.

Buktalerdukken
Selvsagt kan ikke en forfatterkomponert ungdomsroman i jeg-fortellingens form gjøre annet enn å illudere Vegards stemme, og når Mæhles tekst ikke helt har klart å ikle seg Vegards maske, skyldes det kanskje rett og slett at grunnstrukturen er så overtydelig og pedagogisk at det går på den psykologiske troverdigheten løs. Den ordnede, kronologiske fortellingen har overskrifter som pent finner gjenklang i hverandre: ”Før alt begynner”, ”Del 1 I Love You”, ”Del 2 I Love You”, ”Del 3 Fuck Off”, ”Alt begynner” osv. De henspiller med finurlig dobbelthet til utviklingen av forholdet mellom Vemund og kjæresten Marie og på spillet som den psykopatiske Two-Face driver med guttene. Kanskje er problemet rett og slett språklig og gir seg utslag i at teksten blir for flat og for flink. Kanskje er det psykologisk innsikt som mangler. Vemund er i sjokk, men uttrykker seg påfallende ryddig og klart. Hva problemet enn bunner i, blir resultatet uansett at Vemund i for stor grad blir en buktalerdukke for en velmenende pedagogikk som er vel så opptatt av å rettlede den unge leseren i en rekke moralske dilemmaer som å skape innlevelse i sjokket, smerten, forvirringen og angeren et ungt menneske som har opplevd å bli delaktig og ansvarlig i en så stor tragedie, vil gjennomleve.

Den bevisste, ryddige komposisjonen har likevel den fordelen at den utporsjonerer opplysningene med velberådd hu. Romanen er absolutt engasjerende. Den holder nok tilbake til å holde på spenningen og overraske helt til siste slutt. Two-Face er litt sjablongaktig fremstilt som ekstremt farlig psykopat og ekstremist, men han gir fortellingen nerve ved å synes helt uforutsigbar, også for leseren.

Etter 22. juli
I Fuck off. I love you introduserer Two-Face Georgkorset som sitt emblem uten at det vekker noen som helst assosiasjoner hos ungdommene. For leseren av romanen, derimot, virker emblemet så sterkt fordi det assosieres med 22. juli. Etter 22. juli er også romanens spørsmål om ansvaret til den enkelte, som blir delaktig i ondskap, blitt uhyrlig aktualisert. Siden boken nettopp fremstiller personer som befinner seg i en uskylds- og uvitenhetstilstand som er gått tapt, oppstår det en spenning som blir produktivt for romanen og den diskusjonen som den legger opp til.

Andre anmeldte bøker av Lars Mæhle:

  • Den vesle kjempeboka
  • Narnia-draumar
  • Under isen
  • Bok til alle-aksjonen: Mæhle, Engström, Linde Fatland, Ousland
  • Krim x 3 fra Samlaget
  • Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

  • Noen roper navnet mitt
  • Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane
  • Min tid kommer
  • Bomb dem
  • Lysløypa
  • Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman eller tema: Psykologi.

    Lagt til: 2012-10-04

    Relatert link: Om Inger Østenstad   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.025 Sekunder